Sydney 4.januar 2008 Les
Manly 9.februar 2008 Les
Port Stephens 7.mars 2008 Les
Ballina 4.april 2008 Les
Fraser Island 30.april 2008 Les
Bowden 4. juni, 2008 Les
Darwin, 24 Juli 2008 Les
Nå er et stort mål for reisen unnagjort. Vi har sett fyrverkeriet i Sydney Harbour fra fjorden!!
Helt siden vi dro hjemmefra har dette vært en av de tingene vi har sett frem imot, litt som et mål i seg selv, og litt som ”halvveis på reisen”.
Vi dro fra Coffs harbour etter bare tre dager. Innsjekkingen gikk over all forventning, men vi hadde det travelt. Gunnars familie kom med fly til Sydney om en liten uke. Noen hadde fortalt dem at Numea bare var noen få dagers seilas unna. Realiteten er at det er en halv Atlanterhavskryssning unna Sydney. Dersom været eller båten hadde gjort noen som helst slags ”spillopper” ville vi aldri kommet frem i tide. Heldigvis gikk alt bra og vi rakk det med 4 dagers margin. Kanskje mye for vanlig folk, men perspektivene blir litt annerledes i seilbåt i Stillehavet.
Det å seile fra Coffs til Sydney gjorde oss litt skremt med tanke på turen nordover igjen. På det meste hadde vi 4 knops medstrøm og for oss å seile mot noe sånt er nesten umulig. Men det går nok på et vis det også.
Innseilingen til Port Jackson, som Sydney Harbour egentlig heter, var timet og tilrettelagt. Vi kom frem på morgningen den 20. november, og hadde fullt dagslys til å se alt som var å se hele veien innover; først alle seilbåtene og ferjene. Vi er jo vant til å være alene på vannet, så trafikk som dette er skremmende. Så kom Sydney Opera Huset og Sydney Harbour Bridge. En drøm kom i oppfyllelse for Gunnar!
Den 25. november kom den norske brigaden til byen. Mor Saxe, Gyula og Merete med Simen og Camilla i skjørtekantene. Siden båten ikke er bygget for sånne forsamlinger i lengre tid av gangen bodde de på hotell. De neste 3 ukene var veldig hyggelige, med alle tenkelige turistaktiviteter og trasking på kryss og tvers av Sydney. Nesten ingenting ble gjort med båten. Bare lek og moro, med Villmarkssenter, Akvariet, Bondi Beach og Botanisk have med mating av papegøyer og kakaduer og mye, mye mer… Siste kvelden var det middag på båten og som en ekstra hyggelig overraskelse hadde Blue Moon også kommet til ankringen og fikk hilse på.
16. desember dro de alle tilbake til julestri og snø, mens vi måtte ta fatt på julestria her. Vi skulle jo tross alt feire jul i båten i år, og det for første gang. Ingvil fremmet krav om ”julegaver og sånt”,(med ”og sånt” menes bursdagsgave den 25. desember). Juletre måtte vi jo selvfølgelig også ha. Vi fikk jo så mange gaver fra familien at vi måtte ha noe å legge dem under. Mange dollar senere, og for Gunnar, alt for mange timer i butikker, ble det jul i båten. Boney M’s jule-CD fra 1990 tallet trillet rundt ca 100 ganger før vi dekket til med julegrøt og gløgg på lille julaften. Julemiddagen ble lammelår med kålrabistappe og danske julepoteter (karamelliserte poteter), jordbær med vaniljesaus og karamell til dessert. Etterpå åpnet vi gaver fra fjern og nær før vi flyttet over i den norske båten ”Blue Marlin” som disket opp med riskrem. Det var nok til å få julestemning, noe som ellers er vanskelig her. Sola er for sterk, det er for varmt og juletrærne er blå med hoppende kenguruer i stedet for reinsdyr. Det er noe som er galt. Den tradisjonelle juledagen for de fleste ikke-skandinavere er jo 1.juleag. Derfor ble det stor dag for Ingvil på bursdagen hennes. Alle båtene på ankringen samlet seg til grilling på land, og etter noen dråper champagne hadde Ingvil fått bursdagssangen sunget på 8 forskjellige språk.
