Stillehavet
Galapagos 18.04.07 LES
Stillehavskryss, Loggboken LES
Nuku Hiva 1.6.07 LES
Bora Bora 25.7.07 LES
Savu Savu, Fiji, 29. 09.07 LES
Sydney 5.12.2007 LES
Panama City er en kjempestor by og her kan du få tak i det meste. Problemet er bare å vite hvor. Alle du spør har en mening som sjelden er riktig. På grunn av dette fikk vi tatt Taxi til omtrent alle av Panama Citys bydeler. Ikke alt var like interessant, men vi fikk etter hvert tak i det meste vi trengte og vi fikk gjort båten klar for det lengste havstrekket vi noen gang skal ut i. Båten ble lastet til langt over vannlinjen, men heldigvis har vi bunkret før og vet litt mer om hva som behøves. Bunkringen gikk derfor mye lettere og mer effektivt enn på Tenerife før atlanterhavskrysset.
22. mars var vi endelig klare. Vanntanker og dieseltanker ble fylt til randen (trodde vi), og vi satte kurs for Las Perlas, ei øygruppe en dagsseilas fra Panama City. Her gjorde vi tre stopp, og hadde noen sosiale dager sammen med Jim og Caroline (”Blue Moon”), og Bobby og Susie (”Barraveigh”). Etter fem dager med bading, beachvolley, kokossanking, og avslapping, var vi klare for avreise til Galapagos, første ordentlige Stillehavsetappe!
Før avreise hadde vi egentlig bestemt oss for å gå sørover før vi vendte vest, for å få best mulig vind, men siden vinden var totalt fraværende, og vi likevel måtte kjøre mye motor, satte vi direkte kurs. Den første dagen var det helt blankt stille vann, og vi skrudde av motoren bare for å nyte. Like sør for Las Perlas er det et område med grunnere vann, og dette var tydeligvis stedet hvor de lokale fiskerne gjorde storfangsten sin. Vi seilte i ca 2 knop gjennom den lokale fiskeflåten, mens de vinket og hilste, og viste fram fangsten sin. Overalt rundt oss vrimlet det av hval, som hoppet og spratt og gjorde krumspring i lufta; fantastisk! Vi så også delfiner og hai fra båtsida. Når mørket kom hørte vi bare prusting overalt rundt oss, veldig fascinerende, men ganske skremmende også. Gunnar fikk seg en liten støkk da en hval skled forbi bare et par meter fra båtsida, kun opplyst fra morild i vannet. En liten periode på natta fikk vi god vind og gjorde 7 knop, men det var dessverre kortvarig.
Vindene hadde virkelig bestemt seg for ikke å spille på lag med oss på denne krysningen. Vi hadde to døgn i strekk hvor vi gjorde god fart for seil, ellers hadde vi stort sett vinden på snuten, men det var sjelden mye av den. Vi svidde alt for mye diesel på alt for kort tid, og det gikk sakte. Fordelen med liten vind er imidlertid at havet er flatt, og det øker jo bekvemmeligheten om bord betraktelig. Bortsett fra en dag hadde vi kun store myke dønninger, eller helt flatt hav; Stillehavet lever opp til navnet sitt!
Selv om vi fisket hele veien var det dårlig med fangst, så gleden var stor da vi endelig fikk tunfisk på kroken nest siste dagen. Nå hadde det seg sånn at kapteinen var litt trøtt akkurat den dagen, og hadde bestemt seg for å ta en liten siesta. Så da kapteinen våknet fra sin tilmålte skjønnhetssøvn hadde jeg sjokoladekake og bakte poteter i ovnen, mens jeg stod og drog inn en lite samarbeidsvillig tunfisk på rundt fire kilo. Kan ikke klage på mannskapet da!
Etter nesten ni døgn til sjøs var vi endelig framme på Santa Cruz, Galapagos. Etter å ha stått og stirret inn i tåkehavet den siste natta, så vi endelig land til morgenen. Sjøløver og hai ønsket oss velkommen i innseilinga, og inne på ankringa var det gledelig gjensyn med mange kjente seilere. Ni døgn til sjøs er ikke mye sammenlignet med hva vi har foran oss, men det er likevel utrolig deilig å ha fast grunn under føttene igjen, og se folk ikke minst. Dette var generalprøven før den store overfarten, og som sist (turen til Kapp Verde) gikk det sakte. Det skulle tatt 7 døgn.
Santa Cruz og Academy Bay, er en turist by, med alle bekvemligheter og muligheter. De fleste seilere kommer enten hit, eller til Wreck Bay, så det var mange kjente båter og fjes. Øya er tilholdssted for det meste innen turistnæringen og også Darwin senteret, som viser frem alt øyriket har å by på. Dette var et interessant besøk med film fremvisning og skilpadde oppdrett. Den siste skilpadden i sitt slag har også tilholds sted her. Han kalles Lonesome George og har selskap av 6 hunnskilpadder, men de er av en annen art og interesserer han lite.
En dag leide vi taxi sammen med ”Blue Moon” for å se oss litt rundt på øya. Vi dro opp til en ”turtle ranch” hvor vi så skilpadder på rundt to hundre år, og plukket vill pasjonsfrukt og så at det vokser en type kaffe her vilt. Store skilpadder spiser faktisk pasjonsfrukt og guiden vår klarte å få den største av dem til å snu seg mot oss ved å legge noen av dem foran han. Deretter gikk vi gjennom en underjordisk lavatunnel, før turen gikk videre til noen store vulkankratre.
En gangvei gjennom kaktus og eukalyptus skog tar deg (på 30 minutter) til en kjempefin strand med store bølger og en liten lagune med skilpadder, sel og saltvanns iguaner. Her fikk kapteinen sine første surfeleksjoner noen sinne, og etter mange, mange forsøk, kom han også opp på brettet en tre, fire ganger. Ikke lenge av gangen riktig nok, men han sto der. Det har vi både vitner til og bilder av!
