Det Indiske Hav og veien hjem.....
Bali, Indonesia 22. september 2008 LES
Batam, Indonesia 20.oktober 2008 LES
Port Dickson, Malaysia 09.november 2008 LES
Phuket,Thailand 10.januar 2009 LES
Aden, Yemen 8.mars 2009 LES
Ismailia, Egypt 20.april 2009 LES
Frankrike 13.juni 2009 LES
Lübeck, Tyskland 1.august 2009 LES
Bali, Indonesia 22. september 2008
Nå har vi vært i Indonesia i snart to måneder, og Gunnar snakker snart flytende indonesisk. Kanskje ikke riktig, men han har plukket opp en del. Dessverre ikke nok til å diskutere motor med en indonesisk mekaniker, noe som kunne vært nyttig i disse dager… Vi ligger nemlig i Bali marina med motoren i småbiter atter en gang…
Vi hadde vår første erfaring med å delta i rally, da vi dro fra Darwin med ”Sail Indonesia” den 26. juli. Avreisen var veldig flott med over 100 båter og spinnakere i all verdens farger, men i etterkant må vi innrømme at vi har prøvd å unngå seilerskaren så mye som mulig. Litt av sjarmen med å komme til eksotiske steder blir borte når man seiler i flokk, og de lokale tidobler alle prisene fordi de vet vi er på vei. Men ved innsjekkinga i Kupang på Øst Timor var vi fornøyde med å være rally deltagere. Mange er med i rally kun for å forenkle innsjekkingsprosedyren til landet, Indonesia er fortsatt er meget korrupt land, og de offisielle har ingen problemer med å gi deg et lite gebyr eller en avgift som du slettes ikke er ment å betale. Ellers er indonesiere stort sett et veldig hyggelig folkeslag!
Det var litt av et kultursjokk å komme til Kupang etter nesten et år i Australia, og prismessig var det som å komme til himmelen! Det tok en fire fem dager å bli ferdig med alt papirarbeidet, indonesiere elsker papirer med masse fine stempel (vi fikk laget vårt eget for første gang), men mellom alle papirbunkene fikk vi nyte masse god og billig mat, yrende liv i gatene, store marked og masse Bintang, det lokale ølet. En dag var vi med en organisert tur opp i fjellene til noen ganske isolerte stammesamfunn. Der kom vi inn i landsbyene deres, og de fremførte tradisjonelle krigsdanser for oss, vi var med på hårklipping seremoni med ofring av gris, vi fikk gaver i form av den lokale vevekunsten ikat og vi fikk kjøre på veier som slettes ikke var ment å kjøres på for våre fremkomstmidler; veldig interessant! Det morsomme var at de lokale var like nysgjerrige på oss som vi var på dem, det er ikke hver dag de ser hvite mennesker. Kupang var interessant, og veldig intenst, og ankringa var slettes ikke god, spesielt ikke for 120 båter, men vi nøt virkelig av å være i Indonesia igjen!
Neste stopp etter Timor var Roti, ei mindre øy rett syd, hvor vi ankret utenfor en liten fiskerlandsby. Vi ble der noen dager og ventet på at vindene skulle roe seg, men da vi skjønte at de ikke kom til å gjøre det, dro vi like gjerne videre uansett. Vind, vær og strøm er ikke lett å bli klok på her i Indonesia. I grove trekk har vi hatt lite og ingen vind, fra alle retninger, men gjerne motvind. Når det gjelder strømmer har det viktigste vært å unngå de sterkeste motstrømmene, der har vi egentlig klart oss brukbart, selv om vi har hatt mye moderat strøm imot oss. Vi har også hatt masse medstrøm, og det er alltid moro.
Etter Roti gikk turen nordover til Lembata. Vi hadde lest om en hvalfanger landsby hvor de fremdeles fanger hval på tradisjonelt vis med spyd, kano og bønn. Dette appellerte til alle Gunnars machoinstinkter, og selv om vi visste at det var dårlige ankringsmuligheter der, måtte vi sjekke det ut. Dessverre gikk det ikke å ankre der i det hele tatt, så vi fikk bare tatt en titt på landsbyen fra båten, og så sette kursen videre. De første dagene tilbrakte vi på rolige, ubebodde steder med klart og flatt vann. Seinere seilte vi langs hele nordkysten av Flores, hvor et av høydepunktene var stoppet i Maumere, en av de større byene der. Få seilere ankrer i Maumere (ikke skjønner vi hvorfor), men vi likte byen. Veldig intenst, veldig skittent, veldig autentisk og veldig billig! En dag leide vi bil med sjåfør og dro opp til det hellige fjellet Kelimutu, hvor tre vulkankrater utgjør tre innsjøer som skifter farge. En innsjø var brun, en var grønn, og den tredje var knall turkis, veldig pent. Veien oppover var lang og kronglete gjennom tett regnskog med små landsbyer over alt. Tilbake i Maumere fikk vi hjelp av den uoffisielle ”seileragenten” Aladin til å organisere vannpåfylling, sjekke inn med havnemester vake tøy m.m. Mer enn en gang ble vi invitert hjem til han og familien hans, og det er helt utrolig hvor fattigslig de lever her. Husene står tett i tett, huser alle generasjoner, ingen har vann eller kloakk, høner, geiter og griser tripper rundt, fisk ligger spredt til tørking, over alt flyter søppel og lukten er ganske intens. Men folk er blide, vennlige og veldig nysgjerrige; de er ikke vant til hvite folk i nabolaget! De stiller seg gjerne i ring rundt oss og bare ser på oss og fniser. Selv om det ser veldig fattigslig ut er det få som sulter, og noen ganger tar man seg i å lure på om ikke de har vel så bra livskvalitet som oss…
På vestkysten av Flores var vi for første gang i Indonesia tilbake til mer turistifiserte områder. Mange backpackere tar turen til Labuanbajo for å komme seg videre til Komodo og Rincha for å se verdens største øgle; komododragen. Labuanbajo var en trivelig liten turistby med masse billige spisesteder, og vi slo i hjel et par dager der med Blue Moon, Silene og Antares før vi dro til Rincha for å se på dragene. Komododragen er verdens største nålevende øgle. Den kan bli hele tre meter lang og 100 kg. Den lever av gris, hjort og bøffel, og ett bitt av dragen gir blodforgiftning, og byttet dør i løpet av et par dager, ingen spøk med andre ord! Vi unngikk bittskader, de lokale guidene holder øglene unna med lange kjepper, og fikk studert dem på trygg avstand og tatt bilder. Imponerende og fascinerende dyr! Vi besøkte tre fire ankringer til i komodo området sammen med Antares og etter hvert Blue Moon. Vi klatret på toppene, grillet på strendene, snorklet med små djevelrokker (13 stk på èn gang!), og en dag hadde gjengen det moro med jolle og surfbrett (nesten som vannski) i ei øde bukt.
Sumbawa var neste stopp på programmet. Selv om Sumbawa ligger mellom Flores og Lombok, er det få turister som velger å stoppe der. Vi hadde lest og hørt at Sumbawa skulle være veldig fattig, men fikk ikke noe spesielt inntrykk av at det var verre der enn andre steder, i Sumbawa Besar. Tvert imot, Sumbawa Besar var den reneste storbyen vi hadde sett siden vi kom til Indonesia. Vi lå ankret litt utenfor byen, men leide bil med sjåfør en hel dag sammen med Antares og Blue Moon, og fikk sett en masse. Det er veldig lite turisme her og de lokale var ordentlig nysgjerrige på oss, barna hang rundt båtene våre i kanoene sine og bare så på oss og tagg gola gola (godteri). Vi hadde en liten stopp til i Sumbawa, på ei idyllisk lita ankring hvor det bodde en gammel mann og kona hans i et lite stråhus på stranda. Hele settingen var som tatt rett ut av en turistbrosjyre, ei perfekt lita bukt, med turkis vann og hvit sand strand. Noen steder er litt vanskeligere å forlate enn andre…
Nå var endelig turen kommet for Gili Trawangan. På det nordvestlige hjørnet av Lombok ligger tre små øyer tett i tett; Gili Air, Gili Meno og Gili Trawangan. De er en av de store turistattraksjonene her i Indonesia, og har litt spesiell betydning for oss siden det var her vi møttes for aller første som backpackere i 2001. Dette måtte selvfølgelig feires med champagne straks etter ankomst, og middag på land med hele gjengen etterpå. Mye er forandret siden sist vi var her, alt er utbygd og mer turistifsert, nå er det ikke lenger bare hull i gulvet, men faktisk ordentlige do overalt! Vi likte oss fortsatt der, og de har klart å bevare den avslappede atmosfæren. Selv om det vrimler av fancy spisesteder der nå, får du fortsatt kjøpt billig lokal mat i lokale sjapper. Vi lå på bøyer der, og selv om ankringa var helt forferdelig, ble vi er i tre dager. Vi måtte tilbringe hele dagen på land, på båten ble man sjøsyk for anker…
Etter Gili hadde vi en liten stopp på Lombok, og også her leide vi bil for en dag sammen med blåmånene og Antares. Vi besøkte bambusfletter landsbyen, treskjærerne og keramikk håndverkerne. Alt var veldig billig, og Ingvil var i ekstase og skulle kjøpe alt! Nå er det bare sånn at vi bor i seilbåt med ganske begrensede lagringsmuligheter, så Gunnar måtte sette ned foten et par ganger. Vi var også innom det store markedet i hovedbyen, og da vi kjørte gjennom jungelen stoppet vi og matet apene i veikanten.
På vei til Bali stoppet vi på Nusa Lembongan som er et lite surfeparadis bare noen timer med båt fra Kuta på Bali. Ingvil hadde vært her før, men det var nesten ikke mulig å kjenne seg igjen, her hadde turismen virkelig ekspandert. Det beste med ankringa, ifølge Gunnar, Jasper og Jimmy, var at du kunne padle på surfbrettet fra seilbåten til surfen, og likevel hadde vi helt flat ankring. Gutta hadde litt problemer med å rive seg løs fra denne ankringa, men etter noen dager var vi alle klare for nye eventyr på Bali.
