[europa][caribien][stillehavet][australia][indiske hav]
Europa
|
|
|
|
Turen har endelig kommet...... , Kapp Verde 18.12.05 Fortsatt på Tenerife 11.11.05 Flyet er forsinket... Tenerife 041005 Vi er nå på Madeira, 20.09.05 Aldri før har vi vært så glade..., Peniche, Portugal 20.08.05 Tilbake til Atlanteren igjen, La Coruna 09.08-05 Aldri før har vi vært så mange Nå har alt blitt rolig en stund, Bilbao 15.07-05 En ny barriere er overvunnet, San Sebastian, 23.6-05 Nå har vi kommet tilbake til Frankrike, 15. juni -05 Nå er sommeren, og vi, kommet til ... Cherbourg 9 Juni -05 Nå har vi vært på tur en stund, Dunkerque 2.Juni -05 At båthavner kan være pengemaskiner.., Enkhuizen, Nederland19.mai -05 Da har vi blitt vant til å vente..., Norderney 13.Mai Cuxhaven 5.mai -05 Nå er reisen i gang, og vi ligger værfaste... Høruphav, 25.04.05 Sjøsetting er noe spennende greier 19.04.05 Skærbæk 11.04.05. Det nærmer seg....19.03.05 November -04 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Turen har endelig kommet skikkelig i gang igjen. Nå er vi på Kapp Verde. Byen heter Mindelo og øya Sao Vincente. Vi dro fra St Cruz på Tenerife den 20.november, og hadde en natt på anker på vei til Los Christianos, helt på sydspissen av øya. Der traff vi Ingvils tante og onkel, Ellen og Svenn, som var på ferie. Alltid like stor stas å møte kjentfolk, og enda bedre når de har med brunost, blader og melkesjololade hjemmefra! De siste forberedelser før turen til Kapp Verde ble også gjort, med innkjøp av ferske grønnsaker og egg som det viktigste. Turen mot Kapp Verde begynte i vindstille og hav blikk, veldig pent og hyggelig, men det blir lite fremdrift. Siden fikk vi vind fra alle kompassretniger og med de fleste styrker. Vindroret fungerte til dels bra, men noen justeringer og forsterkninger måtte til, litt flere feil ble gjort, men nå skal det fungere fint igjen. Midt i havet fikk vi også en annen, lite hyggelig, oppdagelse. Diesel tankene lakk når vi lå på skrå, med fulle tanker. Da ble det noen timer med hektisk tørking og rengjøring, før ventilen mellom tankene ble stengt og seil revet litt for å ligge rettere i vannet. Mot slutten av turen kom vi inn i beltet der to store strømmer møtes og sjøen går høy fra alle kanter, da fikk vi også liten kuling og måtte hjelpe ”vindroret” med styringen siste natten. I høye bølger og god vind kom det kalling på VHF radioen fra en fransk seiler; ”jeg ser dere holder på å ta meg igjen, jeg har posisjon ca 3 Nm foran dere og har tenkt til å sove en time. Jeg seiler med vindror og kursen min er litt ustø og farten mellom 3 og 6 knop. Jeg seiler UTEN lanterner!” Etter litt sjokk og forbannelse, og etter å ha bedt han, med sterke ord, holde seg våken og lyse på seilene sine med jevne mellomrom fikk vi litt ro i sjelen. Det er ikke hyggelig å seile med en båt du ikke ser rett i kursen din. På vei hit ombestemte vi oss for hvor vi skulle dra. Vi fant ut at julaften på Bequia var utenfor rekkevidde, og gikk derfor til nærmeste øy, Sal og byen Palmeira. Det tok oss 9 dager på sjøen. Der kom vi inn på morgenen og var stup trøtte etter en natt med mye bølger og frisk vind, og med en fransk mørkemann først foran og siden bak oss. Håper han ikke fikk sove. I havnen var det over 60 båter på anker, men byen var veldig liten og helt annerledes enn noe vi har sett før på turen. Vi hadde kommet til Afrika!! I de brolagte gatene gikk esler, geiter og høns fritt, mens de lokale folkene drev med sitt. Der fantes ingen banker, ingen internet og ingen internasjonal telefonforbindelse. Vi hadde ingen Euro igjen og Kapp Verde Escudos får mann bare vekslet til seg her på øyene. Vi måtte derfor til nabobyen med taxi dagen etter før vi fikk penger og før vi fikk meldt hjem at vi var kommet frem. Siden Sal skal være en av de minst sjarmerende øyene her bestemte vi oss for å dra videre neste kveld og ta en nattseilas til naboøya Sau Nicolau, og byen Taraffal. Her møtte vi igjen Andre fra båten Glip. Han hadde strandet der i 3 uker, fått seg noen lokale venner og hadde litt vanskelig for å dra derfra. Når vi kom fikk han enda en grunn til å bli litt lenger. For oss var det greit med en kjentmann som både viste oss rundt og satte oss i kontakt med lokale. Gjennom en av dem fikk vi tak i en sveiser som gjorde en veldig god jobb. Den lokale ”giften” på Kapp Verde heter grogg og slår som hjembrent, dette fikk Gunnar kjenne på en fiesta i nabobyen Villa Brava. Der var vi eneste hvite blant alle lokale fra hele øya. Dagen etter gjorde vi ingenting… Veiene på øyene er stort sett ”brolagte” med rullestein i alle størrelser og fasonger, noe som gjør bilkjøring til en selsom opplevelse. Landskapet på Sau Nicolau forandrer seg totalt fra Taraffal og opp i fjellene. Ved havet på sørsiden er det ørken, mens det dyrkes bananer, mais og mye annet på østsiden og i fjellene. Frodig og grønt og med daler som vi kjenner fra Norge, bare mye varmere. Siden languster sesongen akkurat var i gang kjøpte vi 4 stk (3,5 kilo for under 300 kr) en kveld og dro jollene opp på stranda og rigget en grill i steinrøysa. Til å begynne med ble vi holdt med selskap av 13 nysgjerrige smårollinger som sang, trommet og lærte trøndersk. Det ble litt mye etter hvert og vi måtte sende dem vekk for å få maten klar. Nygrillet languster og bakte poteter er godt ;-) 12.des. dro vi, i følge med Glip, mot St Luzia. Øya er ubebodd og har lange hvite strender. Vi ankret opp som de eneste båtene der, og bestemte oss for å bestige nærmeste fjell dagen etter. I et landskap av sand og stein, gikk vi opp en ravine med små busker og blomster, før fjellet ble besteget. Fra toppen gikk fjellveggen stupbratt ned mot havet og bukta der båtene lå ankret. På vei ned plukket vi 6 lokale ville meloner, helt uspiselige, men ypperlige som boccia kuler. En eksotisk opplevelse å spille boccia med meloner på en øde strand. Kvelden ble avsluttet med fiskeaften og kjempefangst. 5 forskjellige arter på 6 napp. Morenen slapp dessverre unna, så den fikk vi ikke smakt på, men 3 av de 4 andre smakte fortreffelig. Den peneste og feiteste var dessverre ikke noe god, og den var også utstyrt med giftpigger. Andre fikk føle konsekvensene et par dager senere, når vi hadde kommet frem til Mindelo og øya Sau Vincente. Med tydelige tegn på blodforgiftning ble det tur til sykehuset i Mindelo og etter noe språkforvirring, og en ekstra stivkrampesprøyte, kom en hyggelig cubansk lege og skrev ut resept på medisin og utstyr. En skikkelig hestekur med antibiotika, og de største sprøytene i manns minne. Endelig fikk Ingvil praktisert skikkelig sykepleie igjen... 