Nå var jula over og vi måtte begynne å tenke på nyttåraften. Dette er jo stort i Sydney, og med egen båt er det bare et sted å være; på vannet! Vi bestemte oss for at vi sammen med Blue Moon og Antares skulle ankre opp foran Zoo og få utsikt innover fjorden med både operaen og brua i synsfeltet. Siden familien på Antares hadde kommet inn uten motor, og fortsatt ikke hadde motorkraft, var det et lite prosjekt å få dem ut. Det er ikke bare bare å overnatte i en annen båt heller, når det er en 1 ½ åring inne i bildet. Antares ble derfor tauet ut av Blue Moon. (De tauet oss inn til Cartagena og begynner å bli flinke til sånt). Vi ble møtt av hundrevis av båter på fjorden. Og enda flere hadde tenkt det samme som oss. ”Dra dagen i forveien og ankre før de andre”. På grunn av ferjetrafikken var det rullende på ankringen helt til de tok en pause etter mørkets frembrudd. Vi har aldri noen sinne vært på en ankring med så mange båter, og sånn var det sannsynligvis i hver eneste lille bukt i hele fjorden. Samlet på Blue Moon om kvelden var det bare å sprette champagnen og vente på smellet. Litt forvirret hørte vi noen begynne på nedtelling rett før klokken ni. Fyrverkeri for barna ble skutt opp da. Spektakulært det også, men bare en forsmak på hva som skulle skje klokken tolv. Tre timer går fort i hyggelig selskap og plutselig var det nedtelling igjen. Denne gangen smalt det godt og lenge. Seks utskytningsramper i fjorden, pluss alt som skjedde fra broen og en del fra hustakene på skyskraperne omkring. Fantastisk, flott og spektakulært!!!
Nå er vi tilbake i hverdagen igjen. En båt må vedlikeholdes kontinuerlig, eller så forfaller den. Siste del av stillehavet har vi slett ikke holdt tritt med vedlikeholdet, og nå begynner det å bli prekært. Saltvannspumpen i motoren lakk, (fikset i går), manntauet i rekka er rustet i stykker, gelcoaten i skroget er blank som koks, og treverket både inne og ute ser tørst ut. Vi har begynt (så vidt) men vi må ta det i etapper… Vi er jo ikke her for å jobbe heller!
Så kom vi oss endelig ut av Sydney. Vel ikke helt kanskje, vi ligger nå i Manly, som er en forstad til Sydney, på andre sida av bukta. Manly er en ordentlig ferieby med surfing som hovedtema. Her har vi nå ligget i tre uker, og venter nå egentlig bare på godt vær for å komme oss nordover til Broken Bay.
Før vi forlot Sydney måtte vi ta den obligatoriske turen til Blue Mountains og være litt villmarksturister. Sammen med Caroline og Jim (Blue Moon), og Astrid og Jasper, og lille Marijn (Antares), pakket vi ryggsekkene, og tok toget til innlandet. Vi hadde strålende vær (i motsetning til Gunnars familie da de var der), og fikk en kjempefin dag med vandring på kryss og tvers, og opp og ned i fjellsidene der, en deilig avveksling fra storbylivet inne i Sydney.
Selv om Sydney er en fantastisk flott by, som byr på det meste, blir det nok storby etter ei stund. Så setter rastløsheten inn, seilerblodet begynner å boble, og det er på tide å røre på seg igjen. Nå var vi klare for litt mer naturskjønne omgivelser, og Gunnar var veldig klar for å endelig få testet det nye surfbrettet han fikk til jul, så badebyen Manly ble et naturlig valg. Her ligger vi faktisk ankret i nasjonalpark (australierne er gode på nasjonalparker), like ved en av Manlys sikkert femten strender, bare en liten jolle tur fra Manly sentrum. Her svømmer det faktisk pingviner rundt båten vår! Noen dager etter oss kom også Blue Moon og Antares hit for å feire bursdagen til Gunnar, og i den anledning fikk han oppgradert surfeutstyret sitt. Han har jobbet hardt for å få dreisen på surfinga, og fått mye juling i bølgene, men også noen fine turer.