En dag jeg lå i vannskorpa og koste meg med kveldsbadet mitt, smeller det fra Gunnar ;”Ikke for å skremme deg eller noe, men det svømmer et par hai like ved siden av deg.” Jeg har vel sjelden (aldri) hatt så stor fart opp badestigen! Nå skal det nevnes at dette er type Black Tip Reef Shark, på under en meter, som neppe betrakter meg som middag, men det er noe med dette med hai… Problemet var at jeg hadde håret fullt av såpe, og følte behov for å kvitte meg med denne før jeg avsluttet kveldsbadet mitt. Med Gunnar på dekk som utkiksmann og livredder, tok jeg sjansen på å fullføre oppdraget, før vi byttet roller, og Gunnar var klar for å hoppe uti. Nå var det nærmere ni stykker av dem som svermet rundt båten vår, så Gunnar var rimelig kjapp der ute han også…
Selvfølgelig er det ikke bar lek og moro når vi kommer til nye steder. Båten må være i stand hele tiden og nå er det viktigere enn noen sinne, før den lange etappen. På overfarten hit fikk vi føling med en gammel kjenning; diesel lekkasjen. Den viser seg hver gang vi fyller tankene fulle før en lengre krysning. Dette er en kjenning vi gjerne vil bli kvitt og derfor brukte vi en to tre dager på det prosjektet. Vi fikk også litt vibrasjoner i båten fra motoren på turen hit og det viste seg at mekanikeren i Cartagena hadde glemt flere skruer enn vi trodde. Derfor ble det en ny omgang i motorrommet. Når alt var i orden igjen (håper vi), var neste prosjekt å fylle opp igjen dieseltankene. Med lånte jerrykanner fylte vi på 240 liter, langt mer enn vi på noen måte kan ha brukt hit, inklusive lekkasjen. Dette er en tung jobb med kanner, og båten ble tynger bak enn vi noen gang har sett henne.
Vi dro fra Academy Bay 16.april med kurs for Isabella og byen Puerto Villamil. Her er vi nå, egentlig uten tillatelse, men med en stille enighet om at det er greit. Visstnok setter byens foretningsfolk stor pris på oss seilere. Her planlegger vi å ta en ridetur opp til en vulkan og ned igjen… (kapteinen har aldri noen sinne satt rumpa si på en hest). Det skal visstnok være verdens nest største krater og en fin tur. Vi gleder oss.
Vi reiser herfra lørdag den 21.4, dersom vi ikke blir kastet ut før den tid. Alt er klart med både båt og mannskap. Gunnar gleder seg til turen og Ingvil gleder seg til å få turen unnagjort. Hvis ikke vinden vil det annerledes så regner vi med å komme i land på Marquesas, Fransk Polynesia, (fortsatt usikkert hvilken øy), i slutten av mai.
Dag 1, 21/4
Startet klokken 1630 etter å ha gjort klar båten og kjøpt den siste provianten. Hadde litt vind i starten men den døde nesten med en gang. Fikk litt vind igjen utover kvelden og fikk seilt til klokken 0000. Da måtte jern genuaen i gang igjen…, helt frem til tidlig morgenen. Sjøen var flat med store runde behagelige dønninger. Var våkne på vakt siden vi fortsatt er ganske nærme land. Stekt kylling til middag før vi dro.
Dag 2, 22/4
Motor hele ettermiddagen og natta. Første døgnetappe var kun 98 nm. Vi må bli kjappere enn dette, men det er vanskelig uten vind. Vi har ikke nok diesel til å fortsette på denne måten, men vi var forberedt på at det var lite vind. Sjøen er fortsatt behagelig. Kylling gryte til middag. Foreløpig ingen fisk. Fantastisk solnedgang, dessverre uten green flash. Videokveld med Papillon.
Dag 3, 23/4
Så en båt i natt. Motor til 0650, seilvind på morningen, motor på dagen, og seilvind på ettermiddagen og kvelden. Beste dag for seiling så langt. Vinden er ikke stabil enda så vi må lenger sørover. Døgnetappen ble 113 nm. Lasagne til middag, sjøen er rolig og Ingvil laget mat og vasket opp. Filmkveld igjen.
Dag 4, 24/4
Døgnetappe 109 nm. Ingen seilevind i dag, så motoren har gått jevnt og trutt. Forsøkte å seile en times tid midt på dagen, men det ble bare blafring i seila. Badet hengende i badestigen, deilig vann; utrolig klart og knall blått. Havet er fortsatt behagelig flatt, selv om dønningene er litt krappere i dag. Mye boklesnig. Gunnar lagde hjemmelagde kjøttkaker med brun saus! Film igjen til kvelds; Happy Feet. Fikk endelig vind igjen til kvelds, fra nord…? Godt å slippe motordur og eksoslukt! Ingen fisk….. Fiskebåt som holdt på å kjøres i senk.
Dag 5, 25/4
Natta begynte med behagelige nordlige vinder og flatt hav. Etter hvert begynte det å regne, vinden dreiet til sør og blåste opp. På morgningen hadde vi kuling og bølger fra 3 sider. Hele dagen var det som å seile i en vaskemaskin, og siden vinden letnet gikk det heller ikke fort. Døgnetappe på 106 Nm, ingen fisk… vi fisket ikke. Ny fiskebåt som hadde kollisjonskurs med oss.. hva gjør de her ute? Mye soving og lesing i dag. Bølgene ble bedre mot kvelden og vinden kommer fra øst- sørøst igjen og er stabil.
Dag 6, 26/4
Døgnetappe 131 nm. Fin og behagelig natt og en herlig dag. Lette fine vinder hele dagen og en flott seilas i behagelige bølger. Ingen fisk...!!! Ingvil våknet til nybakt brød. Bakte poteter til lunch. Filmkveld igjen; The life of David Gale.. god film (og popcorn). Stjerne klart på kvelden og en måne som er halv, men skinner veldig godt likevel. Snittfarten vår øker jevnt og trutt nå.
Dag 7, 27/4
Nok en deilig dag på havet, sjøen er rolig og vinden god, døgnetappe på hele 143 Nm. En dag med lesing og avslapping og hårklipp og barbering (Gunnar har anlagt ny, retro ansiktsfrisyre, han har lovet at den ikke er permanent…). Vi fikk fisk!!!! En liten dorado satt på kroken ca klokken 1700. Det er Galapagos tid vi følger fortsatt, selv om vi har krysset en tidssone eller to.
Dag 8, 28/4
Rutinene har satt seg i båten. Først spiser vi middag, så spiller vi kort (Ingvil er uslåelig om dagen), backgammon eller ser film rundt solnedgang, før Gunnar går i seng. Ingvil tar første vakt 3 timer, før vi skifter etter 3 nye. Rundt soloppgang skifter vi for siste vakt og Ingvil sover så lenge hun vil. Ingen fisk i dag, men ett nytt døgn med mange mil bak oss. Døgnetappe på 140 Nm. Motor sjekk og reparasjon av skjøtefeste på bommen.
Dag 9 29/4
Nok et kjapt døgn, 143 Nm. Det går fort men urolig. Hvor er hav dønningene? Her er bare krappe småbølger som vokser seg store når det kommer squall. Vi fikk fisk i dag også, ny liten dorado, ble stekt til ”fiskefingerfileter”. Prøvde haifiske med resten av dorado skrotten. Vi dro inn en halv fisk, tydelig bitt av på midten av noe stort.