4 dager på rad skal hun sette den store sprøyta i Andre`s bleke rumpe. Nå gjøres de siste forberedelser og innkjøp før den lengste reisen i våre liv. Aldri før har vi vært så lenge under seil som vi nå kommer til å være. Alt sjekkes og dobbeltsjekkes, det som skal smøres, smøres og det som skal strammes, strammes. Værutsiktene ser greie ut, det er litt mye skyer og litt lite vind, men det er vi jo vant til. Problemet er at vi skal ut å seile sammen med Andre i Glip, og han får alltid for mye vind. Kanskje vi sammen får akkurat passe? Up Fortsatt på Tenerife…. Det var hyggelig å være hjemme i 2 uker, men det var godt å komme tilbake igjen også. Turen til Norge ble en ”middagsturne”, med mange å besøke, og hvor mange av de samme spørsmålene ble besvart og historier ble fortalt mange ganger. For å gjøre det helt klart for alle, vi er mest mulig i land. Når vi trenger noe så går vi i butikken og kjøper det som vanlig, og hvis det er noe vi har glemt, så kjøper vi det i morgen. Myten om at vi står til rors på skift og aldri sover i samme seng, er sterkt overdrevet. Den lengste perioden med å sove på skift så langt har vært 4 døgn. Vi har ventet altfor lenge på vind roret vårt nå. Spansk toll og spanke fraktbyråer er ikke så gode som sitt rykte. De er mye verre. I skrivende stund har vind roret vårt vært sjekket ut fra Madrid i 3 døgn, og ikke kommet frem noe sted. Før det, var det i tollen i Madrid i 8 døgn, hva det gjorde der så lenge, kan ingen forstå, og enda mindre forklare. Mannen jeg snakket med het Fernando og lurte hele tiden på om det var noe annet han kunne hjelpe meg med. Vind roret vårt kunne han tydeligvis ikke gjøre noe med!!! Nok om det… vi er blitt litt "brakkesyke" her, og mens vi venter går tiden mest til å reparere, fikse og holde båten i stand. Noen innkjøp er det også blitt, blant annet nytt anker og en ny GPS. Håper vi kan sove godt om natten igjen når vi ligger for nytt anker, og med en GPS som tar inn 12 satellitter, istedenfor de fem den gamle tok inn. Ankeret er et 20 kilos Delta som har fått mye skryt fra dem som kan noe om sånt. De fleste har vært enige om at det var smart å bytte ut det gamle. Vi var nesten ferdige med å bunkre for turen over dammen, men nå har vi begynt å spise av lasset, så vi må nok ta en ny handletur. Det virker som om vi spiser mest fra babord sides skott, for båten har begynt å helle mot styrbord etter bunkringen. Resten av det vi kjøper inn må plasseres riktig, ellers begynner vi turen med slagside, og det bør vi vel prøve å unngå. Havnen her har vært full siden vi kom tilbake fra Norge. Mye hyggelige mennesker har både kommet og dratt igjen…. Håper vi treffer en del av dem igjen senere. Up Flyet er forsinket...Dette er kanskje ikke noe uvanlig, men at vi skal ut å fly, er ikke vanlig. Nå skal vi ”hjem” en tur. Båten ligger trygt i havn i Tenerife og vi blir borte i ca 14 dager. De siste dagene på Madeira ble både hyggelige og frustrerende. Hyggelig var det å møte kjentfolk. Irene, som Gunnar jobbet sammen med, og Steinar tok oss med ut på en bedre middag, etter å ha sjekket ut båten og mannskapet, med stor interesse. Takk for ferske aviser og dameblad og en veldig hyggelig middag. Dagen etter oppviste Tollmyndighetene en fantastisk evne til byråkrati, med å måtte ha tillatelse fra både høyre og venstre, før både høyere og lavere makter måtte tre inn å stemple de nødvendige dokumenter for å komme oss ut av EU sonen. Når dette endelig var unnagjort ble det så sent på dagen at vi utsatte avreise en dag. Turen til Tenerife gikk fort, 2 døgn med god vind og ca 6 knop i snitt. Vår kjappeste snittfart over tid til nå. Når vi kom frem fant vi havnen som ikke var merket inn på våre gamle kart. Etter å ha blitt skremt av mange med hvor fulle havnene på Kanariøyene ville være, var det en lettelse å få lagt til. Marinaen var bare halvfull. Nå derimot er den full av franske båter som skal til Afrika med skolebøker og skrivepapir. Vi tror det er viktig for dem å spre det franske språket før det dør ut… eller noe sånt. De franske båtene er vanskelig å få kontakt med og de holder seg til sine egne. Båter fra de fleste andre land derimot er kontaktsøkende og hyggelige. De norske seilerne Andre og Klaus, er aleneseilere med vær sin båt og ganske forskjellige ”misjoner”. Klaus skal gifte seg og flytte til Tobago, mens Andre er på tur rundt jorden, men ”falt pladask” for en seniorita fra Tenerife, etter å ha blitt ett år forsinket på veien i Skottland. Om han drar videre i år er fortsatt usikkert. Hyggelig å møte nye folk med andre motiver på veien. Planen videre er å få montert vindror. Det er bestilt fra Canada og vi håper det kan sendes til oss i løpet av denne måneden. Vi drar ikke over Atlanteren uten at dette er på plass. Det kan hende vi tar noen småturer rundt på øyene her før vi starter overfarten mot Kapp Verde, men basen blir på Santa Cruz de Tenerife til vindroret er på plass. Når vi forlater Tenerife kan det bli lenge til neste oppdatering, men da har vi byttet verdensdel og seiler i palmesus… Up Øylivet har startet! Fastland er det lenge til vi ser igjen, ikke før i mai neste år, og da i Panama, sannsynligvis… Vi er nå på Madeira, og mye har skjedd siden Peniche. Heldigvis ingen flere stormer eller bølger i ti metersklassen. På veien har vi stoppet i Cascais, Sines, Lagos, Albufeira og Culatra. Vi dro fra Peniche 23.august, og nådde badebyen Cascais utenfor Lisboa samme kveld. Her lå vi for anker i 4 dager og koste oss med ferie turister, sol og en liten tur til Lisboa. Lisboa er en veldig hyggelig og spennende by, men veldig veldig varm. Vi dro videre 27.august, med kurs for Sines, en kjempehyggelig og idyllsk liten by, med en rimelig og godt skjermet marina. Vi ble her i to netter, og dro videre tidlig om morgenen med kurs for Lagos. Det er en seilas på ca 70 Nm. Vinden, som vanligvis kommer fra nord og er ganske sterk, var helt borte, og etter 2 timer for motor var det plutselig full stopp. Tankmåleren sto på 1/3, og det vill si ca 100 liter på tanken. Gunnar byttet derfor dieselfilter, renset trådfilter, og gikk gjennom alle koblinger på dieselslangen. Da dette ikke hjalp, ble oljefilter sjekket og byttet, samt at instruksjonsboken ble lest 50 ganger. Alle båtene som skulle samme vei som oss, putret forbi og vinket. Vår gode venn Geoff var en av de, og han tok oss for og være puritister som gikk kun for seil uten noe som helst vind (vi fik oppklart den misforståelsen da vi kom til Lagos…) Vi gjorde ca 1 knop med fulle seil. Ved et siste forsøk på å lufte motoren ble det klart at dieselmåleren ikke er til å stole på. Tanken var tom, og vi hadde 60 Nm igjen og med 1-3 knops fart skjønte vi fort at det kom til å bli en lang nattseilas. Enkel matematikk sier at dette vil ta ca 20 timer. Vi brukte 36 timer... Da vi endelig kom frem fikk vi lagt anker for seil, satt ut jolla og hentet diesel, og kom oss i havn. Vi dro videre til Albufeira 31 august. En nybygget, og ekstremt kommersiell havn, lite sjarmerende. Den verste turistplassen vi har vært innom, og et sted vi aldri igjen skal oppsøke frivillig!!! Vi kom oss vekk derfra allerede neste dag, og