Skuffelsen var stor ved ankomsten til Benoa Harbour, marinaen var full av superyachter fra ARC jordomseilingsrally (jorda rundt på 1 ½ år), og ankringa var lita, trang og gjørmete. Vi måtte legge ut to anker for ikke å gå på revet, og etter mye om og men var vi endelig installert. Nå var det bare å vente på at superyachtene skulle dra, sånn at vi vanlig dødelige fikk en marina slipp…
Nå har skuffelsen lagt seg og gleden over å være tilbake er stor. Kuta området, som vi kjenner best fra forrige gang vi var her ligger en liten taxitur unna, og har selvfølgelig forandret seg en del det også. Turisme er stort på Bali, og det er helt opp til deg selv om du vil bruke lite eller mye penger. Det er ingen problem å skaffe luksus, men et godt måltid trenger ikke koste deg mer enn 10-15 kroner. Skal du gå på shopping må du selvfølgelig prute, hvis du da ikke velger de store fancy surfekjedene eller shopping senter. Mulighetene er mange, og man får nok tak i det meste her. Kanskje bortsett fra Bukh motordeler… Gunnar fant, til vår store fortvilelse, saltvann i motoroljen igjen. Nå har motoren vært tatt i småbiter igjen, og alle har stått og klødd seg i hodet og kommet med forslag. Det heteste tipset ble utett toppakning, så den er byttet ut, og motoren er satt sammen igjen. Sannhetens time kommer ikke før vi har kjørt motoren en stund, men vi er optimister nå! Vi ligger nå i marina, får strøm via kabel, og jobber på båt. Det var ikke helt sånn vi hadde forestilt oss Bali oppholdet vårt, men sånn er det å bo på båt. Det kunne vært verre…
Batam, Indonesia 20.oktober 2008
Skuffelsen var stor når sannhetens time kom. Salt vannet fortsatte å strømme inn i motoren. Uansett hva vi gjorde eller hvem vi pratet med kunne vi ikke finne feilen. Først etter å ha sjekket der umulige fant vi ut at det er mulig for vann å løpe inn i motoren gjennom en pakning på vannpumpen, ut i friluft og inn i motoren gjennom en pakning der. ”Too much love” var kommentaren, da det var klart at en ekstra o-ring og litt mye fett kan skape en gjennomgang. Dagen etter var alt i orden igjen, og ”bank i bordet” har vært det siden. Nå er vi på siste stopp i Indonesia og vi ser over til Singapore. Vi tar ikke båten dit men seiler til Malaysia og tar fergen over derfra. Før vi kom hit var vi innom noen fine og ett uforglemmelig sted. Først måtte vi kjempe oss gjennom strømmen mellom Bali og Lombok før vi stoppet på nordsiden av Bali. Derfra dro vi til Bawean, en liten øy, og ble mottatt som kjendiser. 100 personer flokket seg rundt oss på stranden. Hvite mennesker er ikke vanlig der. For 7 år siden når Caroline på Blue Moon var der, hadde flesteparten hun møtte aldri sett hvite mann før. Nå er det vanligere, men fortsatt er vi litt annerledes.
Derfra satte vi kurs mot Kalimantan, den Indonesiske delen av Borneo. Her har hvite mann vært før og laget TV program om Orang-Utangene, (forest people; oversatt til engelsk, mann fra skogen oversatt til norsk), og det var disse vi kom for å møte også. Vi seilte inn i elven Kumai sent på kvelden den 9.oktober., og ankret for natten uten for byen Kumai. Der var fortsatt mange kjente båter i samme ærend. Nabob og Street Legal og mange flere. Først da det ble lyst, morgenen etter oppdager vi at vi nesten har parkert båten i jungelen, med byen på en side av elven og jungelen på den andre.
Etter å ha sjekket litt rundt tar Astrid på Antares ansvar og arrangerer tur og leier en elvebåt for 2 dager. Vi får egen kaptein, guide og kokke, pluss et par mannskap, mat og drikke, pluss at en lokal gutt sitter og passer på vår båt mens vi er borte i to dager, for den svimlende sum av 400 kr pr person. Før vi skulle dra dagen etter, tok vi en tur inn til storbyen ved neste elv. Her er det ekte Indonesia…, folksomt og intenst men det mest fascinerende var hvordan folk bodde på og rundt elven. Den var motorvei og søplekasse, badebasseng og do i ett og samme.
Avreise opp elven var tidlig på morgenen dagen etter og det skulle ta fire timer oppover elven. Så snart vi forlot hovedløpet og over i sideelven var det som å komme inn i en annen verden. Her var alt grønt bortsett fra vannet som var brunt. Lokale satt i sine små kanoer og fisket innimellom, og en gang i mellom traff vi en annen turistgruppe på vei opp eller ned elven. Noen steder var det små landsbyer helt avskåret fra resten av verden hvis det ikke hadde vært for elven. Når vi nærmet oss forskningsstasjonen var spenningen stor for å få se de store apene, og mindre ble den ikke da mindre apekatter ble oppdaget i trærne rundt oss på veien. Vi var litt skuffet når vi så 5 andre båter der, men når vi gikk i land gikk skuffelsen igjen over i spenning. Mens vi ventet litt fikk vi se en film om stedet og hvordan de jobbet med foreldreløse aper og satte dem tilbake i naturen. En liten stund etter filmen så jeg plutselig en liten rød ”mann” som kikket på oss. Denne var helt klart vant til folk og kom rett bort. Han visste hvor bananene var og satte seg ned sammen med Ingvil for å spise. Helt klart et minne for livet og det noen ville kalt et ”Kodac Moment”. At det var et villsvin som vandret rundt oss på samme tid ble nesten ikke lagt merke til og heller ikke den lille apen som fortet seg mellom folket der.
Fra stasjonen gikk vi 15 minutter gjennom jungelen til matingsstasjonen. Allerede på veien dit fikk vi vårt andre møte med disse merkelige slektningene våre, da mor med barn på ryggen hoppet ned på stien foran oss og ledet an veien til matplassen. Der var det allerede godt oppmøte både av folk og jungelfolk. Jungelfolket fulgte rangordningen sin, og de største spiste først, mens de mindre stjal en og annen banan innimellom. Når de store var fornøyd kom de mindre ned og forsynte seg med restene. Hele tiden klikket kameraene. Vi andre fikk ingen bananer, ikke før vi kom tilbake på båten igjen. Da hadde kokka alt klart med snacks og frityrstekte bananer.
Vi forlot forskningsstasjonen (Camp Leakey) og ankret opp på elvebåtvis, dvs å binde fast båten i noen slyngplanter foran og bak. På den andre siden av elven lekte neseapene i trærne. Kvelden kom og middag ble servert og sent ble det. Faktisk så sent at baren ble tom og vi gutta forsynte oss av kapteinens egen øl beholdning, mens jentene la seg og spurte om vi ikke skulle komme til sengs snart. Det ble selvfølgelig dyrt. Kumai er nemmelig veldig muslimsk og byen er helt tørrlagt for alkohol. Svartemarkedprisen på øl er 50.000RP pr flaske, ca 30 kr.
Morgenen etter kastet vi loss og kjørte nedover elven igjen for morgen maten til orangutangene på en annen forskningsstasjon. Dette gjentok vi til lunch på en tredje forskningsstasjon, men først parkerte kapteinen båten ved en liten landsby i jungelen sånn at vi fikk ta en titt der. Livet er litt annerledes en hjemme i Norge.
På denne forskningsstasjonen var orangutangene litt mer ville og uavhengige av matingsplassene, og det var derfor ikke helt sikkert de ville dukke opp, men vi var heldige. Tre stykker kom etter en stund og gjorde at alle myggstikkene var verdt turen inn.
Turen ned elven tilbake til Helen Kate var fylt med gode minner.
Vi forlot Kumai for Batam, en 5 dager seilas, på morgenen den14 oktober, og etter 5 dager med mye motorkjøring og flatt hav kom vi hit. Det er en trist avskjed vi tar fra Indonesia, ikke bare fordi vi har hatt et veldig hyggelig gjensyn med landet der vi møttes, men Batam er ikke Indonesia som vi kjenner det, men et resort som kunne vært hvor som helst. Dessverre et sjarmløst sted vi sannsynligvis aldri kommer tilbake til. Nye eventyr venter og i morgen heter det Malaysia.
Port Dickson 09. november 2008
Turen forbi Singapore, på vei mot Malaysia, var en spesiell affære. Trafikktettheten er skyhøy og båtene er kjempedigre. Heldigvis holder disse store seg til trafikkledene. Slepebåter og fiskere derimot, gjør ikke det, og det er dem vi slåss om farvann med. Motvind fra alle kanter og skvalpesjø gjorde ikke turen mer behagelig. Vi fikk krysset over trafikken uten internasjonale insidenter og kom oss inn mellom skjærene der supertankere ikke går, der var det behagelig en stakket stund. Plutselig kom politiet. Det viste seg at vi seilte i prøveskytefeltet til Singapores jagerfly. Ikke rart vi var alene der. Vi seilte korteste vei ut av område etter politiets høflige anbefaling. Resten av turen gikk fint.
Etter mye om og men og en natt på anker utenfor en byggeplass for en ny marina, kom vi til Johor Bahru, og feriebyen Danga Bay. Herfra var det enkelt og greit å komme seg til Singapore med buss, for å slippe å måtte sjekke inn båten.
Sammen med Antares og Blue Moon dro vi over grensa og inn i shoppingheaven/hell. Mesteparten av dagen ble borte i ett shopping senter, hvor vi kjøpte nytt kamera, men vi kom oss også til Little India en tur, før vi sent, slitne og litt brisne tok bussen hjem over grensa.
Vi følte at vi hadde gått glipp av litt av Singapore ved å være i et shoppingsenter hele dagen, så to dager senere dro vi over igjen. Denne gangen med nytt kamera som foreviget alle våre opplevelser.
Den 29.oktober forlot vi Johor for å dra nordover sammen med Blue Moon. Strekningen nordover gjennom Melakka-Stredet er fryktet for pirater og dårlig vær, med stampesjø og motvind. I tillegg er det mye skit i vannet, plastposer tauverk og tømmer. Vi hadde valgt en fin dag å dra på helt til Blue Moon stoppet opp. Braketten som holder propellakslingen var røket, og uten den kan propellen ikke brukes. Båten må på land for å fikses. Da var det bare å snu nesa tilbake og etter at vi tok dem på slep leste Ingvil i dagboka si at 2 år tidligere 29. oktober tauet Blue Moon oss inn til Cartaghena, og i fjor 29. oktober haltet Antares inn til Vanuatu uten gear.
Nå har vi kommet oss litt nordover. Blue Moon ligger i Singapore og vi tok igjen Antares som var blitt syke. For å avlaste syke foreldre var vi barnevakt noen timer. Som takk for hjelpen har vi begge to ligget med feber i to døgn, og sår hals og hodepine i flere dager… Nå har vi tatt inn i marina i Port Dickson bare for å hente igjen krefter før vi drar videre.