Dag 10, 30/4
Døgnetappe 154 nm, ny personlig rekord! Nå har vi seilt godt over 1/3 av den totale etappen, mens gjennomsnittshastigheten vår øker mer og mer for hver dag. Gunnar har gått litt amok med regneark, så nå har vi tabeller og regnestykker for avstander, hastigheter, tid til ankomst med så eller så mange % avvik fra opprinnelig rute osv. Det er bare å fylle inn de aktuelle tallene, så vet vi på klokkeslettet når vi ankommer Fatu Hiva! Ikke verst! Det er med andre ord ikke mye å ta seg til om bord… I dag hadde vi fløtegratinerte poteter og koteletter til middag, deretter så vi en gammel, kjedelig Nick Nolte- film. Sjøen har vært humpete og plagsom hele dagen, men det ser ut som det roer seg mot natta. Friskt mot! Ingen fisk, vi fisket ikke engang, farten var for høy og sjøen for urolig for å ville dra inn noe.
Dag 11, 1/5
Døgnetappe 144 nm. Armen som kobler vindroret til kvadranten gikk opp i sveisesømmen på morgenkvisten, så Gunnar har vært håndverker det meste av dagen. Det funker nå, men vi er ikke helt sikre på om det holder hele veien fram… Brant opp inverteren i reperasjonsprosessen, så nå er vi uten 220 Volt. Sjøen har roet seg betraktelig, og Ingvil har bakt sjokoladekake! Glemte å kaste ut fiskesnøret i dag. Det er jo dumt når vi utfordret ”Blue Moon” til fiskekonkurranse over dammen… Vi nærmer oss halvveis, men Ingvil syns det er grusomt langt igjen. Gunnar har lovet ikke å bli syk på denne krysningen… for ente gang.
Dag 12, 2/5
Døgnetappe 137 nm. Stillehavet skuffer meg…, det er slettes ikke så stille som navnet tilsier, og vi begynner å bli rimelig drittlei denne rullinga dag etter dag. Bevegelsene i båten oppfordrer ikke til mye annet enn å ligge på rygg (husk å hold deg fast så du ikke ramler på gulvet) og lese bok og stirre i taket. Akkurat det har jeg gjort så mye de siste dagene nå, så jeg har helt krampe i ryggen. Vindene har variert i styrke hele dagen, så formiddagen tilbrakte vi med å rulle genua inn…, og ut… Det meste av dagen har vi kun seilt med revet storseil, og det går fort nok. Dagens høydepunkt var å våkne til nybakte ostehorn, og akkurat nå står det en pizza og godgjør seg i ovnen! Kapteinen takler sjøgangen noe bedre enn undertegnede… I morgen blir det bedre? Ingen fisk.
Dag 13, 3/5
Nok en litt dårlig dag. Vindroret skulle fikses i litt stor sjø. Mesteparten av det som er lagret i ”bagasjen” måtte opp og ny innfesting til kvadranten ”mekkes” uten riktig verktøy. Det tok hele dagen. Når jobben var ferdig gikk en blokk i stykker med en gang og mer jobb gjøres, vi ble heldigvis ferdig før solnedgang, og da satte vi på en film Mannen med jernmasken denne gang. Det ble lite å spise i dag. Ingen fisk heller. Døgnetappe 131 Nm.
Dag 14, 4/5
For en fantastisk dag, alt fungerer, vinden har løyet litt og sjøen er roligere. Det går nok litt saktere, men det er verdt det, døgnetappe 127 Nm. Risgrøt til lunch og nachos med kjøttdeig til middag. Vi fisket ikke i dag, kapteinen ville bare lese og slappe av, dra inn fisk ville vært arbeid.
Dag 15, 5/5
Nok en dag med rolig sjø og vind. Ingvil er litt frustrert over at det går saktere. Bare 114 Nm på døgnet. Ingen fisk, men mye god mat.
Dag 16, 6/5
Døgnetappe 118 nm. Sjøen er definitivt behageligere, og vindene litt svakere. Gjennomsnittshastigheten går ikke lenger oppover... Vi har nå straks unnagjort en tredjedel av kryssinga, vi har gått 1953 nm, og har 1021 nm igjen. Vi har vært her ute i over 16 døgn, 368 timer, og regner med å være her i ca 8 døgn til. Vi har verken sett eller hørt andre båter på snart to uker, men Gunnar har fått inn nederlandsk radio med nyhetssendinger, så vi vet at vi ikke er de siste menneskene på jorda. Vi leser bøker, ser på film, spiller kort, spiser god mat (i dag hadde vi fruktsalat med fersk vannmelon, ananas og appelsin), vasker kopper, justerer seil, fisker og plukker døde flygefisk av dekk…, og sånn går no dagan…
Dag 17, 7/5
Natta var behagelig og stille, men dagen begynte med squall og regn i store mengder. Senere ble det fint. Bøker, god mat og avslapping. Intet fiske, ingen fisk.. Døgnetappen ble på 126 Nm. Kapteinen fiksa saltvannspumpen i dag, ellers ingen prosjekter. I morgen skal vi fylle vann på tanken… Kanskje?
Dag 18, 8/5
Dagen begynte flott. Vi fylte riktignok ikke vann, men vi hadde hyggelig sjø og behagelig vind. Så oppdaget kapteinen en sprekk i bommen og et feste til rodkicken som var løst. Ikke noe hyggelig å oppdage selv om vi hadde ligget til kai. Ned med storseilet og etter litt frem og tilbake, opp med ny genoa. Vi flyr igjen…, slik som vi fløy over Atlanteren ”wing to wing”. På kvelden skulle vi se film, men kapteinen gjorde generaltabben. Han startet motoren uten å åpne for eksosen. Resultatet ble en sprengt lyddemper, og forhåpentlig ikke noe mer. Vanskelig nok å fikse her ute. Ingen motor ingen strøm, og ingen strøm ingen film. Dagsetappe 123 Nm.
Dag 19, 9/5
Døgnetappe 148 nm! Gjort god fart med to genoa spridd på påler siste døgnet. Litt humpete sjø på dagen, roligere utover kvelden. Helt greitt hvis dette været holder helt inn. Gunnar har installert lydpotta til motoren, i fikset stand, så i kveld ble det motorkjøring og film igjen. Det ene fiskesnøret vårt røk tvers av i dag, og like etterpå så Gunnar en enorm sverdfisk som gjorde noen fantastisk akrobatiske stunt over vannflata i et desperat forsøk på å bli kvitt den nye piercingen sin. Der gikk favorittsluken vår…
Dag 20, 10/5
Dagen var flott, ikke den kjappeste, men med jevn sjø og lett bris. De aller beste forholdene for spredde forseil. Dagsetappen ble 116Nm. Ingvil bakte sjokoladekake og vi hadde koteletter med bakte poteter og krydder smør til middag. Ingen fisk i dag heller. Film på kvelden. Nå vet jeg ikke hvor mange filmer vi har igjen, men jeg vet heller ikke hvilken dag det er…, så hvorfor bekymre seg, land i sikte om 4-5 dager…
Dag 21, 11/5
Nok en fin og rolig dag. Det går forover, men ikke så fort nå, og vi vil komme frem snart. Det er heldigvis snart over. Noenogtyve døgn på sjøen er lenge. Dagsetappe 108 Nm og vi må få opp farta, ca 4 døgn igjen.