satte kursen for Culatra, en sandøy utenfor Faro og Olhao. Gunnar hadde vært her før og var redd for at dette også nå hadde blitt en turistmaskin, men når vi kom i land hadde ingenting forandret seg. Gunnar tror faktisk at den samme traktoren stod på samme sted på stranda som den gjorde for mange år siden. Livet går ikke så fort på denne øya, fergen går når den går og i mellomtiden kan man jo ta en øl… Paradis …??? Kanskje, kanskje ikke, men i alle fall en liten forsmak. På anker utenfor Culatra møtte vi igjen den norske båten Snorre lV, et trivelig trøndersk par på vei til Caribien, og etter å ha snakket med Helge og Ann Margaret om bord der noen ganger, viser det seg at de har 40 liter parafin om bord. Dette er de mest interessert i å bli kvitt. Vi har ca 3 liter om bord og begynner å bli usikre på om vi noen gang kommer til å finne parafin igjen. Et lykketreff!!! Nå har vi parafin det neste året, Takk!!! Nå var tiden kommet for nye gjester ombord igjen, denne gangen søstera til Gunnar, Merete. Det var meningen at vi skulle inn til Faro for å hente henne, men havnen i Faro er for grunn. Inn til Olhao kom vi oss heller ikke med seilbåten, da havnen der var for lokale båter. Og den var heller ikke betjent i helgene. Vi ble derfor liggende for anker og møtte Merete med fergen. Hun kom selvfølgelig sent, noe hun alltid gjør, men denne gangen var det ikke hennes skyld. Flyet var forsinket, og bagasjen lå igjen i Oslo!!! Planen om å dra videre neste dag ble derfor byttet ut. Den 6.september dro vi tilbake til Lagos, og Meretes første erfaring med seilferie ble 8 timer motorkjøring (vi hadde fulle tanker) i motvind og uryddig sjø. I Lagos ble vi to netter, denne gangen for å bunkre og klargjøre båten til overfarten mot Madeira. Overfarten til Porto Santo på Madeira er ca 450 Nm, og vi regnet med å bruke 4-5 døgn over. Værmeldingene lovet bra, og 8 september forlot vi Lagos. Vi var litt spente på hvordan gjesten vår ville trives ute på åpent hav flere døgn i strekk, men det hadde vi ikke trengt å bekymre oss for. Merete kom fort inn i seilelivmodusen, senket skuldrene, nøt havsutsikten og tok sine økter til rors akkurat som det faste mannskapet. For oss var det stor luksus å være tre til å dele på rorvaktene, mer søvn på alle mann. Dagene gikk med til boklesing, litt mer soving, spising og fisking. Gunnar fikk masse gullmakrell på sin hjemmelagede fiskekrok (og Ingvil fikk tørket av seg fliret…), den siste og største ble inntatt da vi kom fram til Porto Santo, de øvrige fikk livet og friheten tilbake. Vi var også så heldige å se hval på overfarten, og masse havskilpadder, og selvfølgelig delfiner. Vinden kom stort sett fra riktig retning, men det var litt i minste laget av den, så gjennomsnittsfarten lå rundt fire knop. Den siste dagen var det nesten vindstille, så jernfokka ble satt i gang for å slippe en ekstra natt på sjøen. Da vi kom fram til Porto Santo etter drøyt fire døgn til sjøs, ble vi møtt av tre andre norske båter som lå for anker der, og flere danske og svenske. Vi lå for anker i Porto Santo i en natt, før vi igjen la ut på nattseilas, denne gangen til Funchal. Vinden ga oss langt mer fart enn vi er vant til å gjøre, 6-7 knop, og vi kom fram tidligere enn planlagt . Nå har vi vært her i Funchal i snart ei uke. Vi har blitt kjent med flere norske (og kanadiske) båter, og vært litt turister rundt omkring. Vi har tuslet rundt på de lokale fruktmarkdene, og gleden var stor da vi omsider fant fersk basilikum (i potte!). Marinaen her er billig og sentral, så vi har unnet oss luksusen å ligge i havn. Gjesten vår har dratt hjem igjen, og vi begynner å bli klare for å sette kursen for Kanariøyene. De siste dagene har vi hatt prosjekt vindror og bimini! To ting vi skjønner at vi ikke vil være foruten i tiden framover. Up
Aldri før har vi vært så glade for å komme i havn som i går kveld. Vi forlot Nazarè i går morges, med havnemesterens velsignelse om at det var et smart valg å ikke vente til dagen etter pga været. Det blåste en del allerede da vi la fra kai, men det var meldt 4-7 m/s utover dagen, så vi la i vei optimistiske. At bølgene var litt store i innseilinga til Nazarè fikk vi bare godta, men at vinden og bølgene bare økte og økte utover dagen var ikke like moro. På en seilas som normalt ville tatt tre-fire timer brukte vi nå ti timer. Vi hadde sterk kuling med 15-20 m/s, og bølger på fem-seks meter, de høyeste opp mot ti meter. I kastene blåste det opp i 25 m/s. Seilene kom aldri opp engang, og Gunnar fikk en lang dag til rors, da Ingvil var ”litt uggen” (sjøsyk), og gjorde liten nytte for seg. Det var utrolig deilig å legge til kai, og bli tatt imot av noen engelskmenn som vi møtte i Nazarè.
Men vi har ikke bare hatt vindfulle seilaser siden vi kom til Portugal. Vi har hatt to flotte nattseilaser, med bra seilevind og følge av masse delfiner. Sjøen har vært full av morild, og når delfinene bukter seg gjennom vannet er det et helt fantastisk skue. De ligner på engler med komethale…
Vårt første stopp i Portugal var Leixoes utenfor Porto, en trivelig gammel by med en del turister. Selve Leixoes var egentlig ikke noe spesielt, så vi dro videre til Nazarè allerede dagen etter. Nazarè er en trivelig liten badeby, og det er tydeligvis hit mange av portugiserne legger ferien sin. Her ble vi i tre netter, og møtte flere andre skandinaviske båter. Neste etappe går forhåpentligvis til Cascais utenfor Lisboa, og det gleder vi oss til. Up
Tilbake til Atlanteren igjen. Biscaya er kanskje ikke et hav i seg selv, men det føles sånn innimellom. Vi er nå kommet oss til La Coruna, og er tilbake i lysløypa. Her tusser det av norske, svenske, danske, engelske, nederlandske og franske båter, det er det lenge siden vi har opplevd. Selv om det er godt å komme seg videre, er det litt synd. Det er kalt her. De kalde havvindene har tatt over for den varme land brisen vi er vant til. Det er vel bare en ting å gjøre med det… komme seg sydover!
Vi har gjort unna den etappen v i skulle med besøk om bor. Ann Karin og Maren kom til oss i Bilbao 26. juli, og vi dro derfra dagen etter. På den første etappen, til Santona, fikk de testet sjøbeina med en gang, da vinden brått snudde og kom med 15 sekund meter og med kast opp over 20. Fra Santona dro vi videre mot Santander, denne gangen med silkeseilas, delfiner og bading etter båten. Turen til Gijon, skulle gjøres unna om natta. Denne natta ble lang og hard, både for det faste mannskapet på vakt og for mor og søster med sjøsyken. Med 1,5 meter bølger og 10 sekundmeter vind, midt i trynet, stampet vi oss igjennom natten. På morningen kom alle på dekk for å se delfinene som kom på besøk igjen, men så snart delfinene var borte gikk gjestene ned i køyene sine igjen. Da vi kom til Gijon, klokken 10 på kvelden, var mannskapet utslitt, mor lettet, og søster komplett utvilt etter å ha sovet i nesten 18 timer.