Phuket, Thailand 10.januar 2009
Nå har vi vært i Thailand i over en måned, og selv om vi har hatt det veldig fint her begynner seilerblodet å boble i årene, og det Indiske Hav lokker i det fjerne. Vi har tatt den store avgjørelsen å dra gjennom Rødehavet i år, og hvis vi klarer å tråkle oss mellom piratene i Adenbukta, er planen å ankomme Norge til sommeren. Det blir med andre ord mye seiling det neste halve året.
Før vi kom til Thailand kjempet vi oss oppover resten av Malakkastredet, i motvind og motstrøm og med tankskip-trafikk i mengder, tauebåter på tur både nordover og sydover samtidig, og med fiskebåter innimellom alt og alle.
Vi dro fra Port Dickson når vi ble friske og raske igjen. Port Klang er havnebyen nærmest Kuala Lumpur. Elven Klang renner hele veien fra hovedstaden og ut til Port Klang. Den er ikke navigerbar for seilbåter, men det virker som alt annet kan gå der. Vi lå ankret i elven og så litt av elveinnholdet flyte forbi. Plastposene var i flertall, men små dyr både døde og levende, oljefat og små øyer og store trær fløt også forbi sammen med vannmassene i tre-fire knop. Sjarmen var alle de gamle handels og fraktbåtene, i alle regnbuens farger. Lastet til vannlinjen en vei og ruvende store den andre, hvis de ikke var heldige og fikk last ut igjen også.
Vi brukte Port Klang som avsats for å komme til Kuala Lumpur. Den 13. November satte vi oss på toget med storbyopplevelser, shopping og Petronas Towers i siktet. Toget tok en drøy time og for hver kilometer ble det fullere og utenfor ble det tettere og tettere bebyggelse. Vel fremme fant vi turistinformasjonen og fikk kart og severdigheter forklart. Petronas kunne vi bare glemme der var vi for sent ute, mente damen. Vel, selv om vi ikke kunne komme opp på broen mellom tårnene ville vi gjerne se dem, så vi dro likevel. Denne gang med T-bane. Når vi først var der spurte vi om det var mulig å komme seg en tur opp. Kom tilbake kl 1630, sa de og ga oss en billett. Takk, sa vi og gikk ut igjen. Da hadde det begynt å regne, men vi tuslet likevel nedover gaten mot shopping sentrum, mens vi tok bilder av alt og alle med det nye kameraet vårt. Når vi senere kom tilbake hadde vi sett både Shopping sentrum og Markedsplassen og kjørt forbi Chinatown, som vi dro tilbake til senere på ettermiddagen.
Lang tid ventet vi og dårlig var sikten når vi først kom opp, men nå har vi vært der på broen mellom Petronas Towers og sett utover et regnfylt Kuala Lumpur.
Vel tilbake i båten etter nok en time på toget var vi slitne og fornøyde.
Fra Klang dro vi innom Pangkor, hvor vi leide moped og kjørte rundt, før vi dro videre til Paulo Bidan. En bitteliten øy sør for Penang, hvor vi bare ankret for natten. De lokale fiskerne syntes vi var rare nok til å komme innom og ta bilde av oss. I Georgetown, på Penang, lå vi i marina midt i byen, ordentlig luksus. Georgetown står på Unescos verneliste, og oser av personlighet og historiske bygninger. Definitivt ett av høydepunktene i Malaysia, og igjen ga Chinatown og Little India sjel til byen. Et lite båtverft på sydspissen av Penang hadde fått snusen i at vi var interessert i å ta båten på land, og vi vurderte til og med å legge ny gelcoat på hele skroget, men vi trakk i siste liten, gutta virket ikke som de var helt til å stole på…
Etter Georgetown var vi klare for siste stopp i Malaysia, Langkawi. Rost opp i skyene av mange, men vi må innrømme at forventningene ikke var skyhøye etter hva vi hadde sett av Malaysia tidligere. Tax free handelen svarte i alle fall til forventningene (de forventningene var høye…), og vi fikk også tak i en masse små og større deler som seilere alltid er på jakt etter. Vi tok oss også tid til å være litt turister en dag, og tok taubane opp til en fjelltopp på hovedøya, derfra kunne vi se helt over til Thailand, og det begynte å krible litt etter å komme seg dit nå. Med dieseltankene fulle av taxfree diesel og skottene fylt med Carlsberg var vi klare for et nytt land igjen.
Den første uka vår i Thailand øyloffet vi oss sakte men sikkert oppover kysten. Dette var den beste biten, da øyparadisene ligger tett i tett som perler på en snor, og vi var fortsatt langt nok unna de store turistmaskinene i Krabi og Phuket til å få herligheten for oss selv. Avstandene var heller ikke lange, hvis man ikke ville, noe som stort sett passer oss utmerket. Deler av veien hadde vi følge med Kaj og Marianne fra Nabob. Sammen hadde vi en lenge etterlengtet grilling på stranda på Koh Phetra, og på Koh Muk utforsket vi en lagune som bare var tilgjengelig på lavvann. For å komme inn tok vi oss gjennom en tunnel med jolla, på andre enden åpnet det seg en fantastisk liten strand, litt jungel, stupbratte fjellsider på alle kanter, og knall blå himmel rett opp; vi følte oss super eksotiske! Kontrasten ble stor da vi kom til Phi Phi og plutselig var omringet av norske og svenske turister. Det var likevel pent der, og vi hadde en hyggelig gjenforening med Antares igjen. Vi ble her et par dager, før vi var klare for å sette kursen for Chalong på Phuket for å offisielt sjekke inn i landet. På veien stakk vi innom Phi Phi Ley hvor de spilte inn kultfilmen ”The Beach”. Det er jo fantastisk pent her, så vi skjønner godt at turistene strømmer på.
Etter at vi kom til Phuket har vi vært litt mer praktisk orienterte, vi har vært til tannlege, vi har pusset og lakkert treverk, vi har forkortet forstaget, vi har jobbet på motoren, pusset stål, polert båt, flikket med gelcoat, installert SSB mottaker, og i det hele tatt fikset alt som hele tiden går i stykker. Vi har fartet rundt på moped på kryss og tvers av Phuket, og funnet små deler og ting som vi har bruk for. Regnestykket begynner omsider å gå opp! Vi har hatt hovedbase på sydspissen av Phuket i Nai Harn sammen med Afriki, Njord, Antares og Risho Maru, henholdsvis kanadisk, dansk, hollandsk og østerriksk. På kveldene, etter dagens arbeidsøkt, har vi stort samles på den lokale strandrestauranten for billig mat og øl. Forutsatt at man finner en lokal restaurant er det stort sett billigere å spise ute enn å handle inn og lage mat selv på båten, helt i orden for oss. Nå er skuta skinnende ren, alt er tilsynelatende i orden, og vi begynner atter en gang å få reisefeber… Vi har vært litt fram og tilbake om hvor vi skal stoppe i det Indiske Hav, men nå er vi sikre på at det blir Sri Lanka og Maldivene (kanskje), tror vi…
Litt trist er det at Blue Moon, som vi har reist sammen med i 2 år mer eller mindre, nå ligger ”værfaste” i Singapore. De har fortsatt ikke fått båten i orden etter uhellet i Malakka stredet. To og en halv måned i marina og mange dyre deler er sendt inn, men ulydene i drev og gir er fortsatt ikke fikset. Kanskje vi aldri ser dem igjen… Det er det store skåret i gleden av å være klar for neste kapittel av eventyret vårt!
Det skal alltid skje noe uventet. Hvis ikke blir livet fort kjedelig. Denne gangren skjedde det noe kjedelig som forsinket avreisen vår fra Thailand. Ingvil ble syk 12. januar. Ingvil blir (nesten) aldri syk, men nå ble hun veldig syk. I 5 dager lå hun rett ut og klarte nesten ikke å få i seg noe. Derfor ventet vi til lørdag den 17. med å ta farvel med Thailand. Fredag var avskjedskveld sammen med Njord, Afriki og Risho Maru som skulle seile sammen med oss til Sri Lanka, og Sora som skulle bli igjen et år.
De 8 døgnene til Sri Lanka ble en lang og tung seilas. Ingvil fikk tilbakefall og ble dårligere igjen. Det hjalp lite med brå bevegelser i båten og sjøsyke. Seilasen er det kjappeste vi har gjort, men det ble slitsomt. Et døgn før beregnet ankom vi Galle på søndag ettermiddag. Heldigvis i tide til å få klarert inn og få båten trygt fortøyd som tredje båt fra land, utenpå Afriki og Orca Joss, fra New Zealand. Ingvil frisknet også til det siste døgnet til sjøs og var mer eller mindre seg selv igjen ved landgang. Alle var slitne, så første kveld ble ikke lang, før alle lå i køyene.
Første dag i Galle gikk med til å kikke på byen og fortet som er en del av Unescos World Heritage. Det vi si verneverdig. Flotte gamle bygninger og en del av Hollands fortid som verdensmakt. Portugiserne har også lagt igjen noen spor der før Engelskmennene laget te-land av det hele. Galle var flott men det var inn i landet vi hadde bestemt oss for å dra, det var derfor vi stoppet her. Vi ville til høylandet, te-plantasjer og Buddhas tann. Problemet var bare å finne ut hvordan vi skulle reise. Skipsagenten kunne arrangere for oss, 4 dager for ca 900 $, men vi mente det kanskje var litt i overkant i et land hvor fire timers tog tur kostet 2,5$ for to voksne, og et måltid noe av det samme. Vi dro derfor på egenhånd. Vi tok toget sammen med Risho Maru, først til hovedstaden Colombo, der vi fikk en time før vi skiftet tog til Candy. Dette er en hellig by for buddhister. I tempelet her er nemlig buddhas venstre visdomstann oppbevart. Derfor valfarter buddhister fra hele verden til dette tempelet. Tog turen var flott. Inn mot Colombo bodde folk tettere og tettere på toglinjen. Til slutt virket det som om de bodde på skinnegangen. Smale brakker var bygget mot fjellveggen, med togskinnene kun en meter foran vinduene. Her var det også tydelige spor etter sunamien i 2004. I hele områder var det bare hustofter igjen av det som tidligere var boligfelt/brakkeby. Det lille vi så av Colombo var intenst og hektisk. Masse mennesker og markedsvirksomhet over alt. Vi rakk å kjøpe et skjørt til gunnar, litt å spise i tillegg til niste til neste togtur, før vi igjen var på vei. Denne turen var innover i landet og naturen ble mer og mer mektig for hver kilometer innover og oppover. Fra kysten og innover var det først litt by, så mer og mer regnskog og jungel, med litt bebyggelse og jordbruk innimellom. Etter hvert gikk det bratt oppover med stupbratte fjellskrenter og tett jungel på alle kanter. Først høyt oppe slapp jungelen taket og høylandskapet forandret utsikten. I Candy møtte vi igjen Ian og Hugh som tok toget dagen før oss, og alle på Njord som hadde leid en minibuss. Dagen etter besøkte vi tempelet med buddhas visdomstann. Tanna fikk vi aldri se, den var i en boks, i en boks, i en boks, i et rom i det gamle tempelet som er inni det nye tempelet… Vi så døråpningen til rommet og boksen innenfor. Nærmere buddhas tann var kom ikke vi. Etter lunch dro vi videre, denne gangen sammen med Njord i en minibuss vi leide. På veien til Høylandsbyen Nuwara Eliya stoppet vi på en te fabrikk og fikk omvisning. Landskapet i høyden er sterkt preget av te plantasjer. Enhver liten solfylt skråning er beplantet med te busker.