26. januar var det Australia dag, og vi hadde hørt rykter om gratis frokost, så vi var grytidlig oppe, og med frisk mot dro vi inn til byen for å finne disse gratis pølsene som visstnok er tingen å spise på en slik dag. Vi fant både pølser og bacon og egg, men det var ikke helt gratis; det er det ingen ting som er i Australia. Vel, vi kom oss i alle fall tidlig ut av senga, og fikk sett på folkelivet, og alle aktivitetene på vannet. Gutta fikk surfa litt, og alle var fornøyde, og da vi kom tilbake til ankringa var den overfylt av glade australiere som feiret nasjonaldag og siste helg av sommerferien. Ikke helt som 17.mai, men moro likevel.
Vi har lenge vært på utkikk etter en ny dybdemåler (vi har lånt en av Blue Moon siden tidlig Stillehav), og for å gjøre det billigst mulig bestilte vi fra USA. De ville imidlertid sende med Fed Ex, og Fed Ex vil bare sende til en fast adresse. Dermed måtte vi være kreative igjen, og det hele endte med at vi fikk bruke adressen til Den Norske Sjømannskirka. Dermed hadde vi en unnskyldning for å stikke opp dit og spise nystekte vafler og prate norsk med nordmenn i det store utland; veldig koselig!
At sommeren er på hell her nede er det ingen som helst tvil om. Den siste uka har det vært begredelig grått og vått. Det begrenser mulighetene litt når man bor i seilbåt, på den annen side slipper man å bære vann for å fylle vanntankene. Med vår hjemmelagde, oppgraderte regnsamler, fosser vannet ned i tankene med rekordfart i disse dager. Dessuten har vi fått gjort masse nødvendig arbeid på båten de siste ukene. Gunnar har fått den gamle strømgeneratoren i gang igjen, montert ny motorlanterne, reparert vindmølla, fikset do x flere, laget nytt avløp til vasken på badet, vi har tettet lekkasje i gjennomføringene til røstjernene, forsøkt å tette lekkasje ved masta, installert ny vannkran på badet og bygd nytt listverk rundt og lakkert disse, pusset ned en del treverk inne i båten og lakkert, vi har kjøpt en gammel symaskin og sydd om vindskjermene våre, sydd fendertrekk, skiftet masse glidelåser, og reparert masse gamle klær, og mye, mye mer. Ordentlig flinke har vi vært!
Nå er vi imidlertid klare for å røre på oss igjen! I skrivende stund hamrer regnet på dekk, og torden drønner med jevne mellomrom, men ved første mulighet drar vi til Broken Bay. Vi skulle gjerne vært i et bursdagsselskap der oppe om tre dager…
Nå er vi igjen på tur, og flytter oss regelmessig igjen. Det føles godt å komme tilbake til nomadelivet, selv om ikke alt har godt smertefritt. Vi kom oss helt ut fra Sydney den 11. februar da vi seilte de 15-20 nautiske milene opp til Broken Bay og byen Brooklyn, som egentlig bare er en togstasjon med postkontor og marina og tre gratis moringer. Det viktigste var togstasjonen for vi skulle i bursdagsselskap til Jasper på Antares. Astrid og Jasper hadde leid et hus i 2 uker, for å huse familie som kom på besøk. Det ble en hyggelig kveld med god grillmat og hyggelig selskap, vi kom ikke hjem til båtene før langt på natt. Dagen etter flyttet vi oss igjen, denne gangen til American Bay for å se et fossefall. Det er ofte litt skuffende med disse fossene, det eneste imponerende er å kunne bruke dem som dusj. I tillegg er buktene overfylt med fortøyningsbøyer som folk bruker noen ganger i måneden og resten av tiden ligger brakk. Pent er det ikke, men praktisk for oss når vi ikke gidder å legge anker.
Den 15. februar kom ulykka til ”Helen Kate” igjen. På vei inn i Pittwater, mistet motoren plutselig kraft og begynte å lage en veldig ubehagelig lyd. ”Blue Moon”, som nå er profesjonelle tauere, hjalp oss inn til ei bøye for at vi skulle få tenkt oss om, før vi bestemte oss for å komme oss helt inn i bukta, nærme båtindustri i massevis og med overbetalte mekanikere i massevis.