Vi ble i Gijon noen dager. 2. august dro vi til Cudillero hvor vi bare lå for anker i havnebassenget, før vi dro videre mot Luarca, neste morgen. Herfra dro vi til Ria de Viviero, og med god medvind hele veien tror jeg vi satte fartsrekord over en etappe. Over 6 knop i snitt er det ikke ofte vi gjør. Etter en natt på anker og en natt i havn måtte vi videre. Gjestene skulle nå et fly fra La Coruna. Da vi stoppet for natten i Cedeira fikk vi for første gang på lenge se en norsk båt. Seilbåten Bika (26 fot), med Nina og Henrik om bord, har vi mailet litt med fra før vi dro. De dro fra Norge15 mai, og nå har de tatt oss igjen. Her i La Coruna er det flere norske langseilere, og vi er ikke lenger eksotiske. Det er morsomt å se alle båtene, hyggelig å snakke med folket, men det var mer spennende å være utenfor melkeruta. Up Aldri før har vi vært så mange på båten. Det er trangt om plassen når 6 personer skal ha innkvartering, mat en gang i mellom og pusse tennene når det passer seg. I en uke har vi losjert jentegjengen til Ingvil og det har gått bra. Både trange kår og sjøsyke, har de alle taklet med glans. Vi, som er vandt med å bo alene, har også fått justere oss og måtte være tålmodige med de andre. Alt som vi nå synes er naturlig og enkelt, har de måtte lære fra bunnen av. Det er litt morsomt å tenke på at vi var (nesten) like ferske for 3 måneder siden. I uken som har gått har vi seilt litt mot vest. Vi tenkte oss til Santander, men dit ville ikke vinden. Så med motvind og litt bølger bestemte vi oss for å gå inn i den første lille by, Castro Urdiales. Her lå vi på svai og benyttet jolla til land. 6 personer går faktisk i jolla, men da er det fullt, og det minste lille vindpust eller bølge, gjør noen våte i rumpa!! Siden byen var hyggelig ble bi her 2 dager før vi satte kurs mot Santander igjen. Nå var vinden nok en gang rett i mot, og denne gangen var den også veldig svak, derfor rakk vi heller ikke frem denne dagen. Vi rakk bare 10 Nm, til Santona. Santona er en liten trivelig by med en lang og flott strand. Etter å ha sett denne på kvelden ble det besluttet at det ikke var så viktig å komme sg til Santander. Det var mye viktigere å få en lang dag på stranden. Vi ble derfor der 2 netter før vi satte kurs tilbake mot Bilbao. Det er alltid noen som må rekke et fly…, men det er lengesiden vi har hatt det travelt. Turen tilbake ble en påkjenning for de tilreisende, med opptil 15 sekund meter motvind og rotete sjø var det noen som holdt sengen, mens det fast mannskapet + Kaisa nøt solen og speidet etter delfiner. Litt problemer fikk gjestene likevel oppleve. Ankeret løsnet i løpet av første natten i Santona. Mest skremt var nok vi, når vi fant ut at båten var 500 meter fra der vi la ankret, og ingen hadde merket noe. Det var før Rie banket forsiktig på lugar døren klokken 7. ”Jeg tror at båten har flyttet seg ganske langt” , visket hun inn i lugaren. I løpet av 5 sekunder var kaptein Saxe på dekk med Ingvil hakk i hel. Gjestene sov videre, mens mannskapet fant gjestebøya, fortøyde der, og lot ankeret været på ankerrulla. Vanligvis har vi på ankervakt og sjekker i løpet av natten at alt er i orden, men her innerst i viken, på 3-4-meters dyp, trodde vi at det ikke var noen fare. Når vi senere så at tidevannsstrømmen for forbi i en 4-5 knop skjønte vi at den tryggheten var helt falsk. Det gikk heldigvis bra, men vi fikk oss en lærepenge. Heldigvis en billig en. I morgen blir vi bare to igjen. Da må båten vaskes og ryddes igjen, før moren og søsteren til Ingvil ankommer 26/7… Up Nå har alt blitt rolig en stund. Etter Biscayakryssingen har vi tatt livet med stor ro og mer eller mindre bodd i San Sebastian. Vi har bodd med ankeret ute og jolla som landforbindele. Vi er i havn igjen nå, men det blir kun 5. natta på snart 4 uker. Etter 2 uker i San Sebastian bestemte vi oss for å dra videre, men etter 3 dager i Sumaya, bare 10 Nm vest, snudde vi for å gjøre noen innkjøp. Byen, Pasajes, vi ble anbefalt var ikke mottakelig for besøk av båter, og alle sendte oss ut av havnen igjen. Det endte med at Ingvil dro i butikken for å handle batteri, mens Gunnar drev omkring med båten i havna. Batteributikken var gammel og nedslitt og vi dro derfra med uforrettet sak og tilbake til San Sebastian. Der var alt trygt, godt og kjent.
Siste kvelden der hørte vi litt hissig anspent norsk tale. 2 stk forvirra nordmenn med mye bagasje og ikke noe sted å bo. Campingbilen deres (en 72 mod folkevognbuss), hadde streiket 3 mil, ”borti gata” som Karl Ivar sa, eller Kalle som han helst ville bi kalt. Ikke noe hyggelig for en venstre radikaler og være navnebror med Hagen. Siden alle moteller, pensjonat og hosteller var fulle eller stengt for kvelden, ble vi reddende engler. 4 personer 3 bagger og et surfbrett går fint i jolla vår. Det vet vi nå.