Vel fremme i Nuwara Eliya var vi glade for at vi tok med litt mer klær enn vi vanligvis bruker. Her var det kaldt. Hotellet fyrte i peisen til middag og likevel satt vi og frøs. Markedet her var fullt med litt varmere klær, og vi fant ut at vi snart kom til å trenge ny fleece og varmere jakker, og utnyttet derfor muligheten til å fylle opp gardroben med klær vi ikke har hatt bruk for på en stund.
Rett ved hotellet var en golfbane engelskmennene hadde anlagt sammen med teplantasjene. Klubben var fra 1890 tallet og banen i god stand. Ian, Ole og Gunnar utnyttet denne muligheten til en vennskapelig match. Den første siden Samoa.
Etter lunch og mye krangling om leie av minibuss, nok en gang, dro vi vider mot Yala Nasjonalpark ved Kataragama. Vi stoppet på veien i en liten landsby som sjelden ser turister. På en liten lokal kafé fikk vi oss noe å spise. Det var helt tydelig at 10 hvite personer var sjelden kost her. Kvinner og barn sto i døråpningen og kikket på oss mens vi kikket på dem. De som måtte låne toalettet ble ført gjennom en labyrint av ganger forbi oppholdsrom med bål på gulvet og den sorte gryte hengende over, til den andre enden av huset. Det var visst en annerledes opplevelse, man føler man blir satt hundre år tilbake i tid.
Vel fremme ved hotellet begynte det på nytt. ”Nei, prisen var en annen og parken var stengt”. Heldigvis var halvparten språk forvirring, den andre halvparten deres måte å forvirre en turist på. Den evige forhandling. Det er forvirrende og litt trist, for en stakkars nordboer at ingen ting noen gang blir ferdigforhandlet. Sånn er det i denne delen av verden.
Vi kom oss på safari dagen etter. Klokken 0515 hentet to firehjulstrekkere oss og tok oss inn i Nasjonalparken. Aper, påfugl, stork, elefant, krokodiller og antiloper… noen monitorøgler og fugler jeg ikke husker navnet på så vi også. Dessverre ingen leopard, selv om de sannsynligvis så oss.
Siste strekk tilbake til Galle tok vi lokalbussen. Vi kom oss helskinnet hjem, etter både fartsbot til sjåføren og sloss kamp mellom billett kontrolløren og en vi ikke vet hvor kom fra.
Vel tilbake til båten var det bare å ta tak i de trivielle gjøremål som skal til før en lang overfart. Vann, diesel og proviantering. Noe for turen mot Maldivene, noe for turen helt til Oman, og bacon for hele Rødehavet.
Vi dro fra Sri Lanka den 4.februarog turen til Uligamu, som ligger i den nordlige atollen i Maldivene tok 3 netter og 4 dager, og var deilig begivenhetsløs. Litt lite vind.
Her møtte vi igjen Antares som hoppet over Sri Lanka og dro rett hit fra Thailand. De hadde vært her en uke alt og forklarte derfor kjapt og enkelt hvordan alt fungerte her. Innsjekking var fort gjort etterpå var det bare å nyte vår siste atoll. Krystallklart vann, levende korall og fisk i alle verdens farger rett ved siden av ankeret. Allerede den første morgenen svømte vi sammen med fire store djevelrokker ikke langt fra båten. Selv om det ikke var sesong var det mulig surfe, noe som kanskje er siste gang på turen. Det ble selvfølgelig utnyttet selv om det var rev surfing på gangske grunt vann. På kveldene var det lokalmiddag med trommer og dans en kveld og pot-lock med bål, trommer og dans en annen. En ettermiddag ble det arrangert fotballkamp, mellom båtfolket og lokalbefolkningen. Siden de var mange flere enn oss ble det fort blanda lag, noe som sannsynligvis sparte båtfolket for ett sviende nederlag. Det var nemmelig store kondisjonsforskjeller. Menns mannfolk spilte fotball spilte damene kanonball med de lokale jenter. Vi merker at vi er kommet til muslimsk land. Jentene er veldig sjenerte og tilbakeholdne, og godt tildekket med skaut. Ingen burkha enda.
Før avreise mot Yemen, vi bestemte oss for å hoppe over Oman, ble vi enige om å seile i konvoi. 4 båter sammen i 1500 nm. Vi seilte sammen med hollandske ”Antares”, kanadiske ”Afriki” og østerrikske ”Risho Maru”. Ruta ble lagt opp og radio samband arrangert. Vi har lånt en ssb mottager så vi kan nå høre, men ikke snakke, kanskje like greit mener sikkert noen. Den 14. februar la vi av gårde.
De første dagene var det mye vind og mye bølger, men etter hvert ble det en behagelig tur. De fire båtene fulgte hverandre fint.. Etter hvert ble vi også 5 når engelske Kika, med Nick om bord, møtte oss etter 1000 sjømil. På grunn av piratvirksomhet er det satt opp en korridor for båter gjennom Aden bukta, med militær beskyttelse. Likevel skjer overfall daglig fikk vi høre fra et skip. Vår plan var å følge korridoren parallelt med en mils avstand, men etter å ha møtt supertankere uten lys på natta og fått høre at kineserne hadde egne kolonner utenfor korridoren, uten lys. Faren for å bli overkjørt av en supertanker var i realiteten større enn faren for pirater, så vi endret kurs til kysten.
To ganger daglig var det radionett, med oppdatering fra fjern og nær og med noen mer eller mindre velformulerte ord til ettertanke fra Ian på Afriki. Dag 11 skulle vi fordele litt diesel til de som hadde lite, så midt på havet stoppet hele gruppen og sirklet litt rundt og badet litt før alle dro videre. Hugh fra Afriki tilbød seg å hjelpe Nick (soloseiler), noen timer etter at Nick hadde hatt en lang natt uten autopilot. 3 timer senere var elektronikken i orden igjen og Nick fikk seg et par timer på ryggen før Hugh kom seg tilbake på Afriki.
Dagen etter ville Afriki gjerne stoppe på en grunne for å snorkle og skyte noen fisk med harpun. Vi var tydeligvis ikke de første som hadde tenkt på det, hele området vrimlet av lokale fiskebåter, og vi var tydeligvis et ganske eksotisk innslag i deres hverdag. Oppmerksomheten (og alle stripene langs båtsida da de prøvde å legge seg inntil oss) ble litt for mye for de fleste av oss, så vi satte raskt kurs videre for endelig destinasjon; Al Mukalla, Yemen. Den siste natta fikk vi litt ekstra spenning da en speedbåt, uten lys, plutselig dukket opp på siden av Risho Maru. Peter om bord på Risho satte spotlighten på gutta, og det viste seg at de var kledd i militærutstyr og sto med automatvåpnene klare. De var imidlertid ikke særlig snakkesalige, men rusa videre og sjekka ut et par av de andre båtene før de stakk av gårde, og vi pusta letta ut. I ettertid viste det seg at gutta var sikkerhetsfolk for oljetankere i området som holdt utkikk etter terrorister, de snakket bare ikke så mye engelsk…
27.februar kom vi endelig fram til Al Mukalla etter 13 dager til sjøs, fem båter i følge. Det var ingen andre båter der, så atter en gang ble vi det eksotiske innslag. Det føltes ganske eksotisk for oss også da vi ankom byen i soloppgangen, det var som å seile hundre, eller tusen år tilbake i tid. Alle bygningene var hvite firkanter i forskjellig høyde, ganske primitivt, men pent, på avstand… Da innsjekkingsagenten var ferdig med å lure oss for 40 US dollar (det skal egentlig være gratis å sjekke inn…), tok vi oss en rundtur på land og hilste på lokalbefolkningen. Det er ganske merkelig å plutselig befinne seg i et så ekstremt mannsdominert samfunn, der alle kvinner er gjemt bak sorte burkaer, ganske trist. De fleste menn er veldig hyggelige og nysgjerrige (ingen regel uten unntak selvfølgelig), og kvinnene lurkikket på oss gjennom sine små kikkehull. Da folket kom til liv etter endt bønnestund, de er det mange av, vrimlet og sydet det i gatene, alle åpnet sine små sjapper og butikker, her kunne du få tak i det meste. Litt merkelig for oss å se en hel butikk med burkaer. Man har liksom aldri tenkt over at det er en viss burkamote. Vi ble tre dager i Al Mukalla, resten av reisefølget vårt ville reise en tur i innlandet, til det trenger man visum, og det alene kostet 80 US dollar. Litt i drøyeste laget syntes vi! Resten av arrangementet var også total ”rip off” i våre øyne (velkommen til araberland…). Ankringa i Al Mukalla var dessverre veldig ubehagelig, så vi valgte å ta neste etappe solo. Nå når vi var kommet oss til den yemenske kyst følte vi oss ganske trygge for pirater.
Det tok oss litt over to døgn å seile ned til Aden, turen var ganske begivenhetsløs, med mye motorkjøring, laber seiling og ingen saftige pirathistorier. Her i Aden møtte vi en hel flåte med seilbåter, vi har ikke sett så mange siden Thailand. Det har vært en hel norsk koloni her, men nå er vi bare fire norske båter igjen. Planen nå er i grunnen å fylle båten med mat og drikke, og diesel og vann, og komme oss videre så fort som mulig. Vanntankene er allerede fulle, og diseloperasjonen er påbegynt. Gunnar kranglet i over en time med de lokale dieselgutta, og ble til slutt snytt for kun 12 liter.
Det er leit at vi møter så dårlige holdninger og ufin oppførsel her. Allerede har Ingvil fått en helt opp i ansiktet som snakket arabisk og gjorde obskøne tegn til henne, mens en annen dame her ble spyttet på og en tredje kastet stein på. Vi har fortsatt ikke vært her en uke…
Herfra går ferden sannsynligvis videre gjennom Bab El Mandeb (munningen til Rødehavet), opp til Harnish Islands for a roe ned litt, før vi tar et litt større hopp opp til Sudan. Vi får se, planer er til for å forandres…
Så var vi ferdig med Rødehavet og halvveis gjennom Suezkanalen, nok en milepæl, og nok en grunn til å sprette champagnen! Det er litt over en måned siden vi forlot Aden i Yemen, og vi må si seilinga i Rødehavet har vært langt mindre smertefullt enn vi fryktet på forhånd.