Dag 22, 12/5
Døgnetappe124 nm. Rolig sjø og lite vind, det går for sakte! Hadde håpet å komme fram den 15. på formiddagen, men er bekymret for om vi rekker fram i dagslys. Gunnar påstår at jeg er pessimistisk, men jeg er selvfølgelig bare realistisk! Ellers skjer det egentlig ingen ting. Gunnar sover litt tyngre enn han bør om natta, og ignorerer fullstendig vekkerklokka på vaktene sine, noe som resulterer i lengre søvnintervaller for begge to, og dårligere utkikk… Godt vi er alene her ute…
Dag 23, 13/5
Døgnetappe 104 nm. Vinden har sviktet oss, og vi har kjørt mye motor det siste døgnet. Har fortsatt et lite håp om å rekke fram før mørkets frambrudd den 15. I så fall er dette den nest siste natta til sjøs. Begynner å glede oss til å se folk igjen! Vi har trofast ropt opp alle kjente (og ukjente) båter på VHFen hver dag, men det er ingen som hører oss… En feit, liten tunfisk gikk på kroken i kveld, dagens høydepunkt!
Dag 24, 14/5
Vi tok en avgjørelse, vi vil frem i morgen og derfor kjører vi motor. Det er lite eller ingen vind, så uten motor kunne dette tatt tid. Dagsetappe 116 Nm. Mens vi så film fikk vi napp på fiskesnøret, en stor blekksprut!!!! Skulle gjerne spist den, men hvordan gjør du opp en blekksprut?
Dag 25, 15/5
Gunnar vekket meg til morgenen med land i sikte, en fantastisk følelse! Fatuhiva ruver 1000 m.o.h, så vi så øya i god tid, og brukte det meste av dagen på å nå dit, men det gjorde ingen ting så lenge vi kom dit før det ble mørkt. Jo nærmere vi kom, jo vakrere ble øya! Nå er det kanskje sånn at hvilken som helst øy er ganske tiltalende etter 24 døgn til sjøs, men denne er faktisk spesielt vakker, grønn og frodig med stupbratte fjellsider og dype daler på rekke og rad. Vi var helt i ekstase hele innseilinga, og kapteinen måtte ta seg noen minutter for seg selv framme i baugen på fordekket bare for å nyte. Dette gjorde hele krysninga verdt det! Hvert eneste døgn (i alt 24), hver time (578,5), og hver eneste nautiske mil (2999)! Champagnen lå i kjøla, og vi var klare for nye eventyr!
Nå har vi vært på Stillehavsøyer i 2 uker og fått overfarten litt på avstand. Selv nå synes vi det var litt røft. Både på båten og på oss selv. Men dette er lønn for strevet. Vulkanøyene her strekker seg over 1000 meter opp langs grønne stupbratte fjellsider og havet som holder 30 grader er fullt av liv. På Fatu Hiva møtte vi igjen de fleste av båtene vi forlot på Galapagos. Alle hadde brukt mellom 20 og 30 dager på turen. I tillegg kom det en kontingent norske båter vi bare så vidt har møtt fra før. Silene og Xanadu, ligger nå i samme bukt som oss. Menja og Celin ligger litt etter i løypa, mens Valkyrien fortsatt ikke har kommet frem.
Første uka etter overfarten, ble en sosial affære. Alle ville feire litt og ale ville røre litt på seg etter en lang tur på liten båt. Derfor ble det mye såre muskler etter lange turer til fossefall og fjelltopper, og tunge hoder etter litt lange kvelder. Marquesas er verdens dyreste sted å leve, noe som passer dårlig med langtur budsjett. Det er få og dyre varer i butikken, og derfor er bytte handel utbredt. Vi måtte ut med 2 små romflasker for en stor klesvask, og et par gamle solbriller for 4 pampelmus. Pampelmus er en lokal grapefrukt som smaker mye søtere og bedre enn vanlige grapefrukter.
På Tahuata, ble det mye fisking og grilling på stranden. Gunnar fikk testet sitt nye leketøy, harpunen, og kom hjem med fangst på første tur. På grunn av en nervegift skal vi være forsiktige med rev fisken her så fangsten ble brukt til agn for å få større fisk. Dette skulle vise seg å være litt for effektivt. Først forsvant to kroker, før fortom i stål ble satt på. Den neste gikk på når Gunnar var på land for å sanke ved til kveldens grill, og den var så stor at Ingvil ikke klarte å sveive den inn. 20 minutter senere og etter å ha ropt etter hjelp slet fisken seg løs og ble borte i dypet uten å avsløre hvem han var. Uansett var han stor og kunne sikkert ha mettet hele grillselskapet alene.
Her på Nuku Hiva har vi møtt igjen litt av sivilisasjonen. De har internett og kollektiv busser. Vi har fått oss en hamburger for første gang på flere måneder og sittet på kafé og drukket kaffe. Nå snakker vi om å dra videre, for dette har vi slett ikke råd til… Det er bare litt synd at lista over ting som skal gjøres fortsatt er på over ei halv A4 side…
Om en måned skal vi være på Tahiti for da får vi besøk… Ingvil`s venninne Rie med samboer Bjørn kommer og skal seile med oss i tre uker. Det blir stas!
Etter å ha tilbrakt noen fantastiske uker i Marquesas var vi klare for Tuamotos, atollene, men først skulle vi ha en liten stopp i Daniel`s Bay på Nuku Hiva. Herfra hadde vi en fantastisk tur gjennom regnskog opp til (visstnok) verdens tredje høyeste fossefall, utrolig flott! Tilbake til ankringa og på havnivå igjen, fikk Gunnar det for seg at han skulle fiske hai fra båten. Vel, den gutten får det som regel som han vil, så hai ble det! Siden dette var hans første hai noensinne var det greit med litt assistanse fra Jim (”Blue moon”) i avlivingsprosessen. Etter en forskriftsmessig avliving, alle fingrer i behold, ble det grillet Black Tip Reef Shark om bord i ”Blue Moon” til kvelds; fortreffelig!