Vi dro fra San Sebastian, siste gang, søndag den 10. juli, med strålende sol og lett bris. Derfra kom vi til Lekeitio hvor vi lå på anker bak en liten øy utenfor stranda. Den eneste landkontakt der var Gunnar som svømte til land etter drikke og sigaretter. Dagen etter seilte vi videre med samme vær og kom til Elanchove hvor vi ikke var i land i det hele tatt. Deretter skulle vi til Bilbao, eller Getxo som det heter ved havnen. Etter nok en silkeseilas kjørte vi inn i byen og fikk ikke kart og terreng helt til å stemme. Vi dro derfor litt lenger inn i noe som skulle vise seg å være en elv. Der ble vi heldigvis stoppet av noen lokale båter som gjorde oss oppmerksomme på høyspentledningen ca 30 meter lenger fremme. Noen hektiske minutter senere etter å ha snudd båten i det trange elveløpet med tidevannet strømmende inn, tøffet vi ut igjen og sjekket koordinatene våre. Det viste seg at vi hadde dratt til feil by. Plencia er en liten by rett før. Vi ble liggende på bøye der og eneste landkontakt var igjen Gunnar som svømte inn etter mer drikke og røyk. Derfra var det ikke langt til Getxo, men med nok en dag hvor sol og vind var helt perfekt kunne vi ikke la vær å ta skuta en ekstra sving ut i sjøen før vi dro i havn. Etter å ha sluppet anker fant Ingvil ut at hun ikke hadde vært på land siden lørdag kveld. Nå var det blitt onsdag. Vi venter nå på besøket som dukker opp lørdag. Da blir det folksomt om bord for to som nå er vant til å være alene. Up
En ny barriere er overvunnet, Biscaya er krysset. Riktignok vil vi fortsatt være i Biscaya en stund til, men vi har kommet oss over til sydsiden. Vi dro fra Camaret søndag den 19. Juni og kom frem i dag, (onsdag 22. juni) etter 309 Nm på fryktet hav. Vi holdt på å snu etter 2 timer, når vinden kom midt i mot med ca 15 sekundmeter. Etter litt navigering ut fra Camaret fant vi likevel ut at vi like så godt kunne se hvordan vinden og bølgene oppførte seg utenfor pynten. Der skulle vi likevel endre kurs. Vi peilet derfor ut alternativ havn å gå til, hvis været ikke ble bedre. Været forandret seg ikke, men alt føles mye bedre når en får vind og bølger i ryggen. Vi fortsatte derfor som planlagt, og etter en litt strevsom natt med god fart, fikk vi betalt med hyggelig vind og pent vær de neste dagene. Siste natt og dag var det faktisk blikkstille, det hadde vi ikke regnet med. Vi som fryktet Biscaya… Vi var litt spente på hvordan det ville være å være til sjøs i så mange døgn i strekk, med minst en mann på vakt hele tiden, og da spesielt nettene. Ingvil er jo en dreven nattevakt, men litt ute av trening. Vi delte som regel natta i to, eller sto til vi rett og slett ikke klarte kjempe mot Ole Lukkeøye mer… Peder Gast (autopiloten vår) var også kjekk og ha, og fikk ta sin del av jobben han også. En natt hadde vi selskap av en due som hadde forvillet seg ut på det åpne hav. Den var bare ute etter en nødhavn, og litt hvile, før den takket for seg neste morgen og fløy videre. En ting hadde vi gledet oss til, og det var møte med delfiner. Vi fikk en liten forsmak i Camaret, da en delfin lekte i havnen der, men den kom aldri helt bort til oss. Etter halvannet døgn med speiding kom de plutselig. En liten flokk lekte seg i baugbølgen vår i en halvtime, mens vi fikk tatt bilder og frydet oss som småunger, så var de borte igjen. Vi så dem igjen flere ganger men det var kun på avstand, før vi kom til spanskekysten. Her møtte en stor flokk oss, mens vi spiste frokost, sikkert 30 stykker hoppet rundt oss før de satte videre utover. Vi prøvde å følge dem litt, men delfiner er raskere enn seilbåter. Sånn er det bare. Vi er nå i San Sebastian og jeg tror ikke dette er havnen de fleste langturseilere drar innom. Gjestebrygga her er 20 meter lang, og vi bruker 11 av dem. En liten flokk lokale kikket nysgjerrige på når vi kom inn, men ingen andre seilere ligger her. Her er vi igjen blitt eksotiske, etter å ha fulgt ”melkeruta” en stund. Det er hyggelig på denne måten også, vi kommer raskt nok inn på melkeruta igjen. Nå må vi bare finne ut hva vi skal gjøre her de neste 3 ukene, for Bilbao er like om hjørnet. Der skal vi være den 16. Juli, når vi får besøk av 4 venninner av Ingvil… Kanskje jeg flytter inn i den gamle redningsflåten en uke.. Up Nå har vi kommet tilbake til Frankrike igjen, etter en liten svipptur innom Guernsey. Et kjempehyggelig besøk. Vi kom oss av sted som vi trodde, den 10. juni og fikk en kjempefin dag på sjøen. Farvannet før kanaløyene er kjent for mye strøm og bølger fra alle kanter. For oss lå sjøen speilblank og det eneste vi kunne klage på var at vinden ikke førte oss raskt nok frem. Vi tok det likevel med ro, selv om veldig mange kjørte fra oss og forbi oss (for motor)…. De samme båtene lå i havn og ventet på tidevannet når vi kom inn, 10 minutter før de åpnet tidevannsporten til St. Peter Port. Øya er grønn og frodig med kjempefine badestrender og stup bratte klipper, mange hyggelige barer og trivelige gater. Vi koste oss på Guernsey. Vi traff også igjen mange kjente båter, bla. Flemming og Lone fra den danske båten vi møtte i Cherbourg. Vi ble 2 dager på Guernsey, før vi dro videre mot Làber Wrach på kvelden den 12. Juni. Làber Wrack blir siste havn før vi kommer inn i Biscayabukten. Dette er et lite sted… veldig lite. Det hadde holdt med en dag her, men nå er vi værfaste igjen. På veien hit hadde vi vindstille og klarvær… så klart at vi gjorde oss klare for innseilingen her ca 5 timer for tidlig. Fyret utenfor her er 77 meter høyt og sees på veldig lang avstand. Ingvil mente hun så nordmerke vi lette etter, men vi kom aldri frem til det. Klokken 10 på kvelden fant vi ut at det bare var bortkastede penger å gå i havn, vi bestemte oss derfor for å kaste anker, det gjorde vi ca 200 meter fra fyret vårt… Et fantastisk skue på en stjerneklar natt. I morgen kan det hende vi drar videre, værmeldingen er ikke helt sikker, men turen er planlagt å gå til Camaret. Derfra skal vi krysse Biscaya… Up
Nå er sommeren, og vi, kommet til Atlanterhavet. Nordsjøen er erobret og lagt bak oss. Det er sol fra skyfri himmel og godt og varmt i lufta. Gunnar tok seg til og med et bad i går. Ikke helt frivillig, men likevel. Tenk å falle i vannet mens vi fortøyde båt. Vi er kommet til Cherbourg, etter vår første nattseilas. Vi dro, via Calais, fra Bologne og krysset bukta innenfor helt parallelt med trafikkleden i den engelske kanal. Lite vind, medstrøm og litt ekstra forsiktighet med seilføringen om natta, gjorde at det ikke gikk fort, men veldig sikkert. Vi nådde frem på 30 timer, et dansk par vi snakket med i går, gjorde turen på 24 timer. Danskene inviterte oss over på vin i går, seilere er hyggelige folk. Vi begynner også å kjenne igjen noen båter nå. En tysk båt, ”Mary Ann”, har fulgt samme rute som oss siden Middelbourg, men er fra Cuxhaven, og vi så den sikkert der også. Båten vår begynner og bli i ”lang tur” stand. Akterspeilet er fullt av utstyr og leskjermen på siden avslører at vi er på tur. Det er også morsomt å være det eksotiske innslaget i havn. Nå er det ikke mange nordiske båter lenger, og til og med tyskere begynner det å bli lite av. I denne havnen virker det som om vi er i England. Det er horder av engelske flagg på blå og rød bakgrunn her. Noe forvirrende at engelskmenn fører 3 forskjellige flagg, men vi har blitt fortalt at det har noe å gjøre med hvilken kongelig seilforeningen de er medlem av. Planen videre er å komme oss til Guernsey i morgen, værmeldingen sier det er greit. Nå merker vi også på land at vi kommer oss sydover. Her vokser palmer på land, sikkert ikke ville, men likevel … Vi krysset en grense til i løpet av seilasen hit. Nå sier GPSèn at vi er i West… ikke East lenger. Neste gang vi skal ha East på GPSèn blir rett før New Zealand. Klokka er snart 1400, og det vil si at siestaen er over og butikkene åpne igjen, (et skikkelig sydentegn, siesta), og da får vi fortsette med innkjøp til båten. Nå er det batteri som står for tur, vi må ha mer strøm… Up