Vi forlot Aden sammen med Nick på ”Kika”, og samtidig som den skandinaviske gruppa i Vasco da Gama rallyet. Siden mange følte at vi fortsatt var i piratområde, førte vi lave navigasjonslys, og gikk mer eller mindre i konvoi, og overlevde denne etappen også. Vi hadde god medvind gjennom Bab el Mandeb (stredet som leder inn til Rødehavet), og gjorde god fart opp til Hanish øyene, hvor vi ankret og ble liggende noen dager og vente på at vindene skulle roe seg. Vi fikk også selskap av Antares, Risho Maru og Afriki etter hvert, så der satt vi på hver vår båt mens vinden ulte rundt ørene våre. På det meste hadde vi 40 knop i kastene, ganske heftig, og ikke særlig fristende å gå ut i… Etter å ha ligget værfaste i sønnavind i fire dager (dette strider mot alt vi har lært om Rødehavsseiling), ble vi utålmodige og ville stikke videre.
Gruppa ble litt splitta da vi hadde litt ulike strategier for hvordan vi ville komme oss videre. Vi valgte, i motsetning til alle andre, å følge kysten til Saudi Arabia et stykke nordover. Dette er den gode gamle seilruta, med de beste vindforholdene, men nesten ingen går her lenger da saudi araberne ikke er så begeistret for tursiter, og dette gjør det vanskeligere å stoppe hvis man blir truffet av dårlig vær. Vi tok likevel sjansen, og var veldig fornøyd med veivalget vårt selv om det ikke gikk så fort, det var i alle fall behagelig. Vi valgte å hoppe over både Eritrea og Sudan, og etter 8 dager til sjøs, ble vi tvunget til å gjøre et stopp i Ras Banyas i Egypt. Vi hadde kjørt hardt for motor den siste natta, og var nesten tomme for diesel da vi haltet inn til ankringa like etter mørkets frembrudd. Neste morgen var det speilblankt hav og flotte forhold, men vi hadde et par prosjekter på båten, deriblant fiksing av septiktank (hurra!), så vi valgte å bli. Og der ble vi…, i ni dager, og ventet på at nordavindene skulle legge seg. Dagen etter oss kom også flere nordmenn og svensker, og Knut og Liv på ”Sintra” var snille og lånte oss 60 liter diesel så vi kunne komme oss til Hurghada. En dag stakk vi nesa ut og prøvde oss, men sjøen var for krapp og voldsom, så vi snudde etter et par mil, det var rett og slett ikke verdt det!
Da vi endelig kom oss av gårde var det fortsatt nordlige vinder, og vi hadde fortsatt litt lite diesel, så vi var nødt til å seile litt hvis vi skulle rekke helt fram til Hurghada. Det gikk fryktelig sakte, og i ettertid ser vi selvfølgelig at vi var ganske så dumme som ikke stoppet i Port Galib for å fylle tankene og komme fram før været ble dårlig igjen, men, men, det er så lett å være etterpåklok… Den tredje natta til sjøs er noe av det mest ubehagelige vi har vært med på, med 30 knop rett i trynet, stupbratte, krappe bølger og masse skipstrafikk, var det ikke mulig å slappe av ett sekund. Vi valgte å krysse oss rett inn mot land mot første og beste ankring, og det tok oss ca hele natta. Vel ankret neste dag, snek Gunnar seg i land (vi var fortsatt ikke forskriftsmessig sjekket inn i Egypt) og kjøpte mer diesel, ikke mer tull nå! Dagen etter motorseilte vi de siste 25 nm opp til Hurghada uten problemer, å kunne endelig nyte luksusen av å ligge i marina vaske ørkensand av alt om bord, og Ingvil gikk på land for første gang siden Aden!
Den første kvelden feiret vi vår ankomst tilbake til sivilisasjonen igjen sammen med Inga og Johan på Adriatica, og de nærmeste dagene ramlet det inn båter med kjente og kjære, så det ble et sosialt opphold etter hvert, og vi gjorde oss snart til stamgjester på en av de italienske restaurantene i marina anlegget, helt etter Ingvils smak. Vi var luksusdyr i marina og turister i Hurghada i nøyaktig ei uke. På denne tiden skrubbet vi sand av båten, vasket tøy, fylte opp med masse god mat og frukt og grønnsaker, dusjet i masse (varmt) vann og ellers de ting man ikke har tilgang til på bøljan blå.
Da værvinduet igjen åpnet seg var vi en stor gjeng som var klare for neste etappe til Suez. De fleste valgte å stoppe på en av ankringene ca 20-30 nm fra Hurghada for så å gå videre neste dag. Vi valgte å stoppe på Bluff Point, som også viste seg å være et populært sted for dykkerbåter (som det er ekstremt mange av i Egypt…). Gunnar fikk på seg sin anno 1982 våtdrakt og renset propellen, og etterpå mens vi satt og nøt det blikkstille vannet dukker det opp fire fem pilothvaler like ved båten. Gunnar var snar med å ta på seg dykkermaska igjen, og gled stille ned i vannet like ved pilothvalene og fikk seg en fantastisk opplevelse. Han var bare to tre meter fra de nærmeste, og de var alle rundt fire meter lange. Ingvil har avstått fra bading i Rødehavet pga. vanntemperaturen (feiging), det er ikke bare enkelt å forlate tropene og nesten fire år med 33 grader +. Dundynene er for lengst gravd frem igjen, og på nattseilasene er det full mundur med lag på lag med fleece, ullsokker og lue. Det har faktisk vært helt nede i 14 grader her på natta!
Siste etappe opp til Suez ble en flott avslutning på Rødehavsseilasen. Vi seilte faktisk i medvind deler av Suezbukta, det er ikke hverdagskost. Vel framme i Suez Yacht Club ble det selvfølgelig et lite sirkus da vi var over 20 båter som kom inn. Alle skulle ha agent, målemenn, diesel osv osv, alt på arabisk vis selvfølgelig… På kvelden fikk vi vite at det ikke ble avrise neste dag pga det var en eller to u-båter som skulle gå gjennom, og da blir all annen trafikk stoppet. Neste beskjed var avreise neste dag der igjen kl 09 om morgenen, men kun ti båter. Det endte med femten båter og avreise kl 10, ikke så verst. Det ble også et hjertelig gjensyn med Antares og Afriki som ankom Suez dagen etter oss. På morgenen blåste det opp med sterke sydlige vinder, og alle som lå på sydsiden av brygga fikk det travelt med å legge ut ekstra fortøyninger. Utpå ettermiddagen fikk vi en nordlig sandstorm, og nå ble det travelt på nordsida av brygga. Ei stund var vi bekymret for at hele flytebrygga skulle ryke med alle båtene fortøyd, men det gikk bra, og vindene roet seg heldigvis til natta.
Vi var litt spente på hvilken fart vi ville greie å holde gjennom kanalen. Piloten vår var ikke helt fornøyd med farten, og ville gjerne presse motoren hardere. Til slutt fikk vi lov til å sette litt seil og motorseile, så da gikk alt mye bedre. Vi dannet baktropp sammen med Silene, men lå egentlig ikke så langt bak de store gutta. Vel i havn skulle piloten ha ”baksheesh” eller gaven sin, og etter å ha hatt en hyggelig dag med han, klarte han å ødelegge hele inntrykket på 2 minutter. Gaven og de 10 US dollarene han fikk var ikke nok, han ville gladlig levere tilbake tingene vi fant frem til kona og barna hans, bare han fikk 10 dollar til. Vel vel.., vi ga ikke etter og kapteinen var mest fristet til å ta tilbake alt og kaste piloten av båten.
Et par dager etter at vi kom hit til Ismailia, bestemte vi oss for å dra på en dagstur til Kairo for å se på pyramidene. Ingvil hadde sett dem før, men tok gjerne turen igjen for å beundre disse et av verdens syv underverker. Vi dro sammen med gjengen fra båtene Silene, Nabob og Nadezda, og leide to biler med sjåfør for dagen. Etter mye om og men, og en 45 minutters seanse hvor vi ble fratatt passene våre mens vaktholdet bestemte seg for om de var villige til å slippe oss ut porten i dag (arabere er arabere…), var vi endelig klare for å være turister, første stopp pyramidene. De er virkelig flotte! Og store! Men…, man får dessverre ikke klatre på dem… Rundt pyramidene vrimler det av folk som skulle selge kamelturer, eselturer, coca cola og små pyramider i plastic fantastic. Etter å ha fått oss litt lunch var vi klare for det historiske museet med 5000 år gammel kunst, smykkene til Kleopatra, gravkisten til Tutankhahmon, hieroglyfer på papyrus og mumifiserte mennesker og krokodiller. Veldig flott! På slutten av dagen tok vi bilder av Nilen, som renner gjennom byen, og etter det var vi egentlig ganske ferdige med Kairo, og en dag spekket med historiske inntrykk.
I dag var planen å stikke over til Kypros, på et halvgodt værvindu som skulle strekke seg over to dager. Avgangen var satt til kl 05.00, et ugudelig tidspunkt om bord i Helen Kate, men da piloten fortsatt ikke var kommet klokka 09.00 begynte vi å få våre tvil. Dessuten var det begynt å blåse mer enn meldt, og vi begynte å få dårlig magefølelse. Da piloten endelig kom kl 10.15 kansellerte vi hele avgangen, så nå får vi ente på neste værvindu. Forhåpentligvis tar det oss hele veien til Kreta. I mellomtiden får vi smøre oss tykt med tålmodighet, og håpe at ventetiden ikke blir for lang. Vi er ivrige på å starte neste etappe i Middelhavet, tilbake i Europa og nesten hjemme…
Så var vi ferdige med Middelhavet! Det gikk fort, nesten for fort, men sånn er det når man gjerne vil hjem til gamlelandet før frosten setter inn. I dag startet vi på første etappe oppover elva Rhonen, som har utløp like ved Marseilles. Vi har valgt å gå kanalene oppover Europa, og håper å komme ut ved Lübeck nord i Tyskland, derfra er det bare en liten søndagsseilas opp til Oslofjorden.