Etter å ha sjekket værmeldingene godt og nøye, var vi klare for en fem dagers seilas ned til Tuamotos. Vi hadde ok seilvind de første tre dagene, så døde vinden totalt. Havet var padde flatt, og seilene bare hang og slang. Fantastisk pent, men ikke særlig effektivt seilmessig… Til slutt måtte vi ty til den gamle jernfokka igjen, alltid like stort nederlag. På ettermiddagen den 13.juni kom vi endelig til Kauehi, vår første atoll! Vi var litt spente på å gå gjennom passet siden vi hadde hørt masse skumle historier om timing i forhold til tidevann for å unngå motstrøm og medstrøm, men i følge våre egne beregninger skulle strømmen være med oss på vei inn. Det var den! Et lite øyeblikk hadde vi hele fire knop medstrøm, og suste av gårde gjennom passet i åtte knop, raskt og smertefritt! På ankringa ved den lille landsbyen lå allerede ”Blue Moon” og ”Silene” og ventet på oss. Etter mye om og men fikk vi omsider plantet ankeret i sand mellom alle korallene. Puh…, på tide med champagne!
Vi ble noen dager og utforsket området rundt den søte, lille landsbyen, før vi sammen med ”Blue Moon” bestemte oss for å dra ut på ukjente eventyr utenfor oppmerket kartområde. Med ”Helen Kate” i spiss, sola i ryggen, og meg og Gunnar på skift halvveis opp i masta for å speide etter skumle koraller, tråklet vi oss inn til vårt eget lille paradis, helt for oss selv! Her snorklet vi sammen med hai, tente bål i vannkanten i solnedgangen, og prøvde å finne perler i muslinger (uten hell…) Her kunne vi sikkert vært lenge, men flere atoller, og flere eventyr ventet… Tiden er knapp i Stillehavet.
Neste stopp ble Fakarava, den største atollen i Tuamotos. Vi var hele fem båter som dro i følge over, ”Silene”, ”Serai” og ”Sifar” lå like foran oss. Det viste seg å bli en fantastisk dag på sjøen. Med vinden rett i rumpa, og konkurranseinstinktet på topp, tok vi oss bryet med å sette genua nr to, og spridde begge på påler. Gunnar ble ivrig da han så oss ta innpå ”Blue Moon”, så han kalte de opp på VHF, ganske så kjepphøy, og lurte på om de ikke kunne ta noen bilder av oss mens vi suste forbi dem. En halv time etterpå fikk han svar på tiltale, da hadde Jim og Caroline fått opp spinnaker i tillegg til sin genua, og lurte på om ikke vi kunne ta noen bilder av dem mens de suste forbi oss… Ganske så beleilig fikk vi napp på snøret, en enorm dorado som vi kjempet med i nesten en time. Gunnar hadde kleppen gjennom øynene på stakkaren, klar til å lempes om bord, da den klarte å vri seg av. Bittert! Uansett, en så svær fisk må da bremse farten på båten med hvert fall en knop, eller hva…?
Vi seilte hele atollen Fakarava på langs, og hadde hele fem ulike ankringer der. Det ble masse sosial omgang, masse bålbrenning, og masse fin snorkling. Den beste snorklinga var definitivt i det sydlige passet på atollen, hvor vannet var krystall klart, korallene fantastiske, fiskene i alle regnbuens farger og fasonger, og småhaiene lurte i bakgrunnen hele tiden (Gunnar fungerte helt fint som levende skjold…). På den siste ankringa ble vi liggende litt og vente på været. Det hadde blåst kraftig noen dager, og vi begynte å bli utålmodige etter å komme oss til Tahiti for å ta imot gjester. Vi hadde et par små prosjekter på båten som måtte fikses der, blant annet en sprukken bom, og et litt suspekt undervant. 27. juni var vi hele fire båter som øynet et lite lyspunkt i en rekke dystre værmeldinger. Vi var ikke helt overbeviste, men tiden begynte å bli knapp for gjestene våre.
Vi var forberedt på mye sjø, men vinden var i alle fall i sånn noenlunde riktig retning det første døgnet. Litt slitsomt, men ingenting mot det vi skulle få resten av turen. Klokka seks på morgenen våknet jeg av noe rabalder på dekk, og lurte på om Gunnar trengte hjelp. Neida, han klarte seg fint han. Like etterpå hørte jeg et smell, og denne gangen gadd jeg ikke spørre engang. Vi hadde blitt truffet av et kraftig squall som hadde revet ned sprid pålen vår, så den lå halvveis nede i vannet. Vinden blåste 25 m/s og regnet høljet ned. Vi måtte sammen dra inn genuaen, og deretter få pålen opp av vannet. I dette kaoset glemte vi å slå av vindmølla, så den gikk selvfølgelig krakilsk, det hørtes ut som et helikopter prøvde å lande i cockpiten vår. Vi fant det best å ta inn alle seil, skalke lukene, og bare vente til det verste var over. Det var det etter en times tid, men hele det neste døgnet kom squallene (ikke fullt så kraftige) med jevne og ujevne mellomrom. I tillegg fikk vi vinden på snuta, og revurderte opptil flere ganger om vi skulle gå nord eller syd til Tahiti. Da vi endelig søkte nødhavn utenfor Tahiti Yacht Club på nordsida, var vi ikke de eneste. Etter at vi kom fram så vi at mellomvantene våre var røket nesten tvers av, ikke bra!
Etter å ha satt i gang rigger, og ventet på roligere værforhold, kom vi oss ned til Taina Marina hvor vi hadde tenkt å ta imot Rie og Bjørn som skulle komme 4, juli. Det rakk vi heldigvis, selv om båten ikke var helt klar ennå. Ei uke etter at de kom var skuta endelig seilbar igjen, med forsterket bom og nye mellomvant. Gjestene var vel installert i båten, brunfargen hadde begynt å sette seg, og de var ivrige på nye eventyr (les Rie og Bjørns eget reisebrev under ”gjester”).
Planen var å ta dem fra Tahiti til Bora Bora, og rekke innom så mye som mulig mellom disse øyene. Første stopp gjorde vi på Moorea, hvor vi snorklet og slappet av, før vi gjorde dem klare for sin første nattseilas noensinne, over til Huahine. Det var godt vi ikke hadde for store forventninger til mannskapet om å ta skift på natta, for de hadde nemlig ikke blitt innfridd… Rie trivdes best i horisontalen ”utarevs” (dvs. utenfor atollene hvor sjøen faktisk rører på seg), og sov ca 20 av de 24 timene seilasen varte. Heldigvis var belønningen stor da vi kom til sydspissen av Huahine, og gjestene våre endelig fikk nyte litt ordentlig strandliv, mens vi var mer opptatt av snorkling og dingy utflukt. Den første kvelden hadde vi norsk aften med bålbrenning med ”Silene” og ”Xanadu”, og neste kveld ble middagen inntatt på restaurant. Gutta i skjorter, og jentene i kjole, ikke hverdagskost for oss!