Nå har vi vært på tur en stund. Det er godt å kjenne at båten er blitt hjemme og at det er her vi bor. Følelsen av at vi skal hjem til Oslo og hverdagen snart har sluppet taket. Dette er ikke lenger en ferie, men livet vårt. Nå har vi kommet til Frankrike. Vi skulle til Calais i går, men det var så fint vær, med lite bølger og stille hav, at å slå på motoren når vinden uteble, ville vært en ulyd som ødela stemningen. Vi måtte betale litt for de timene senere, når vinden kom tilbake, midt i mot og alt for langt til Calais. Heldigvis var det høyvann, og vi kunne krysse grunnene rett inn til Dunkerque. Så her er vi nå. Vi dro fra Ostende i går og fikk en liten smakebit av Belgia, etter å ha vært i Nederland i to uker. ”Kanalferie” var fint, men vi glemte hvordan det var på Nordsjøen, og fikk oss en overraskelse når vi møtte tidevann, bølger og sterk vind igjen, utenfor Vlissingen. De siste forberedelsene og oppgraderingene av båt og utstyr gjorde vi i Middelburg. Der smilte betjeningen veldig bredt når vi dro. De var rikere og vi var fattigere, men nå er det meste på plass. Gummibåt med motor, ny VHF (den gamle tok kvelden i Lauwersoog), værfaks og ny redningsflåte ble handlet inn, sammen med noen andre småting. Det tok to dager med montering og møbelsnekring å få alt på plass. Nye ting passer aldri i gamle hull. Ellers har vi hatt noen veldig hyggelige opplevelser nedover kanalene. I Amsterdam lå vi 21. til 24. mai. Der møtte vi en hyggelig norsk familie, på vei tilbake til Norge etter 1. år på tur, (Lisbeth, Jo og barna god tur hjem), og senere, på en fortausrestaurant, et Australsk søsken par på tur. Han skulle gifte seg i Norge lørdag 28. mai. Håper han er godt gift nå, etter å ha fått klatret opp masten vår i Amsterdam. Fra Amsterdam bestemte vi oss for å gå via Harlem sydover, men her var det noen bruer med åpningstider. Disse hadde vi sjekket litt dårlig, vi ble derfor liggende 6 timer å vente ved motorveibrua mellom Harlem og Amsterdam. Det er da det er godt å ha med seg hjemmet tur. Vi ble en natt i Harlem og en natt utenfor Gouda, før vi kom til Rotterdam i strålende sol. Etter å ha tatt trikk rundt mesteparten av byen, for å finne butikk med båtutstyr, endte vi opp ved den Norske Sjømannskirken. Her er Gunnars oldefar grunnlegger av kirken, og er malt i taket som en av apostlene. Vi fikk en kjempehyggelig mottagelse og ble invitert på torsdagsmiddag, med karbonader og kokte poteter, (det var det lengesiden vi hadde spist). Etter en Norsk kveld ville Presten ha bilder og skulle lage en reportasje om oss. Han tilbød derfor å kjøre oss tilbake til båten for å få tatt noen bilder av oss. Det var første gang på nesten to måneder jeg satt i en bil. (se på nett sidene til den norske sjømannskirke for bilder av Gunnar på prekestol). Vi har bare vært på tur i to måneder, men det var likevel veldig hyggelig med en norsk aften. Det blir sikkert lenge til neste gang. Planen videre nå er å bli her en natt til, før vi skal forsere den trangeste biten i den Engelske kanalen. Det er egentlig denne biten vi har gruet oss mest til, men hittil har det godt smertefritt. Ingvil har bekymret seg litt for å rekke frem til Bilbao den 16. juli, men vi ser nå at det skal gå bra. Sannsynligvis kommer vi til Nord Spania veldig tidlig i den sammenhengen. Kanskje vi også rekker å få med okseløpene i Pamplona 6. til 14. juli… Sjur, er du med? Enkhuizen, Nederland 19.mai -05 At båthavner kan være pengemaskiner oppdaget vi her i Compagnihaven, i Enkhuizen. Her koster alt, og litt til. Til og med vann fra slangen på havnen tar de 50 cent, per 100 liter for. Havnen er hyggelig og ren og proff, men f… så dyrt. Vi hadde bestemt oss for å være her noen dager for å gjøre litt reparasjoner og ekstra husarbeide (les; klesvask, båtvask). Og for å slappe av litt. Vi blir bare 2 netter, mer holder ikke budsjetter og samvittighet til. Vi kom hit gjennom noen veldig hyggelige dager på kanaler, og en ganske vindfull dag på Nordsjøen. Vi dro fra Norderney den 15.mai, og satte kurs for Lauwersoog. Det var fint vær og hyggelig vind til å begynne med. Etter 3-4 timer begynte det å blåse opp, og begge seil måtte reves kraftig, samtidig som bølgene bygget seg opp til ca 3 meter. Det var skummelt med tanke på at vi hadde blitt advart i boka ”Langtur”, om at innseilingen til Lauwersoog kunne være skummel i dårlig vær. Jeg regner med at det vi hadde var godt vær for de fleste, men for ferskinger som oss… Det gikk veldig bra. Innseilingen ble litt i lengste laget, for når vi kom frem var slusen stengt og vi måtte tilbringe natten på svai utenfor havneinnløpet. Da fikk vi prøvd ankeret for første gang også. Neste dag gikk vi inn i kanalsystemet og hadde tenkt til å utforske byen, men dette var 2. pinsedag og alt var stengt. Ingen butikker og ingen kart… Selv havnemesteren hadde en kort dag på jobb. Åpningstid 0900 – 0920. Heldigvis traff vi en hyggelig nederlender som ga oss et kart over hele kanalsystemet i Nederland. Da inntok vi en bedre frokost og satte kurs for kanalen mot Leeuwarden. Dette viste seg å være en veldig trivelig by, en liten forsmak på Amsterdam, og slettes ikke noe dårlig sted å starte 17.mai feiringen. Etter å ha inntatt frokost standsmessig på restaurant (med 17.mai sløyfer på brystet og alt i orden), loffet vi videre nedover kanalen til Lemmer. Kanalene i Nederland er langt mer intime enn f. eks Kielerkanalen. Her er det lite tungtrafikk, og det er spennende ting å se på hele veien. Man kjører gjennom små landsbyer, og det ligger hus langs kanalen hele veien, helt nede i vannskorpa. Vi forsøkte et par stopp underveis, men kanalbåter er ikke som seilbåter… hele 3 ganger måtte vi gi opp på grunn av grunnstøting, men da har vi prøvd det også… heller her på gjørma enn en stein i den norske skjærgården. Nederlandske båter er et kapittel for seg selv, alt som flyter kan seiles og boes i, eller noe sånt… Ganske fasinerende! Hvorfor alle slusevakter må prate til oss over høytalerannlegget, vet jeg ikke, men det er jo hyggelig når det skjer på norsk. I første sluse på veien kom vi litt etter de andre båtene på vei inn i slusen, vi satte derfor motoren i høygir og forsøkte å komme med på grønt lys. Da lyder det plutselig fra høytaleren: ”Norske båt, velkommen inn på venstre side”…Sånt er gøy! Litt tid tar det også i kanalene, gjennom