Vel inne og fortøyd begynte Gunnar å ta motoren fra hverandre for å prøve å finne noe galt. Ganske snart etterpå viser det seg at en av ventilfjærene var brukket. Det var den enkle feilen. Problemet var at en av låsehalvdelene til fjæra var borte. Små metalldingser bør ikke forsvinne i en motor. Derfor måtte resten av motoren også tas i deler og reservedeler bestilles fra Bukh i Botany Bay. Postgangen er kjapp her i Australia, og vi hadde delene dagen etter at vi bestilte dem. Ett døgn og mange timer i motorrommet senere var jernfokka i gang igjen, og en stolt kaptein Saxe kunne konstatere at han ikke er så aller verst mekaniker heller!
Første testtur med nyrestaurert motor gikk til Palm Beach, hvor de spiller inn tv-serien ”Home and Away”. Fantastisk flott strand, men surfen var litt i største laget for nybegynnere… Ved første værvindu var vi klare for avreise til Newcastle. For å treffe tidevannet riktig i begge ender hadde vi avreise fra Broken Bay klokka fem om morgenen, og ankom Newcastle på ettermiddagen. Hele veien oppover kysten lå store tankere ankret opp og ventet på å komme inn til Newcastle for å fylle opp med kull. Tross storindustri viste Newcastle seg å være en søt liten småby, men den mangler dessverre gode ankringer. Derfor dro vi opp til Stockton ved munningen av Hunter River, og la oss på ei bøye der. Like ved hadde vi sanddynene på Stockton, Australias største, og stranden som gikk hele kysten oppover til Port Stephens (ca 20 nm), veldig flott! Vi tok også turen opp Hunter River med båten, og lå ei natt på egen brygge der oppe, midt i ingenmannsland, bare oss og myggen.
Da vi kom ned elva igjen la vi oss på den samme bøya og ventet på gode værmeldinger for å gå videre nordover, men alle værmeldingene som ble kringkastet startet med ”warning, warning”, så vi ble liggende ei stund. Det lå også en annen båt der, og de inviterte oss over en dag, og det viste seg etter hvert å være Patricia og Alan Lucas, som er forfatter av australske cruising bøker. De ga oss faktisk et signert eksemplar av Queensland guiden, etter at vi hadde fortalt dem at vår guide fra New South Wales var fra 60-tallet, veldig hyggelige mennesker.
Endelig så været ut til å lette, vi var og så på bølgene fra stranda, og værmeldingene hørtes ok ut, så vi la av gårde. Vi skulle ha ventet en dag til…, Ingvil hang over ripa og matet hai hele veien opp, og til og med Gunnar (som aldri blir sjøsyk), kjente magen gjøre litt saltobevegelser. Heldigvis skulle vi ikke langt, bare drøye 20 nm til Port Stephens. Her møtte vi igjen Blue Moon, som ikke ville være med på elve-ekspedisjon i Hunter River, men som faktisk dro nordover på gode værmeldinger.
Port Stephens er veldig flott, ei svær bukt med masse ankringer, masse hvite strender, og en del turister. Her får man tak i det meste, og her kan vi vente lenge på gode værmeldinger… Vi har allerede fylt diesel og gjort stor mathandel. Det skal visstnok være et par gode surfestrender her også, så vi skal nok få tiden til å gå…
Oppholdet vårt i Port Stephens ble lenger enn forventet, men det var en veldig flott plass å være værfast. Særlig når det eneste som er galt er vindretningen. Blå himmel og strålende sol, lange hvite strender og en koselig småby med hyggelige folk er luksus når vi er værfaste. Vi traff igjen ”Street Legal” med Guy og Annika om bord, og hadde noen hyggelige kvelder sammen med dem på brygga i Nelson Bay. Blue Moon trosset været og gikk videre nordover en dag før oss. De betalte for det døgnet med store bølger og ruskevær, til gjengjeld betalte vi dyrt med diesel dagen etter. Lett motvind og flatt hav i to døgn på vei til Coffs harbour. I tillegg måtte vi jo igjen ha litt motor trøbbel. Dette begynner å bli en uvane vi har lyst til å bryte. Denne gangen var det dynamoen som kuttet ut, og sammen med den var alle måleinstrumenter for motoren nede for telling. Etter det første sjokket og etter å ha luftet ut all røyken i motorrommet, kjørte vi forsiktig videre. Hele tiden med ørene på stilk for å høre etter endringer i lyden fra motoren.