Den 24. april kom vi oss omsider fra Egypt. Det var mye styr, ikke nok med at man måtte vente i evigheter på god (nok) værmelding, men man måtte være så heldig å få en pilot gjennom siste del av Suezkanalen. Vi var faktisk så heldige å slippe å ha piloten om bord på vei ut (det var langt flere seilbåter enn piloter), vi fikk være haleheng på en franskmann med dobbelt så stor motor som oss, men piloten skulle jammen ha bakshesh selv om han aldri var om bord her. Vi har hørt mange historier om aggressive piloter som ikke er fornøyde med gavene sine, så vi pakket inn noen sigarettpakker, kastet de om bord pilotbåten og stakk av gårde. Endelig; Middelhavet!
For å komme så langt vest som mulig, så fort som mulig bestemte vi oss etter hvert for å sikte på Kreta. Vi var klar over at dette var et litt tøft rutevalg, og været var heller ikke helt supert, så vi fikk kjøre hardt med jernfokka fire døgn i strekk, men det var verdt det. Vi ankom Sitia, på nordøst kysten av Kreta, like etter at det ble mørkt på kvelden den 28. april. Champagnen ble selvfølgelig sprettet straks båten var fortøyd. Vi var tilbake i Europa, nesten hjemme! Morgenen etter kunne vi ta imot Antares og Afriki. Vi fikk også besøk av Geoff og Pamela (”Dream at Sea”), som vi møtte i Portugal for fire år siden. Det ble et kort, men veldig hyggelig gjensyn!
Etter noen dager med gresk sjøluft, gyros og ouzo, var vi klare for å bevege oss videre igjen. Vi hadde nå nesten vent oss til å gå med superundertøy, dongeribukse, jakker og sko igjen, men bare nesten, vi frøs mye de første dagene. Vi tok en nattseilas (på med lue og skjerf) langs nordkysten av Kreta til turistbyen Rethimno. Her lå det et par andre norske båter i marinaen, nordmennene har inntatt Middelhavet også! I Rethimno hadde vi godt gammeldags pissregn i to dager, vårt første regn på fem måneder! Da vær og vind roet seg var vi klare for en ny etappe, denne gang siktet vi på Zakynthos, med et par stopp på Peloponnisos. På Zakynthos tok vi oss litt tid til å være turister, og leide moped og freste rundt øya en dag. Mai er slett ingen dum måned å være turist i Middelhavet, det er midt i den fineste blomstringa, temperaturen er ganske behagelig, og storturismen har ikke kommet i gang ennå.
På ettermiddagen den 13. mai syntes vi været var bra nok for å krysse over til Italia. Det ble mye motorkjøring denne etappen også. Ryktene vi hadde hørt om Middelhavet stemte godt så langt, her er det enten ingen vind, eller stiv kuling…, ikke ideelt for seilbåter med andre ord. Vår første landing i Italia ble Rocella Ionica, like under tåballen. Her ble vi ønsket velkommen med gratis marina plass i fem dager, og pizza kjøpte vi pr meter, ikke vanskelig å like seg her! Vi ble her et par tre dager, dopumpa måtte fikses, motoren trengte litt kjærlighet og omtanke, og sjøen trengte å roe seg. Neste etappe gikk vi gjennom Messina stredet, stredet mellom Sicilia og tåspissen på Italia. Vi hadde litt skiftende forhold, men mot natta roa det seg, og vi bestemte oss for å ta nok en nattseilas. Neste kveld kom vi fram til Scario, et skoleeksempel på perfekt italiensk landsbyidyll, og gratis havneplass… Ingvil var solgt!
Vi hadde hørt et par dårlige rykter om Napolibukta, så vi bestemte oss for å dra til Salerno i stedet, og ta tog til Pompei derfra. Vi prøvde lykken hos tre av marinaene der, men de krevde alle 50 Euro natta, noe vi synes er noe i overkant (fattige jordomseilere som vi er), så vi endte til slutt hos Porto Turistico, hvor de sa vi kunne få ligge ei natt gratis, men så måtte vi dra. Vi kastet oss i dusjen, hev i oss noe pizza (alltid pizza), og hoppet på toget til Pompei. Her tilbrakte vi hele ettermiddagen i 2000 år gamle ruiner, og trasket rundt til føttene var så såre at vi ikke orket mer, men vi var veldig fornøyde. De gamle ruinene dekker et enormt område, en by faktisk, og man kan sikkert gå rundt her i dagevis. Noen av husene er ganske vel bevarte, og man kan se utsmykninger og veggmalerier, og til med hele menneskekropper som ble begravet i asken. I bakgrunnen kunne vi se vulkanen Vesuvius som begravde byen for nesten to tusen år siden.
Vel tilbake på båten i Salerno, ble vi kjent med naboen vår, som viste seg å kjenne havnemesteren, og som dermed fikset et par netter til gratis for oss, alt handler om å kjenne de riktige menneskene her. Dermed ble vi en dag til og fikk sett oss litt rundt i Salerno, som viste seg å være en veldig flott by, spesielt den gamle delen var helt fantastisk!
Området rundt Napoli er et utrolig flott cruising område, med den ikke ukjente øya Capri, og mange flere fine øyer og kystlandsbyer. Vi måtte dessverre nyte det meste på avstand, men vi tok oss tid til å gå bortom Capri og se på den naturlige tunnelen gjennom ei lita øy like sydenfor. Men, vi måtte videre, neste stopp Ponza, en annen populær øy like syd for Roma. Vi nattseilte over, kom fram i soloppgangen, og ble møtt av et helt utrolig fargespill i klipeformasjonene der. Litt senere på dagen sjøsatte vi jolla og dro på oppdagelsesferd i blant klippene, revene, øyene og grottene like rundt ankringa, veldig flott. Vi så også ruiner av gamle romerske bad, som vi kunne gå inn i med jolla.
Nå var turen endelig kommet til Roma. Vi var litt usikre på hvor vi skulle legge fra oss båten, og endte opp med å gå til Fiumichino, hvor vi fikk legge oss i en privat marina for 30 Euro natta, man kan ikke være like heldig hver gang. Pengene gikk selvfølgelig rett i lomma på fyren som tok imot oss… (mafiosa!). Fra Fiumichino tok vi buss og tog inn til Roma. Den første dagen tok vi det helt med ro, tuslet rundt, følte på stemninga, og gikk små og mindre gater og smug. Severdigheten ligger uansett på hvert gatehjørne, så det er bare å brette ut kartet og se hva du har foran deg. Vi fikk med oss de spanske trappene, og en masse andre ting som vi ikke husker hva heter. Alt sammen utrolig flott! Neste dag hadde vi lagt opp til seriøs sightseeing. Allerede på toget skjønte vi at el eller annet var i gjære, en eller annen stor fotballkamp, og etter hvert skjønte vi at det var finalen i Champions League, og måtte spørre en engelskmann litt forsiktig hvem som skulle spille. Barcelona og Manchester U svarte han, og så rart på oss. Hvem i Roma visste ikke det den dagen. Det var jo litt morsomt, man er ikke alene som turist i Roma uansett, men vi gadd ikke prøve å få tak i billetter engang. Først på programmet var Colosseum, man drar ikke til Roma uten å se Colosseum! Fantastisk flott og imponerende! Deretter tuslet vi rundt i Roma Forum, en svær park med masse ruiner, bueganger og romerske søyler midt i byen. Etter lunch (pizza selvfølgelig), var vi klare for litt kirkekunst, vi fikk også med oss Pantheon (veldig gammelt og fint) og en masse kjente piazzaer og fontener som vi ikke husker navnet på. Dessverre var tog og buss forbindelsen for dårlig til å kunne bli i byen utover kvelden, for å få med oss stemningen fra Champions League finalen, så vi dro tilbake til båten i Fiumichino slitne i ben og hoder etter alle inntrykkene, og gikk på en lokal pizzeria og spiste litt mer pizza.
Dagen etter var vi igjen klare for videre fremdrift… Vi har ikke råd til å ligge for lenge til 30 Euro natta. Rett etter avgang fikk vi vasket båten i en skikkelig regnskur med hagl store som druer. Det varte et par timer før uværet gikk over og solen igjen tørket båten. Nå først var det meste av ørken sanda fra Rødehavet borte, endelig!
I Mariella gikk vi aldri i land, men vi rullet så mye etter første natta at vi byttet ankerplass og la ut hekkanker, dette var første gangen vi brukte en liten paraplydregg, vi har drasset med oss hele verden rundt. Lett å bruke men dessverre for liten til å holde båten, som snudde seg på morgenkvisten neste natt. Herfra dro vi mot Elba, og etter å ha kunnet seile en del, noe vi ikke hadde gjort mye av i det siste, kom vi inn til ankringen klokken 03 om morgenen. Når vi våknet slitne etter en natts rulling i senga, vær det regn og trist vær. Vi bestemt oss for å prøve hekkankertrikset igjen. Dette fungerte godt nok til at vi valgte å bli en natt til. Nå meldte værmeldingen kuling fra nord over alt rundt oss så derfor valgte vi å bli enda en natt. Selvfølgelig slapp hekkankeret på natta og rullingen var nesten uutholdelig, men bare nesten. Regn og vind gjorde at det var det eneste fornuftige alternativet. Dagen etter klarnet været opp og selv om det blåste nordavind fra alle kanter flyttet vi oss til nærmeste småby, 4 nm unna. Nå hadde vi vært innestengt på båten lenge nok til å blåse opp jolla og se andre mennesker. Ettermiddagen ble tilbrakt på land! Etter å ha sjekket været, håpet vi at vi kunne stikke hele veien til Frankrike og Port St Louis neste morgen.
Vi satte av sted, med god tro, flatt vann og lite vind. Et sted mellom Elba og Corsica krysset vi vår egen lengdegrad for da vi startet fra Danmark, så teknisk sett var vi nå fullbårne jordomseilere! På ettermiddagen rundet vi Corsicas nordlige kapp og kjente at vinden blåste litt mer enn meldingene tilsa. Når vi kom helt rundt ble bølgene deretter; 4 meter høye, bratte og tette bølger er ikke hyggelig, så vi snudde! Så travelt hadde vi det ikke. Etter ei natt på anker, dro vi 4 Nm sørover til nærmeste by og marina for å fylle på litt diesel og sjekke vær. Selvfølgelig kom vi midt i lunsjen så vi fikk 2 timer på dieselkaia, mens vi sjekket været, som egentlig ikke var så veldig bra, men som meldte kuling om 2 dager. Da var det en avgjørelse som måtte tas. Litt uggen tur, eller vente i minst 4 dager? Vi valgte å gå… Det fikk vi betale for. Selv om det ikke var like ille som dagen før var det røft. Bølgene var nesten like store og bratte, men vi visste at vi bare måtte komme oss litt nordover så skulle vinden dø, og kanskje til og med komme østfra. Først kl 01 om natten begynte det å roe seg, da var kapteinen sliten etter en lang vakt, og Ingvil ble raskt frisk nok etter sjøsyke til å ta over. Kursen ble endret og vi håpet å kunne gå til St. Tropez. Hvis det ikke ble så fine forhold at vi kunne gå hele veien. Dagen derpå var fin og sjøen flat, men østavinden uteble, og med en ankring i sikte når sola går ned, er det veldig fristende å stoppe etter en slitsom natt. Vi la oss derfor utenfor St. Tropez til ankers og tok oss en velfortjent ankerdram.