byer er det masser med broer som skal åpnes, da er det gjerne litt ventetid, og en tre, fire båter som prøver å ligge stille i vinden, ikke alltid like lett i smale kanaler. Etter Lemmer krysset vi Ijssel Meer, og vi kunne endelig sette seil igjen. Vi hadde en fin overfart med strålende sol og passe vind. Vi hadde vinden rett imot oss, og lå og krysset hele dagen, men noen ganger er ikke det så farlig at vi ikke kommer frem så fort… Planen er nå å gå til Amsterdam i morgen. Her inne er det ikke mye vind og bølger som kan stoppe oss… derfor tror jeg at vi med sikkerhet kan si at vi drar mot hovedstaden. Om vi kommer helt frem eller ikke … Up Da har vi blitt vant til å vente på vind og vær. Det kan ha noe med at vi er uerfarne å gjøre, og noe med Nordsjøen å gjøre, men begge deler var mot oss her. Cuxhaven er en fin by, men 6 dager der, uten at solen skinner i sommervarmen, det var for mye. Vi ble enige om å dra etter 3 netter, men da blåste det altfor mye. Når været endelig tilsa at vi kunne stikke, var det blitt så sent på dagen, at lav vannet på sitt laveste og tidevannet på vei inn. I Elbe blir det inntil 5 knop motstrøm, og det ville vi ikke utsette oss for, så da ble vi enda en natt. Torsdag den 12. mai kl 0600 var vi igjen klare til å dra videre, alt timet og tilrettelagt med tidevann og værmeldinger. Kursen ble satt mot Borkum i håp om å nå så langt, men med alternativ kurs til Norderney, i tilfelle vi ikke kunne klare å holde snittfart på 7 knop. Nå sitter vi på Norderney... Vi fikk noen hyggelige Svenske naboer i Cuxhaven, de skulle på samme tur som oss, men først innom middelhavet. Kanskje vi treffer dem igjen senere. Det var i alle fall hyggelig å bli invitert over for en ”seglerprat” av likesinnede. Kanskje vi kan kalle oss seglere nå? Her blir vi til i morgen, lørdag den 14.mai, hvis ikke været sier noe annet. Vi håper på å være i Amsterdam den 17. men det er ikke sikkert. Det hadde vært morsomt å se andre nordmenn på nasjonaldagen, og det eneste vi har sett av nordmenn er 3 splitter nye båter i Kielkanalen, på vei nordover. Up Etter å ha ligget tre netter i Høruphav og ventet på mindre vind, var tiden omsider inne for å dra videre til Sønderborg. Turen tok bare en times tid, og nå var vær og vind på vår side igjen. Sønderborg er en trivelig liten by, med en fin, skjermet marina. Her ble vi i fire dager, og siste dagen vi var der fikk vi besøk av Merete, søstera til Gunnar, med familie. Kjempekoselig med besøk hjemmefra igjen, selv om det bare var en snarvisitt. De måtte dra tilbake igjen allerede samme kvelden for å rekke ferja tilbake til Norge. Nå var vi klare for Tyskland! Vi startet neste formiddag, med strålende sol, og ingen vind… De første timene lå vi bare og duppet ute i fjorden, med hver vår bok, og var veldig enige om at livet slettes ikke er ille! Vi fikk mer vind utover, og kom oss etter hvert til Maasholm, et lite sted som vi utforsket på ca tjue minutter. Nå var vi halvveis til Kiel, så selv om tåka så litt skummel ut neste morgen valgte vi å gå ut igjen. Vi fikk en fin dag på sjøen igjen, og ved innseilinga til Kielerfjorden gjorde Helen Kate utrolige 6,8 knop for første gang. Da var Kaptein Saxe rimelig fornøyd bak rattet! Vi la oss i havnen i Friedrichsort, men gikk videre til Holtenau allerede neste morgen da dette er utgangspunkt for innseilinga til Kielerkanalen. Her lå vi til kai for første gang uten landstrøm, men det er jo like greit å begynne å øve seg på det først som sist… Holtenau er en trivelig liten forstad til Kiel (vi var egentlig aldri inne i selve Kiel), og her fikk vi vår første følelse av sommervarme. Endelig kunne vi gå i bare t-skjortene, og det ble champagne, pils og backgammon under åpen himmel. Etter å ha studert regler og lyssignal gjeldende for selve Kielerkanalen, følte vi oss klare for denne utfordringen også. Etter å ha kommet oss i riktig sluse (vi bommet på første forsøk og fikk meldingen ”pleasurecraft don’t enter the dock” over megafonen i innseilingen, og det var bare vi som var i den kategorien), var det hele i grunnen ganske enkelt. Det er ikke lov å seile i kanalen (kun på et par begrensede områder), så motoren fikk dure og gå hele dagen, og vi ble etter hvert vant til å passere store containerskip og tankskip på ganske nære hold. Dagen startet med strålende sol, og endte med striregn og torden og lyn. Vi rakk ikke hele kanalen på en dag (ikke lov å ferdes etter mørkets frembrudd for lystbåter), så vi ble liggende på svai (for første gang) i en vik ca 20 km før utløpsslusa i Brunsbuttel. Neste dag tok vi siste etappe, og i Brunsbuttel fikk vi vårt første møte med de store tidevannsforskjellene. Vi var litt skeptiske da lavvannet var på sitt laveste, og ”Helen Kate” ikke lenger fløt fritt i vannet (fordi kjølen sto plantet i gjørma på bunnen), men da vi så rundt oss skjønte vi at dette var ganske normalt på disse trakter. På andre siden av marinaen stod nemlig alle båtene praktisk talt på land. Vi timet høyvannet neste formiddag, og satte kurs for Cuxhaven, som ligger ved utløpet til Elbe. Vinden var ganske sterk, og rett imot oss (igjen), så vi fikk ikke heist seilene denne gangen heller. Men vi kom oss vel i havn etter en ruskete dag på sjøen, og nå studerer vi tidevannstabeller så det ryker etter. Dette har vi skjønt er noe vi må forholde oss til i tiden framover… Up Nå er reisen i gang, og vi ligger værfaste for 1. gang. Egentlig er vi ikke værfaste, bare litt ferske på å legge til i hard vind. Sola skinner og alt er fint på land, men rundt båten blåser det hvitt på bølgene inne i havnen. Derfor blir vi liggende til vinden letter litt. Vi er nå i Høruphav syd på Als i Danmark. Vi dro hit fra Skærbæk via Assens på Fyn hvor vi hadde en veldig behagelig seilas, med 2,5 knop i snitt, medvind hele veien og en kjempestor sol som varmet over oss. Fra Assens og hit ble det mye verre. Vinden som skulle komme fra øst i følge avisen, kom rett syd fra. Da ble det sterk motvind og større bølger. Vi kjørte for både seil og motor i ca 5 timer, da ble det trangere og vinden kom rett forfra og fungerte best som brems. Etter nye 3 timer stangende mot bølger opp mot 3 meter og kuling motvind (kanskje noe overdrevet) var det fint å kunne runde nesen mot vest og sette seil igjen. Etter ca 2 timer med behagelig medvind fant vi havn i Høruphav, i stedet for Sønderborg som ligger ca 16 Nm vest. Det var dit vi egentlig skulle, men slitne og sultne var det godt å komme i havn. Nå ligger vi her da.. og kjeder oss… Her skjer ingenting. Det er deilig å få noen dager hvor ingenting er nødt til å bli gjort. Når vi kommer til Sønderborg blir det sånn igjen. Da skal regningene betales og selvangivelsen inn og fa.. oldemor. Det er jo det vi ville bort fra en stund. He he.. det kommer ikke så mange regninger lenger.. Ingvil & Gunnar Up Sjøsetting er noe spennende greier… i alle fall for oss som ikke har vært med på det før. Onsdag den 13. april skulle alt være klart til å settes i vannet. Nøyaktig en uke etter at vi kom ned hit med flyttelasset vårt. Vi rakk å få satt sammen masten, polere og bunnstoffe båten, olje treverket sette opp sikkerhetsrekken, rette