Etter en dag med regn i paradis, dro vi videre til Tahaa, hvor vi hadde et par ankringer, og hadde fin seiling rundt halve øya innenfor revene, det likte Rie. ”Silene” var hakk i hel, og ble invitert over på Ries hjemmelagde kyllinggryte en av kveldene. Det er ikke verst å ha egen kokk om bord! Nå hadde gjestene våre for alvor begynt å telle på dagene, var klare for å gjøre seg ferdig med seilinga og komme seg til Bora Bora og ta siste finpuss på brunfargen der før de dro hjem igjen. Vinden var nå totalt fraværende, så det ble motorkjøring den siste turen. Ankringene her er dypere enn vi hadde fryktet, og kapteinen var slett ikke fornøyd da han måtte legge ankeret på 25 meters dyp. Heldigvis fikk vi lurt oss til ei bøye neste formiddag, så nå ligger vi og tviholder på den.
Nå har gjestene våre forlatt oss for denne gang, tre uker har gått utrolig fort. Vi ble ganske bortskjemte med masse god mat (kokken Rie) og egen oppvaskhjelp (derav navnet Vaske Bjørn), nå er det tilbake til boksmat og krangling om oppvaska…
Nå som gjestene har dratt er vi i full gang med å gjøre klar båt for atter en liten krysning, Cook Islands ligger ca ei ukes seiling herfra, så det gjelder å ikke ligge på latsida.
Savu Savu, Fiji, 29. September 2007
Stillehavet er større enn vi noen gang kunne forestille oss, og vi er lei oss for alt vi ikke får med oss, men er likevel litt mette på opplevelser. De siste månedene har vært pakket med ”nytt og spennende og veldig annerledes”. Vi ligger nå i Fiji, i en liten landsby som heter Savu Savu, og har igjen fått et nytt kultursjokk.
Når Rie og Bjørn forlot oss i Bora Bora, tok vi litt mot til oss og begynte med båtarbeid som måtte gjøres. Oljeskift, på motor og kompasset (babyolje), rydding og vasking av båt, olje dørken, og mye, mye mer… Vann var tilgjengelig fra brygga på Blody Marys og det var bare å utnytte tilgjengeligheten. Litt sosialt ble det også tid til, blant annet en lunsj på Bora Bora Yacht Club, hvor sjefen var stor Thor Heyerdahl fan. Han var derfor veldig glad i å fortelle hvor hyggelige nordmenn var og at han selv hadde møtt Heyerdahl en gang, da bestefaren hans hadde jobbet sammen med Thor på Påskeøya. Gunnar hadde hørt om mannen fra før av, så han sa at han visste alt om han og at han var veldig kjent i Norge. ”Alle i Norge vet hvem du og bestefaren din er”, etter 2 sekunders usikkerhet, smilte han sitt bredeste smil og spurte hvem vi hadde snakket med.
Etter noen dager kom Blue Moon og ankret ved siden av oss. Sammen med Jørn og Eli på Silene og Jim og Caroline leide vi sykler og syklet rundt Bora Bora. En fin tur uten for mange oppoverbakker. De fikk vi derimot noen dager senere da vi fant ut at vi skulle klatre opp på en av de høyeste fjelltoppene på øya. Silene hadde gjort det før oss og fortalte at det kanskje kunne være en god ide og ta med et langt godt tau. Vi fulgte rådet, og det gjorde turen ned noe mindre strabasiøs. Vi var nokså skjelven i knærne da vi omsider nådde toppen, men utsikten over Bora Bora og motuene omkring gjorde det verdt turen. Det er ikke uten grunn kaptein Cook kalte den ”verdens vakreste øy”…
Med fulle vann- og dieseltanker var vi igjen klare for en ny krysning i følge med Blue Moon. Vi forlot Bora Bora 5. august med kurs for Suwarrow, nordlige Cook Islands, 700 mil nesten rett vest. Vi hadde ypperlige seilvinder hele turen, men sjøen var slitsom og kaotisk. Den siste natten måtte vi bremse ned på farten for ikke å komme inn før sola stod opp. Suwarrow er en ringatoll hvor du må gjennom en passasje for å komme inn på en skjermet ankring. Øya er nasjonalpark og egentlig ubebodd, bortsett fra en familie på seks som bor der halve året og fungerer som en slags ”park ranger” og verter for seilerne. De var utrolig gjestfrie og vennlige, og arrangerte grilling med gitarspill og nogå attåt nesten hver kveld på stranda.
Lagunen i Suwarrow er kjent for sin rikdom av det havet har å by på, og mest dominerende var haien. Det vrimlet av reef shark overalt rundt oss, noe som kunne by på problemer hvis man ville prøve fiskelykken. Gunnar prøvde å fiske med agn fra båten, og det tok ikke mange sekundene før han hadde en halvannen meter stor hai på kroken. Ingvil la straks ned veto mot å ta denne om bord (den så slettes ikke blid ut…), så det hele endte med at lina ble kutta, vi endte opp med en fiskekrok mindre, og haien endte opp med en ufrivillig piercing i overleppa. Ikke helt etisk riktig, men alle overlevde og var like hele etterpå, og Gunnar ga opp fisking for denne gang.
Vi tilbrakte ei drøy uke i disse naturskjønne omgivelsene, gikk turer på revet, spiste kokosnøtt krabbe, snorklet, plukket skjell, lærte å lage kokospannekaker eller lå i ei hengekøye og bare var til.
Av en eller grunn valgte vi å dra videre til American Samoa etter Suwarrow. Det ble litt av et scene skifte! Vi var forberedt på at havna skulle være skitten, lukta fra tunfiskfabrikken nesten altoverskyggende, og prisen for a sjekke inn i landet latterlig høy. Likevel kom vi dit med store forhåpninger til det fantastiske amerikanske vareutvalget og de lave prisene som vi hadde hørt rykter om. Alt det negative vi hadde hørt stemte, men de flotte butikkene med de lave prisene fant vi aldri… Likevel var det en fantastisk flott natur der, og de lokale er noe av det vennligste (og kraftigste) folket vi har møtt noe sted. Dessuten gjorde turene med de lokale bussene det verdt å stoppe noen dager i American Samoa. Gunnar fikk dessuten svingt golfkøllene sine for første gang siden vi forlot Norge, jeg vet ikke hva som var mest rustent, køllene eller slagene… Det beste var likevel vaskeriet med varmt vann og 30 maskiner! Som seiler lærer man seg å sette pris på de merkeligste ting…
Neste naturlige stopp ble Western Samoa som er selvstendige, og som arrangerte Pacific Games (et slags Stillehavs OL) mens vi var der. Vi fikk oss en liten overraskelse da vi ankom Apia; de hadde nettopp bygd en ny marina der, og denne syntes havnemesteren var så fin at alle måtte bruke den; ufrivillig dyr luksus for seilere på budsjett… Samoa skiller seg fra American Samoa på mange måter, og ikke minst når det gjelder kultur, kunst og tradisjon. Det virker imidlertid som de fleste landene i Stillehavet har en sterk nasjonalfølelse, noe man merket som publikummer under Stillehavslekene. Vi fikk med oss litt sandvolley og bodybuilding (av alle ting), og er litt lei oss for at vi ikke fikk se de tradisjonelle kanoene i aksjon. Disse rommer over femti mann og er et fantastisk skue når de skyter fart gjennom vannet; 50 årer i takt!