Neste morgen var vi klare for en ny etappe, forhåpentligvis hele veien til Port St. Louis, men vi ble for drittlei av å stange i motsjø hele dagen, så da vi fant en fin og flat ankring før mørket kom, la oss like gjerne der over natta. Neste morgen forsatte vi vår ferd langs den franske Côte d’Azur, jeg er redd vi ikke nøt den like mye som den fortjener, og denne gangen klarte vi endelig å jobbe oss hele veien til elveutløpet til Rhonen. Siden vi kom fram akkurat i det sola var i ferd med å gå ned, ankret vi opp utenfor første natta. Da vi gikk inn neste morgen, møtte vi igjen Antares, som allerede hadde vært der nesten ei uke. De hadde fått masta på stativ på dekk, og var så godt som klare for kanalene. Det ble et kort, men hyggelig gjensyn, siden de dro til bymarinaen, mens vi ble på verftet for å jobbe.
Vi fikk bestilt tid for avmasting allerede neste dag. Nå fikk vi det travelt! Spesielt da vi oppdaget at bolten som holder masta til mastefoten satt bom fast. Vi måtte til slutt gi opp å få den ut, og drillet i stedet ut popnaglene som holder innfestinga til masta. Alt sammen i helt umulige arbeidsstillinger i kjølen under gulvet selvfølgelig. Vi følte oss slett ikke trygge på at det skulle gå knirkefritt da vi gikk til sengs like før midnatt. Man vil gjerne at det skal gå så fort som mulig når man betaler 80 Euro/halve time. Heldigvis gikk alt etter planen, så langt… Neste utfordring var å prøve å dele masten i to. Man kan få masta frakta til et bestemmelsessted, men det koster skjorta (nesten 10 000 Nkr for vår mast), og vi var ennå ikke helt hundre prosent sikker på hvor vi ville ende. Derfor frakter de fleste seilbåter som går kanalene masta si selv. Vårt problem er at masta er litt i lengste laget, hele 17 meter, mens båten bare er 11 meter. Dette ville innbære at vi fikk utstikkere på flere meter både foran og bak, ikke like gunstig i sluser og på trange steder. Masta vår var allerede todelt, men den har sikkert aldri vært tatt fra hverandre siden den ble satt sammen en gang på begynnelsen av nittitallet… Dette løste vi (meget elegant om vi selv skal si det), etter å ha boret ut 25 store poppnagler (og Gunnar hadde brukket 5 borr), bandt vi den ene enden til en kranbil, og den andre enden til kroken på en personbil med en veldig hjelpsom, gammel tysker bak rattet. Så var det bare å kjøre på, og jammen gikk ikke masta i to! Det var nesten grunn til å sprette champagnen!
Før vi installerte masta på dekk stakk vi inn til byen for å gjøre litt innkjøp, og få tak i materialer for å bygge stativ. Der traff vi en veldig hyggelig engelsk båt som akkurat kom ned kanalene, og de ga oss to fenderbrett og en svær kulefender som de ikke lenger hadde bruk for. Vi hadde tidligere fått noen navigasjonsbøker fra en annen båt, folk er utrolig hyggelige og hjelpsomme. Neste dag dro vi tilbake til verftet, bygget stativ og fikk etter hvert plassert alle mastedeler på dekk. Ting tok litt lenger tid enn forventet, men med masta pent brettet i to er vi nå klare til å leke motorbåt gjennom europa.
Lübeck, Tyskland 1.august 2009
Da var kanalene omsider overstått. Det vi trodde skulle bli en enkel og avslappende snarvei gjennom Europa, ble ganske mye mer arbeidsom enn antatt. Vi har gått elver og kanaler opp og ned, motstrøms og medstrøms, store sluser og små sluser, betjente og selvbetjente, automatiske og halvautomatiske, ja, vi har til og med gått to tunneler og en vannheis! Vi har knotet på fransk og tysk til slusemestere med mer eller mindre hell, alt i alt har det vært en interessant opplevelse. Nå er vi ferdige med å leke motorbåt, masta er på plass igjen, og vi har tilbakelagt over 2081 km (1123 nm) og gått 274 sluser på ca 7 uker (dette inkluderer ei ukes venting ved ei ødelagt slusedør). Litt rasker enn antatt faktisk…
For spesielt interesserte kan vi skissere rutevalget kort. Vi gikk inn i kanalsystemet i Port St. Louis (ved Marseilles syd i Frankrike). Derfra fulgte vi elva Rhonen oppover til Lyon hvor vi gikk over i elva Saone, og deretter Petite Saone et lite stykke. Etter Auxonne gikk vi over i Canal de la Marne a la Saone som vi fulgte opp til Vitry-le-Francois hvor vi gikk over i Canal Marne-au-Rhin Ouest (man kan også velge å følge Petite Saone hele veien til Toul. Vi hadde hørt at vannstanden kunne være litt lav i år og valgte ei såkalt ”sikrere” rute som kostet oss 100 sluser ekstra). Etter Toul gikk over i elva Moselle, og ved grensa Frankrike/Tyskland/Luxemburg gikk denne over til Mosel som er det tyske navnet. Etter Mosel gikk vi inn i elva Rhinen, og derfra gikk vi inn i Rhein-Hernekanal. Denne gikk etter hvert over i Dortmund-Ems Kanal, og derfra tok vi av til Mittellandkanal, og etter Hannover gikk vi inn i Elbe Seitenkanal. Vi var så vidt innom elva Elbe før vi gikk over i Elbe-Lubeckkanal som går over i elva Trave som munner ut i det Baltiske Hav ved Travemünde.
Vi forlot Port St. Louis 13. juni og startet vår ferd oppover Rhonen i motstrøm. Vi stilte om GPS’en fra nautiske verdier til km/t, og følte oss nesten som landkrabber med en gang… I Rhonen er det langt mellom slusene, men når du først blir løftet løftes du høyt (10-25 meter). Ved hver sluse er det et kraftverk som slipper ut en del vann, så strømmen kan bli litt stri. Gjennomsnittsfarten lå på rundt 5 km/t, men innimellom måtte man ta en titt på GPS’en for å se om man i det hele tatt rørte seg. Det føles litt merkelig når du hilser på folk på land som lufter bikkja si, og 15 min senere har de snudd og går forbi deg igjen…
Den første dagen slet vi oss sakte men sikkert hele veien opp til Avignon. Her møtte vi igjen Antares som hadde startet noen dager før oss. Vi tilbrakte en dag som turister i Avignon som er en veldig pen historisk by, omringet av en gammel bymur, og flere gamle borger. I romertiden gikk en gang det en grense her og borger på begge sider av Rhonen ble bygget mot hverandre. Mye står enda, og sammen med noen gamle kirker fra før Kristus og med pavepalasset i midten, er Avignon en imponerende by.
Dagen etter gikk det tregt med oss. Vi fikk føle litt på Mistralen. Vinden som kommer ned Rhondalen og lager uvær langt ut i Middelhavet. Vind og motstrøm gjorde at vi tok en kort etappe og endte i St. Etienne de Sorts. En bitteliten middelalderlandsby, med egen flytebrygge i elva. Gratis for turister. Sånt liker vi. Neste dag hadde vi fortsatt motvind og vi flyttet oss ikke så langt i dag heller. Men vi kom til Viviere, og etter og hatt grunnkjenning ved brygga gikk vi inn i byen og det var som å komme tusen år tilbake i tid. Alt i naturstein, brolagte gater og trange smug, bymur rundt mesteparten og en flott kirke på toppen. Derfra så vi utover byen, ned på takene som var røde og uten en eneste parabolantenne.
De neste dagene hadde vi følge med, og sluset sammen med Antares. Vi kjørte ganske intenst, og stoppet først når slusene stengte for natta. Ei natt lå vi på ventebrygga til slusa, og den tredje dagen kom vi til Lyon. Vi hadde bestemt oss for å bli noen dager i Lyon. Vi ville være litt turister, vi måtte fortsatt ta ned vindmølla (høyden under bruene skulle bli lavere fra nå av), og dessuten måtte vi betale kanalavgift til de franske vannveiene, og til det trenger man et VNF-kontor. Da vi glade og fornøyde kom tilbake til båten etter en liten sightseeing/shoppingrunde den andre dagen, fikk vi oss en lei overraskelse. Vi hadde hatt besøk av pøbel og vandaler om bord i båten vår. Heldigvis hadde de ikke brutt seg inn, men de hadde stjålet en del ting fra cockpiten; termos, Gunnars utgåtte flip flop fra Venezuela, basilikumplante, pipa til Gunnar, ei cockpitpute, et kaffekrus, to vinglass, dekkskosten, Ingvils indonesiske machete og litt til. Ingenting annet enn affeksjonsverdi, men det verste var at de faktisk hadde brukt macheten til å kutte tre av fortøyningslinene (og spjære den ene vindskjermen), det hadde kunnet gå ille! Heldigvis gikk det bra denne gangen. Det er faktisk første gang vi har uvedkommende om bord i båten på alle disse årene, så man skal vel egentlig ikke klage. Tenk at man må til Frankrike for å bli rundstjålet…
Etter episoden på brygga i Lyon, mista vi litt den gode følelsen der, så vi dro noen kilometer lenger opp i elva, som nå gikk over i Saone, for å ta ned vindmølla. Vårt andre stopp i Saone ble Macon, hvor vi ankom sent på kvelden, men fikk lov til å legge oss langsmed en stor hollandsk elvebåt. Dagen etter hadde vi planlagt å bare ta en kort etappe og stoppe i Tournus, men da vi skulle legge til brygga der gikk vi ordentlig fast i gjørma. Vi hadde ikke sjanse til å komme av selv, så til slutt måtte vi be en fransk seilbåt om hjelp til å taue oss av. Så var det bare å tusle videre da… Vi var klar over dette på forhånd, på grunn av dybden vår kan vi slettes ikke gå inn og legge oss hvor som helst. Så da endte vi i marina i Chalon sur Saone i stedet. Her fikk vi kjøpt ny kartbok, handla stort på Carrefour og fylt opp vanntanken. Neste stopp ble i Saint Jean de Losne som ble vårt siste før vi gikk over i Canal de la Marne a la Saone. Dette er fransk landsbygd på sitt beste (ikke tull) og her begynner den virkelige moroa (hva sluser angår)!