opp ankerrullen hos smeden, få i propellen, montere batterilader og sikkert 100 andre småting som er glemt i farten. Det ble en travel uke… Siden vi var to båter som skulle i vannet, ble den andre tatt først, slik at vi fikk sett prosessen en gang før det var vår tur. Sjøsetting av andres båter betyr mye venting. Når det var vår tur, gikk alt fort. Båten vår veier ca ½ parten av den første, så alt var enklere for ”vognmannen”. Det er det alle lastebilsjåfører heter i Danmark. Han var erfaren og veldig hjelpsom, og ventet tålmodig med å slippe stoppene rundt båten til alle mulig muligheter for vanninntrengning var sjekket. Masten vippet han også enkelt opp i båten og ned i hullet i dekk. Flink kar, han Ole Vognmann… Motoren startet enkelt på første forsøk, og med Bjarne fra Skærbæk Yachtservice som kjent mann bar det til gjesteplassen rundt moloen. Etter litt riggehjelp og noen fortøyningsinstruksjoner ble vi overlatt til oss selv og vår første natt på vannet. Neste dag var det bare to på båten: Nå har vi tatt henne ut på lufteturer hver dag. Lørdag den 16.april ble en travel dag, da kom Erik og Lilly, de gamle eierne for å vise oss litt og for å ta en prøvetur med seil, for første gang. Mor Saxe og Gyula kom også på besøk, på vei til Ungarn. Så etter prøveturen var det middagstid og servering til gjestene i salongen, før skuta ble døpt i champagne og med noen velvalgte ord. Neste morgen ble våre første gjester med når vi alene skulle håndtere seilene om bord for første gang. Mor Saxe er litt skeptisk til at alt ligger på skrå, så etter en liten time i skjærgården er det inn til havn igjen, og mamma og Gyula drar videre. I går var vi en snartur til Kolding. Inne i marinaen var strøm og vind sterkere enn vi var vant med. Det må ha vært ganske morsomt å se på oss der vi forsøkte å legge til. Det kunne blitt like vrient å komme ut igjen av havnen, men da var det en hjelpsom danske som hjalp oss med å få baugen opp i vinden og trygt ut. Vi blir liggende her i Skærbæk litt til da vi har oppdaget at det vi trodde var septiktank er en ekstra diesel tank. Septiktank må vi jo ha, og det er bestilt og har kommet og er nesten montert, men noen deler mangler jo alltids… Vi får dem i morgen den 20. april, da drar vi også videre. 2 uker i Skærbæk holder lenge. Vi satser på Årøsund ca 16 nautiske mil sørover, da er vi på riktig kurs… Ingvil og Gunnar Up
Etter en veldig lang og slitsom uke er vi endelig i gang. Vi er kommet frem til båten vår!! ”Det er deilig å være Norsk i Danmark”. Særlig når det regner og båten ligger på land. Rundt oss er det rød grus, og leiren spretter frem i alle sølepyttene… Neida…. så ille er det ikke. Vi er glade for å ha kommet frem, og vi er glade for å bli kjent med båten, mens vi jobber på henne. Hun fikk på sitt nye navn i går, og både jeg og Ingvil var litt stolte og rare, mens vi gikk rundt og vurderte om bokstavene var store nok, eller om det var plassert riktig og rett på skutesiden. Vi er fornøyde var konklusjonen. Båten er vasket både en og to ganger, innvendig og utvendig. Bunnstoff er skrapet av og lagt på igjen, varmt vann er i orden, det samme er 220 volts anlegget og vi har fått installert en batterilader. Gunnar er blitt venn med kokeapparatet, en Optimus parafinbrenner, som gir kaffe hver morgen og god mat når vi er sultne. I skrivende stund er klokken 0900 og det er grått vær med regn i luften. Vi hadde planer om å polere båten i dag, men da må vi ha opphold. Det var ca 6 grader både ute og i båten når vi våknet i dag og kondensen renner i strie strømmer når varmen fra Optimusen sprer seg i salongen. Vi har kjøpt en liten vifteovn som har økt komfort temperaturen i båten. De første dagene klarte vi oss med en oljelampe som varmekilde. Det var ikke nok i det danske vår klimaet. Nå begynner det å bli varmt og godt i båten, kaffen er drukket og Ingvil er stått opp. Planen er å få båten på vannet denne uken, og vi håper at tidligere eier, Erik, kan være med oss på rigging og prøveseiling, som avtalt når vi kjøpte båten. Det ville vært en kjempefordel for oss. Skærbæk er en veldig liten plass, med mange fiskebåter, en matbutikk, en pub og en maritim bensinstasjon. Om det er en vanlig bensinstasjon her vet jeg ikke, men alle bilene her går på diesel, så det er jeg ikke sikker på. Dette er sikkert en idyllisk plass om sommeren, vi er bare litt tidlig ute…. Up
Båten har nå startet sin ferd. Den er flyttet med lastebil fra Hvalpsund til Skjærbæk ved Kolding. Her skal den få lagt inn 220 volt strøm og varmtvannstank, slik at vertskapet kan opprettholde komfortnivået de er vant til. Kjekt med en dusj og mulighet til bruk av hårføner for mor, før vi kommer ned i fønvindene. ¨Nå har Ingvil også bestått båtførerprøven, til tross for lite lesing før eksamen. Jeg er stolt av henne.
Vi har vært en tur i Danmark nå, lagt igjen litt utstyr og kikket og målt skott og skap. Det er snaut med lagringsplass, men det lærer vi oss å leve med. Vi kommer nok ikke på vannet med en gang vi kommer til Danmark. Det var mer snø der enn her. Håper snøen er borte når vi kommer neste gang.
Nå gjenstår bare kjedelige og praktiske gjøremål her hjemme, før vi setter kursen ut av landet. Vi gleder oss til å begynne... Up
Planleggingen er i full gang, påbegynt lenge før disse internettsidene ble påbegynt.. eller lenge og lenge. Noen planlegger for en tur som dette i en mannsalder. Jeg er ikke bygget sånn. Den planleggingen jeg skal gjøre, må være til et mål som er i oversiktelig fremtid. Med avreise i april så har tidshorisonten vært veldig lang, når vi tok avgjørelsen om å reise. Nå derimot ser jeg at det er fryktelig mye som skal i orden før vi drar og vi har ikke så god tid som jeg tror... jeg liker ikke å innrømme det, men det kan bli travelt. Hva er gjort? Det første var å bli enige om å dra.. dette er viktig.. ikke noe ”kanskje vi skal gjøre det”, eller ”jeg tror det er en god idé”. Avreise April 2005 sa vi.. eller jeg sa det... Hva må til? Vi må kjøpe båt, lære å seile, ta VHF sertifikat, båtførerprøve, lese om hva som skjer på en slik tur, legge ut leiligheter for salg, lage budsjetter.. osv osv
Båten er KJØPT!!!
Men den er kjøpt i Danmark og ligger der til vi drar.. dette har skapt litt flere gjøremål som vi ikke var oppmerksomme på. Den må skifte nasjonalitet og måles og registreres. For å ordne dette har vi kontaktet Skipsregisteret og Sjøfartsdirektoratet, for å finne ut av hvilke skjemaer og dokumentasjoner som må sendes inn.
Viktig å vite er at dersom båten skal registreres i NOR (norsk ordinært skipsregister) eller få identitetsbevis, må HELE eierrekken bakover til båten var ny kunne dokumenteres. Kan denne bare sannsynliggjøres, må det settes en annonse i riksdekkende avis + lysningsblad for at eventuelle kreditorer med pant i båten kan melde seg. I tillegg må det foreligge en erklæring fra landets skipsregister om at båten er slettet derfra eller ikke har vært registrert der.
Dersom båten skulle til Norge før avreise måtte vi tolle den inn med 24% mva, derfor er planen nå å seile fra Danmark
| |
|
|
|
|
Test..... |
|
|
|
|
|
Test.... |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|