En dag leide vi bil sammen med Blue Moon og Afriki, som vi hadde seilt i følge med siden Suwarrow. Mens regnet sildret ned, bega vi oss ut på de små humpete landeveiene på jakt etter små avsidesliggende landsbyer og buldrende fossefall. Det viktigste når man ferdes på disse veiene er å prøve å unngå å kjøre på gris, som er nesten like alvorlig som å kjøre på mennesker. Vi klarte å unngå begge deler, men hadde et par andre utfordringer underveis, blant annet en bananplante som hadde knekt og blokkerte veien. Vi kjørte helt til bilen rett slett ikke klarte bakkene lenger, og vi fikk lønn for strevet. I storslått natur fant vi avsidesliggende landsbyer, der de lokale så på oss som om vi kom fra en annen planet. Grisene, hønene, kattene og hundene tuslet overalt rundt oss, og de lokale puslet med sitt i bedagelig tempo. Etter lunch på en strandbar, og et par fossefall til, ble turen avsluttet med en drink på en Spa/golf resort; kontrastene er store på Samoa.
Etter å ha bunkret opp med frukt og grønt og lokal kunst på det lokale markedet, var vi igjen klare for avreise. Værmeldingene var gode, og turen ned til Niuatoputapu, Tonga, tok bare to dager. Vi forberedte oss på et nytt kultursjokk. Tonga er et av de fattigste landene i Stillehavet, og Niuatoputapu er ikke en av øyene som nyter godt av turisme. Hit kommer det kun seilere. Øya har flyplass, men den har ikke vært i bruk på et halvt år, og båten som normalt kom med forsyninger en gang i måneden, uteble sist, så folk var tomme for mel, sukker og ikke minst sigaretter. Det virker som om sigarettmangelen var det mest presserende, og etterspørselen kunne bli vel intens. Men de lokale var utrolig hyggelige og gjestfrie.
En av familiene på øya hadde imidlertid skjønt hvordan de skulle sko seg på seilere, og en av de første dagene vi var der arrangerte de ”grisefest” for oss, det vil si helstekt gris på spyd med diverse tilbehør. Mannen i huset hadde dessuten sitt eget lille hjemmebrenneri og serverte ferskenøl. De lokale er strengt religiøse katolikker, og dette var den eneste alkoholen som fantes på øya. Det de imidlertid gjerne drikker er kava, som lages av roten på kavaplanten, og ser ut som sølevann. Drikken har visstnok en beroligende effekt, og kan gjøre deg litt nummen. Det er i hovedsak mennene som drikker dette, mens kvinnene serverer, og det er stor sosial greie. De sitter i ring på gulvet, kavadrikken øses opp i et kokosnøttskall som sendes rundt i ringen. Alle drikker av den samme skålen, du tømmer den, og sender den tilbake for påfyll til nestemann. Selv om de lokale kvinnene ikke deltok, var det ingenting i veien for hvite kvinner til å gjøre det, så vi benket oss til i ringen med de kavadrikkende menn, tømte skålene våre når vi fikk dem, og ventet spent på virkningen…, som uteble…
Drikken er ingen stor smaksopplevelse, men selve ritualet var morsomt å være med på, spesielt når mennene i ringen begynte å synge. ”Vår ring” sang noen ganger, og veldig flott, men når hele hallen med ca 10 ringer, med 10 til 15 mann i hver, sang, ble det hele en fantastisk opplevelse.
En av dagene var det en av damene i nabolandsbyen som spurte om hun kunne få invitere oss på lunch hjem til seg. Vi takket ja, og sammen med Blue Moon og Afriki troppet vi opp i deres bittelille hus. Maten stod klar på ei matte på gulvet da vi kom, så atter en gang benket vi oss i ring, og fikk smake på matrettene som hun hadde stelt i stand for oss. Det var krabbe, fisk og kylling, jeg tror virkelig hun hadde anstrengt seg for å lage dette måltidet. Selv om de ikke har mye, er de ikke redde for gi. Vi hadde selvfølgelig med oss litt gaver til familien også, nybakt sjokoladekake, søte kjeks, cola, mel, sukker, fargeblyanter, og ikke minst sigaretter. Etterpå vendte vi tilbake til vår luksus tilværelse om bord i båtene våre…
En morgen vi våknet hadde vi plutselig fått nye naboer på ankringa. Menja med Frank og Ingrid om bord, som vi møtte på Fatuhiva, hadde på mystisk vis klart å ta oss igjen, og det ble et hjertelig gjensyn med sambygdinger til Ingvil. Siden de er på vei til New Zealand, og vi til Australia, hadde vi lite forhåpninger om å se de igjen på ei stund. Nå kan det imidlertid bli lenge igjen til neste gang…
Flere av dagene vi var i Niuatoputapu tilbrakte vi på en liten motu (øy) på revet sammen med Blue Moon, Afriki og Menja. Der var det en bitteliten sandstrand hvor vi spilte boccia, strandtennis, lå i hengekøya eller gjorde ingen ting. På kveldene fyrte vi opp bål for å holde myggen unna og grille, mens sola gikk ned i horisonten. En kveld hadde Ian (Afriki) og Ingrid (Menja) med seg gitarer, og det ble spilt alt fra canadiske til trønderske drikkeviser.
Vi kunne sikkert vært lenge på Niuatoputapu, men det føles som man alltid er i tidsnød i Stillehavet, så da værmeldingene så bra ut var vi klare for avreise til Savu Savu på Fiji. Da vi seilte ut derfra hadde vi fullt av hval som hoppet og slo med halene over alt rundt oss Vi visste at det var mye hval i området, og hadde tidligere vært ute og snorklet og hørt på hvalsangen under vann; fascinerende!
Vi hadde en fin overfart med rolig sjø og kanskje litt vel rolige vinder. Vi måtte kjøre motor de siste 30 timene, men vi har lært oss å verdsette lite vind etter hvert, så vi var fornøyde da vi ankom Savu Savu i sildrende regn den fjerde dagen. Nå har vi vært her i fire dager, og det regner fortsatt. Tross regnværet er det en søt, liten by, med flerkulturell befolkning som lever fredelig side om side. Her merker man ingen ting til kuppet som var i Suva for bare noen uker siden.
Nå har vi valgets kval om vi skal dra ned til Suva eller ikke. Vi vil aller helst unngå det, men det er det enkleste stedet før Australia hvor vi kan få innvilget et års visum til Australia.
Skal, skal ikke… Skal, skal ikke.... Skal, skal ikke
Vi har krysset Stillehavet!!!!