Det ble et kort, hektisk og hyggelig gjensyn med Coffs Harbour. Customs Stuart, som sjekket oss inn i Australia, husket til og med navnet mitt. Det er litt skremmende når tollvesenet gjør det! Dynamoen ble plukket av og i biter, før den ble satt sammen igjen med diagnosen; veldig slitt lager og dårlige børster, men den får duge litt til. Når vi dro videre dagen etter fungerte den fint, men skranglet mye mer enn før.
I Yamba tok vi igjen Blue Moon, etter å ha kjent på bunnen i innseilingen. Grunt og trangt å komme inn men en hyggelig liten badeby. Vi traff igjen ”Blue Marlin” her. Tvillingene Hedda og Marita (8), så oss fra treet de klatret i og kom løpende mot oss, i skoleuniformer, før vi hadde sett dem. De har smakt på det vanlige livet i to måneder, og fått mange nye venner. Idun og Rune var travelt opptatt med nytt storseil når vi kom, (Gunnar ble litt misunnelig), men inviterte oss og Jim og Caroline til reker dagen etter.
Vi dro videre 30. mars, denne gangen uten å få bunnkjenning, og seilte inn over sandbanken i Ballina samme ettermiddag. Sandbanker er noe skremmende greier. På en kyst der surfing er storindustri er det vrient å finne gode havner. Vi må stort sett inn i elver for å få trygge behagelige forhold. I elvemunningene derimot, danner det seg en sandbanke der hvor elvevannet møter havbølgene. Her er det gjerne grunt og når forholdene ikke er perfekte bryter bølgene over sandbanken. Slett ikke gunstig for saktegående seilbåter med kjøl. Vi hadde heldigvis timet tidevannet og kom inn uten vanskeligheter, og er nå ankret opp en liten jolletur utenfor byen. Problemet nå blir å komme ut igjen.
Den 1.april dro vi på busstur til Byron Bay, sammen med Caroline og Jim. Caroline ville vise oss byen hun var lenge i for 6-7 år siden. Som så ofte før viser det seg at du sjelden kommer tilbake til samme sted. Byen hadde utviklet seg. Mer ”normale” turister og mindre backpackere, og mye høyere priser. Landskapet var stort sett det samme, og det var flott, med hvite lange strender i en åpen bukt med nydelige surfebølger.
Dagen etter fikk Gunnar surfet litt igjen, og selv om surfingen ikke var perfekt så ble opplevelsen det når en stor flokk delfiner kom for å hilse på. Plutselig var det ca 20 delfiner rundt brettet han lå på. Delfinene er også hyppige gjester her på ankringa, de danser og spretter rund båtene i solnedgangen hver kveld.
Nå ligger vi igjen og venter på været. Det har vært ordentlig ruskevær sydpå, så det er godt vi har kommet oss nordover. Vi tar ingen sjanser med sandbankene i innseilinga her. I går var vi hos bilopphuggeren og kjøpte ny dynamo. Den er nå installert og funker som bare det! Når vindene roer seg igjen er vi klare for Gullkysten og Surfer’s Paradise. OPP
Oppholdet vårt i Ballina ble litt lengre enn ønsket. Forholdene for å komme seg over sandbanken i elvemunningen var såpass tøffe at vi valgte å vente der i hele to uker. To dager etter at Gunnar hadde vært ute og lekt seg i surfen, ble en ung gutt angrepet og drept av hai der. Det la en liten demper på stemninga selvfølgelig, og det ble ikke noe mer verken bading eller surfing mens vi var der. Ikke det at værforholdene inviterte til det heller… Til slutt begynte vi å bli rimelig utålmodige, Ballina er ikke akkurat verdens mest spennende sted, så det var høy spenningsfaktor da vi omsider dristet oss ut elvemunningen. Det var betryggende å se ”Street Legal” klare brasene foran oss, men det er likevel noe av det mest nervepirrende vi har utsatt båten og oss selv for… Med 2,5 meter under kjølen, og 2,5 meter stupbratte brytende bølger er ikke marginene store. Heldigvis var det kortvarig, og vel på utsiden var alt bare fryd og gammen, og vi kunne lykkelig sette kurs for Southport og en ny sandbanke.