Ved starten til kanalen ble vi tildelt en fjernkontroll til å aktivere klargjøring av slusene når vi kom fram til dem. Når vi så fikk grønt lys kunne vi gå inn i slusa og fortøye. Dersom vi skulle sluses opp måtte så en av oss (Ingvil) klatre opp stigen til toppen med fortøyningsliner (disse slusene er 2-3 meter høye). Deretter starter vi selve slusinga ved å løfte ei stang som setter i gang prosessen, dørene lukkes og vannet kommer inn, mens vi strammer linene og holder båten stabil. Når vannet har kommet til toppen åpnes den andre døra, lyset blir grønt, vi kaster loss og kjører ut. Enkelt ikke sant! Det er bare det at det er ikke alltid at denne fjernkontrollen virker, eller at vannet kommer inn i slusa, eller at døra lukkes for tidlig eller et eller annet annet.., dessuten måtte man ofte løpe hele veien rundt slusa for å starte aktiveringa, men litt fysisk aktivitet tar ikke engang livet av en seiler… Når ting ikke fungerte, ringte man så til en VNF mann/dame, og de kom og ordna opp. De var virkelig hyggelige og service innstilte selv om de snakker dårlig engelsk. Det verste var egentlig intervallene mellom slusene, for de ligger tett som perler på en snor, kun et par kilometer mellom dem, så man rekker knapt å spise lunch. I tillegg er kanalene veldig smale, og det vrimler ikke av stoppesteder der. Noen ganger gjelder det å være kreativ. Den første natta i kanalen lå vi med baugen nesten inntil bredden, og hekken ut i kanalen, med to liner til land (festet i et stykke armeringsjern og et brekkjern som vi stakk i bakken). I tillegg hadde vi en spinnakerpåle som holdt båten fra å gå for nærme land (da kunne vi risikere å bli stående fast). Denne fortøyningsmåten måtte vi faktiskbruke mange ganger senere også.
340 moh, på toppen av kanalen (når man er ferdig med å sluse opp og skal begynne å sluse ned), gikk vi gjennom en tunnel på nesten 5 km. Denne var enveiskjørt og smal, her var det bare å holde konsentrasjonen. Deretter gikk slusene over til å bli manuelle. Dette innebar ikke noe mer arbeid for oss, men de stakkars søte VNF-folka stod og håndsveivet dørene for oss. Nå måtte man gjøre avtale om når man skulle starte om morgenen og hvor man skulle stoppe. Men gleden ble dessverre kortvarig i første omgang for oss. Like ved landsbyen Rolampont ble vi stående fast ei uke sammen med Antares og en svær lastebåt. Den ene slusedøra var ødelagt og måtte fikses, og for å klare det måtte de tømme et langt stykke kanal for vann, merkelige greier… Vi benyttet selvfølgelig anledningen til å gjøre litt arbeid på båten (det var litt greit med en liten slusepause), og Ingvil dro herfra til Paris for å møte mora si som skulle til Frankrike på kanalferie! Ingvil hadde ikke møtt mora si på 2 ½ år, så det ble et gledelig gjensyn. I Paris var de ordentlige turister et par dager, før ferden gikk tilbake til Helen Kate, mor ble forsvarlig installert i akterlugaren og kanalferden kunne fortsette. Nå hadde vi plutselig den luksusen og ha egen navigatør og kokke om bord!
Vi holdt følge med Antares hele veien til Vitry-les-Francoise, der skulle våre veier skilles for denne gang. Det ble en trist avskjed i sildrende regn, Antares er kanskje den siste av den gamle langseilergjengen vi tar farvel med. Det var bare helt naturlig å tømme den siste skvetten med Linjeakevitt sammen kvelden før…
Vi gikk nå over i Canal Marne av Rhin, som vi fulgte hele veien til Toul. Dette strekket utgjorde 100 sluser og atter en tunnel på nesten 5 km, alt i regn og gråvær (ikke helt bra for mors sommerbrunfarge…) Rekorden vår var 29 sluser på en dag, vi hadde aldri klart det uten skipskokka! I Toul tok mor oss med på restaurant (kanskje hun var lei av å lage mat?), og vi spiste fin fransk mat som ingen av oss skjønte hva var før vi fikk det plassert foran oss. Men godt var det!
Et lite stykke etter Toul gikk vi over i elva Moselle hvor det ikke var mye strøm, og den var i alle fall ikke mot oss. Ved grensa til Tyskland\Luxembourg går elva over til å hete Mosel og den forvandles nesten straks til et fantastisk flott vindistrikt der vinrankene står på rekke etter rekke i stupbratte skråninger ned mot elva. Elva Mosel snoer seg nedover Moseldalen i ordentlig trollstigenstil, litt tidkrevende, men veldig pent! Man kunne også masse gamle vinslott som klamret seg fast i skråningene, og mor fikk det brått travelt med fotograferinga. Den første biten av elva Mosel danner grensa mellom Tyskland og Luxembourg. Vi la til på ei brygge på den tyske sida, og tok gratis ferge over til Luxembourg. Tidligere på dagen hadde vi fylt tax free diesel i Luxembourg, og nå handla vi litt tax free vin. Vi hadde også store planer om å stoppe i byen Trier som visstnok skal være Tysklands eldste, men vi var dessverre for dype til å gå inn i marinaen der. I stedet ble vi liggende på en forlatt falleferdig turistbåt ved et verft lenger ned i elva. Her lå vi nærme Aldi butikken som hadde masse billig Moselvin, så da var dagen allikevel reddet!
Vi stoppet ved flere idylliske tyske byer nedover Moseldalen, slusene her ligger i passe avstand, så man gjør som regel et par tre om dagen. Hele tiden gruet vi oss litt for den lille biten av elva Rhinen som vi hadde foran oss, vi hadde hørt et par skrekkhistorier om den. Til slutt var vi der og måtte ta regninga. I det vi svingte inn i Rhinen tok strømmen tak i båten og vi gjorde straks 16-18 km\t (i motsetning til våre vanlige 9 km\t). Takk og lov at vi ikke skulle gå motstrøms! Her var det bare å holde tunga rett i munnen for nå vrimlet det plutselig av tungtrafikk rundt oss på alle kanter. Nå var vi i selskap med de store gutta, og her var det ingen tvil om hvem som satte spillereglene. Det er fortsatt vanlig høyrekjøring som gjelder, sånn i utgangspunktet, men alt etter om de går med eller mot strømmen, eller er fullastet eller tomme, ønsker de noen ganger å kjøre innersving eller yttersving selv om dette blir motsatt av det som er riktig. Da setter de opp et blått skilt på den siden av båten som de vil at motgående trafikk skal passere. Det hender selvfølgelig at de glemmer å sette opp skiltet, eller at de glemmer å ta det ned igjen, eller at annenhver båt har skiltet oppe og ikke, men det er i grunnen vårt problem! Så da spretter vi på kryss og tvers over elva og prøver å tilfredsstille alle, mens de knapt legger merke til at vi er der (hvis vi da ikke er i veien selvfølgelig). For å krydre det hele hadde vi ordentlig motvind og regn begge de halve dagene vi gjorde Rhinen. Sikten var dårlig, og vi stod og stirret som besatt etter disse blå skiltene deres for å finne ut hvor de ville ha oss.
Det var med et lettelsens sukk vi kunne svinge av til Rhein-Hernekanal hvor vi la oss i marina i Oberhausen. Herfra skulle mamma ta tog nordover, ferien var over for denne gang. Havnemesteren der var en hyggelig fyr som syntes det var stas med utlendinger og jordomseilere i marinaen sin, så han kjørte oss gladelig super`n for å handle inn mat. Han ville gjerne trimme engelsken sin litt… Vi hadde tidligere hatt et par interessante samtaler med tyske slusemester, den ene ga klar beskjed ”Ich spreche NICHT ausländisch!”, mens en annen sa (etter at Gunnar hadde presentert sin beste tysk) ”Ich verstehe kein Wort, und er versteht kein Wort!” Hmm…, vi trodde faktisk at vi var bedre i tysk enn som så…
Etter at vi ble alene igjen på båten satte vi virkelig inn høygiret. Den siste delen av de tyske kanalene var enkel og grei, men dødskjedelig, nå ville vi bli ferdige, nå var vi lei av å leke motorbåt! Det var nesten som å kjøre på autobahn, vi gjorde god fart og god distanse, vi hadde til og med dager uten sluser! Men været var grått og trist og det var ren transportetappe. Et høydepunkt var å kjøre heis med båten! Vi kjørte inn i heisen på samme måte som man kjører inn i ei sluse, men i stedet for å slippe vannet inn eller ut, løftet\senket de like gjerne hele sulamitten 38 meter! Ganske imponerende, og veldig flott utsikt på toppen! Etter Rhein-Hernekanal gikk vi over i Dortmund-Emskanal, og deretter Mittellandkanal som vi fulgte til Elbe-Seitenkanal. Vi var så vidt innom elva Elbe, kun 4 km, motstrøms, men enkel. Vår aller siste kanal var Elbe-Lübeckkanal, som vi fulgte til Lübeck. Den var faktisk veldig hyggelig, og der var det flere lystbåter på ferde igjen.
I Lübeck la vi oss i Hansa Hafen marina. Vi var litt skeptisk til prisnivået, men vi ville ligge sentralt for vi trengte å finne et par ting for å sette sammen mast og rigg igjen, blant annet 6 x 16 mm popnagler i rustfritt stål. Det ble akkurat så vanskelig som fryktet, og måtte til slutt bestilles.., glimrende! Det ga oss tid til å gjøre litt mer jobb på båten igjen, den ser litt medtatt ut etter denne kanalferden, og skriker etter litt polish og kjærlighet! Det ga oss også tid til å bli kjent med Hartmund, som viste seg å være en glad mann med sans for ekte jordomseilere (tyskere er morsomme sånn). Det endte med at han ga oss hele oppholdet gratis, skjenka oss på tysk bayer og nogå attåt og anbefalte et bra sted å sette opp masta igjen. Hva mer kan man ønske seg?
31. juli kunne vi med rette kalle skuta for seilbåt igjen! Nå er masta på plass, nypolert, og mer glinsende enn noensinne. Det var en del jobb, men vi angrer ikke på at vi gikk kanalene. Ideelt sett burde man brukt lengre tid, men det får bli en annen gang… Nå begynner det for alvor å gå opp for oss at vi faktisk snart er hjemme. Selv om vi gleder oss veldig til å møte igjen alle kjente og kjære, er vi ganske vemodige om dagen…