Etter mye om og men i Savu Savu, bestemte vi oss for å skaffe et års visum til Australia. Det betydde at vi måtte kjempe oss ned sydover, mot vind og bølger fra Savu Savu til Suva. Vi stoppet på øya Koro på veien, men gikk aldri i land der, selv om vi besøkte to forskjellige ankringer.
Turen fra Koro til Suva gikk overraskende bra selv om det var meldt om sterke vinder og ruskevær. Litt under et døgn tok det og når vi kom frem var det mange kjente der. Blant annet Antares, fra Nederland, som vi ikke hadde møtt siden Galapagos, også var selvfølgelig Blue Moon der, dem hadde vi jo ikke sett på 2 uker.
Mindre hyggelig var det å møte finske ”Marita” som hadde gått på revet i innseilingen til Suva. Alt var vel med mannskapet, men båten hadde ligget under vann en uke og var totalvrak. Ett leit syn som gjør at man igjen skjerper instinktene. Sånn vil vi ikke ende.
Vi hadde hørt mye om Suva, for det meste dårlige rykter, men for oss ble Suva et hyggelig møte, med en stor by med mange kulturer og hyggelige mennesker. Vi merket ingen ting til kuppet og unntakstilstanden som ble opphevet mens vi var der.
Visum søknaden tok litt tid og noen turer til ambassaden, men var for det meste enkel og smertefri og etter en uke hadde vi alt i orden. Det vil si alt bortsett fra været. Vi bestemte oss for å sette kursen rett for Vanuatu, men dit var det fire dagers seilas og været var slett ikke på vår side. Etter venting, venting og atter venting, med turer til internett for vær oppdatering flere ganger om dagen, bestemte vi oss for å sjekke ut og ta en ulovlig stopp på veien, bare for å komme oss vekk fra byen. Vi var blitt lei, og utsiktene for godt vær var blitt bedre, derfor satte vi etter Antares som hadde ankret 30 nm fra Suva. Etter litt om og men fulgte også Blue Moon etter. På kvelden inviterte Antares på middag, (selvfisket Kingfish), men det ble en kort og hektisk kveld, da uværet vi visste skulle komme satte inn for full styrke. Båten vå dregget mens vi var borte. Heldigvis fikk ankeret tak igjen før det ble skandale i den sterke vinden.
Dagen etter var den første fulle soldagen vi hadde hatt på lenge, og ble vel brukt til klargjøring og planlegging av avreise morningen etter. Endelig startet vi fra Fiji, som vi dessverre fikk sett for lite av. Fint vær og lett motvind var helt i orden, når vi motorseilte hele den første dagen, før vinden kom i riktigere retning på kvelden. Med både Blue Moon og Antares innen VHF rekkevidde fikk vi vær oppdateringer og andre meldinger fortløpende. Dessverre fikk Antares trøbbel med gearet og måtte endre kurs for Port Villa, istedenfor Tanna som vi hadde planlagt. Sjøen var helt i orden, men dessverre var ikke Ingvil helt i form. Vi og Blue Moon holdt fortsatt kurs mot Tanna, og på morningen 29. oktober holdt vi på å ende våre seiledager på revet utenfor Tanna. Waypointet vi hadde fått var feil, kartet stemte ikke med omgivelsene og var i tillegg veldig dårlige, men forsiktig seiling og god utkikk reddet oss inn til Port Resolution.
Den første dagen gikk med til å slappe av og å få orden på båten igjen. Dagen etter ble det arrangert transport over øya for å få sjekket inn og ordnet formalitetene. For et kultursjokk. Landsbyen, som besto av 500 sjeler var en samling av (mange) stråhytter rundt en stor gress slette. Mens vi gikk gjennom landsbyen ble det bygget et nytt ”hus”, i god dugnadsånd. Alt i byen blir delt og alle ser ut til å ha det bra. Vi ble vist et lite hus som ble brukt til ”turist informasjon/ museum/ kultur hus”. Der leste vi om hvordan samfunnet fungerte, med ritualer og skikker som har holdt seg levende i mange hundre år. Noen av dem barbariske, som omskjæring av gutter ved hjelp av skarp bambus, gutten måtte deretter holde seg for seg selv, utenfor landsbyen, til det sluttet blø. Dette var det nå slutt på. Nå brukte de kniv.
Grunnen til at vi ville til Tanna, var vulkanen. Her kan du etter sigende komme nærmere en levende vulkan enn noe annet sted i verden. (Uten å risikere livet). Vi dro med Pickup om ettermiddagen for å se den når det ble mørkt. Og det er uten tvil verdt å krysse hele Stillehavet bare for å se en levende vulkan.
Lava ble slynget opp flere hundre meter i luften og bakken ristet, det var kaldt men vi kjente varmen fra vulkanen. For det meste ”småkokte” det nede i vulkanen med små lava klumper som lyste opp nedover kratersidene, men en gang i mellom virkelig smalt det. Da gikk de fleste, helt ubevisst, et skritt eller to tilbake fra kraterkanten, samtidig som hele krateret lyste opp, bakken ristet og store lave klumper ble slynget ut av gryta, langt over hodene våre for så å lande på den nedre hylla av krateret, og bli liggende der å lyse resten av tiden vi var der, bare for å minne oss på hvorfor vi ikke gikk nærmere gryta.
Den 7. november dro vi videre, denne gangen mot Numea i New Caledonina. Tiden var begynt å dra fra oss på alvor og vi måtte komme oss ut av syklon området og inn til Australias østkyst. Etter 2 døgn og noen timer kom vi oss inn etter en flott seilas uten problemer. Numea er hovedstaden i franske New Caledonia, og er en moderne by. Resten av landet skal være helt annerledes, med gamle Melanesiske skikker, men det fikk vi dessverre ikke sett, for etter to dager i marina åpnet det seg et vær vindu godt nok til å sette av gårde mot Australia. Vi hadde det plutselig veldig travelt. Gunnars familie skulle komme til Sydney, om bare …. dager. Kursen ble lagt for Coffs Harbour, omtrent midt mellom Brisbane og Sydney, men ble endret etter 1 døgn da værvinduet vi hadde lukket seg sørover. Da hadde vi plutselig kurs rett vest mot Brisbane i stedet. Etter to dager på denne kursen begynte vi å tvile på om vi skulle klare å nå ned til Coffs. Ikke bare det, men hvis vi sjekket inn i Brisbane ville vi sannsynligvis ikke rekke til Sydney før familien dukket opp. Siden værmeldingen var like usikre både vest som syd, la vi om kursen igjen, og med god medstrøm og rikelig med vind gjorde vi resten av reisen i god fart. Den 14. november klokken 1900 la vi ankeret ned i Australsk sand. Vi var henvist til karantene ankringen og innsjekkingen fikk vi vente med til morgenen etter, for å slippe å betale overtids betaling, så vi fikk nøye oss med å se Australia fra båten denne første kvelden.