Planen var egentlig å stikke ned til Surfers Paradise, så Gunnar kunne plaske litt i bølgene igjen, men etter hai historien i Ballina og all ventinga der, var vi litt utålmodige etter å komme oss til Brisbane. Man kan gå innaskjærs hele veien fra Southport opp til Brisbane, men vi måtte ha ei overnatting på veien. Mens vi ventet på at tidevannet skulle bli høyt nok for oss til å komme over grunnene (vi gikk på grunn flere ganger…) møtte vi igjen den svenske båten ”Eos” med Micke og Ann Mari. Det var et hyggelig, men kortvarig gjensyn. Det var ordentlig skandinavisk samling der med Eos, Christina, Nabob og Necessity. Necessity har vi ikke sett siden Teneriffe, for over to år siden.
Neste dag var vi klare for siste etappe opp elva til Brisbane. Plutselig oppdager vi at ”Blue Moon” ligger like foran oss. De var litt tøffere (har større motor og mindre kjøl…) enn oss, og dro uka før oss fra Ballina. Nå var de på vei til Brisbane for å plukke opp mora til Jimmy, og vi var på vei til Brisbane for å feire bursdagen til Jimmy. Det er ca 14 nm fra elvemunningen opp til sentrum av Brisbane, men det var en fin tur. Vi kom fram like før sola gikk ned, og fikk lagt ned ankeret mellom alle skyskraperne, veldig flott! I Brisbane ligger man faktisk ankret midt i sentrum, og det er en veldig flott by! Den eneste ulempen er tidevannet som gjør at båtene snur rundt hver sjette time.
I Brisbane traff vi endelig ”Silene” med Eli og Jørn igjen også. De hadde vi ikke sett siden Bora Bora, så det var et hjertelig gjensyn. Det ble et par fuktige kvelder i Brisbane, bursdagsfeiring av Jimmy, sightseeing i byen, PC jakt sammen med Silene (den gamle streiker), mange timer på biblioteket med gratis internett, litt tilfredsstillelse av shopping genene til Ingvil, og til slutt måtte vi bare komme oss videre for ikke å bruke opp resten av pengene våre…
Vi dro fra Brisbane klokka tre om natta for å få medstrøm ned elva, og vel ute i Morton Bay ankret vi opp ved Tangalooma, verdens desidert dårligste ankringsplass, for å få et par timer på øyet før vi satte kursen videre for Fraser Island. Ankringa ved Tangalooma var faktisk så ubehagelig at det var en lettelse å komme til sjøs etterpå (Dette er det Ingvil som skriver). Det var meldt gode vinder, men vi ble faktisk nødt til å kjøre litt motor innimellom for å rekke fram til ”Wide Bay Bar”, atter en ny sandbanke (og jeg håper den siste…), til riktig tidevann. Timinga vår viste seg å være perfekt, og det som så ut til å skulle bli litt spennende på avstand, ble en helt grei innseiling. Silene og Blue Moon som gikk inn dagen før hadde ikke hatt en så fin opplevelse… Passet inn heter ikke ”Mad Mile” for ingenting.
Vi dro direkte opp til Garrys Anchorage på Fraser Island, og der møtte vi igjen Silene og Street Legal. Blue Moon lå i marina nede i Tin Can Bay, og tørket ut båten etter å ha hatt et lite uhell med ei elektrisk saltvannspumpe, og fylt halve båten med saltvann…, sånn er det bare innimellom å være seiler (spesielt hyggelig med mor på besøk…). I går fulgte vi hekkbølgen til Silene fra Garry’s, siden kartene våre er i snaueste laget her nede… Nå ligger vi ankret ved Kingfisher Bay Resort, og i dag har vi badet i klorvann og dusjet i varmt vann. Det er ikke dagligdags! I morgen tidlig setter vi kurs for Bundaberg. Det skal båten tas på land, og få nytt lag med bunnmaling og ny sinkanode på propellen, med mer… Ny utenbordsmotor må vi også ha, den gamle har nå rustet i stykker. Vi tror vel ikke det blir en ny Honda. Vi kan ikke ha det bare gøy…
Nå er vi nymalte og ny polerte. Etter Fraser Island, dro vi rett til Bundaberg og ble tatt opp på land. Men aller først kjøpte vi ny jollemotor. Honda’en er død, den rustet i hjel, aldri mer Honda. Nå har vi en 5 hp Yamaha.
Det ble fire dager med hardt arbeid, fra morgen til kveld. Selvfølgelig ikke uten småproblemer. Det mest irriterende problemet var at propellen ikke ville komme av. To sett skruer hadde låst seg, og etter mange forsøk med drill og uttrekker (selvfølgelig måtte en av dem knekke), var Gunnar nødt til å ta frem baufila og sage løs problemet. Derfor har vi ikke lenger foldepropell på båten. Når båten ble høytrykkspylt etter å ha blitt løftet ut av vannet, forsvant noe den rød lakken over vannlinja. Ingvil som liker å ha ting i orden og i alle fall i symmetri, fikk hakeslepp. Sånn går det ikke an å seile rundt. Derfor måtte vannlinja heves litt ekstra godt og et nytt lag med lakk legges i to strøk rundt båten. Det hele tok sikkert en ekstra dag, men det forsto vi tidlig og avtalte med en gang. Etter fire dager med stigeklatring for å komme på do, ble vi sjøsatt. Tidevannet var på vei inn og det passet oss perfekt for å komme opp til sentrum av ”Bundy”. Her oppe lå ”Street Legal” og ventet på oss og på at vinden skulle bli riktig for deres tur videre. Vi måtte handle inn stort før turen opp til Whitsundays’, og vi måtte hente ankerkjede som var levert til galvanisering.
Den 10. mai gikk vi ut elven igjen, og satt kursen nordover. For første gang på veldig lenge skulle vi tilbake i tropiske strøk, dvs. nord for Steinbukkens vendesirkel. Vi merket ikke store temperaturforskjellene. Whitsundays er regnet for å være paradis på jord, i følge turistbrosjyrene. Vi er kanskje litt bortskjemte og kresne, men det var for kaldt, vannet var ikke klart nok og tidevannsforskjellen for stor til å kvalifisere helt til paradis. Øyene er flotte, de fleste høyreiste og grønne, med kjempefine strender, (på høyvann). Vi ble litt for kort tid til å skryte mer av øyene. 17. mai satte vi kursen inn mot hovedbyen. Gunnar luktet en fest der inne og det ble det, etter gjensyn med Blue Moon. Den 18 snakker vi ikke om.
Kursen videre ble satt den 20., og gikk nordover. Ingvil ville til Townsville. Gunnar hadde nesten lovet å sette igjen båten og leie bil for tur inn i ”outbacken”. Etter å ha stoppet for natten utenfor Bowen, seilte vi direkte dit, og med en effektivitet sjelden sett på Helen Kate, ordnet vi marinaplass og leiebil og ruteplan samme dag. Neste morgen klokken 1000 skulle vi hente vårt nye fremkomstmiddel. En nesten ny Hyundai Getz, fra Avis. Når vi møtte opp med penger, pass og førerkort skjedde det noe rart. De var tomme for de minste bilene sine, derfor måtte vi oppgraderes, og fikk en nesten dobbelt så stor, Toyota Corolla, med automat gir, istedenfor. Rett ut i feil kjørebane og hold venstre og til høyre gjennom rundkjøringene… Bagen var pakket og skulle bare hentes før vi seilte av sted på fire hjul ut i outbacken.
Første stopp ble Hughenden, da hadde vi allerede kommet langt inn på den andre siden av fjellene, the great dividing range. Fjellene gjør at kyststripa er grønn og frodig, mens alt på baksiden er relativt tørt. Vi var overasket over hvor grønt og frodig det var, helt frem til fjellene. På den andre siden fikk Ingvil se det hun ønsket å se. Rød sand, og endeløse sletter. Langs veiene lå det døde dyr hele tiden, mer enn en kenguru pr kilometer, og det er ingen som stopper for å ta dyra ut av veibanen. Vi bestemte oss for ikke å kjøre på natta. Til det bør en ha større bil med kufanger (kengurufanger). I Hughenden hadde vi planlagt å følge Lonely Planets råd om å ta inn på Grand Hotell, den eldste bygningen i byen, men det var dessverre nedlagt, så vi endte opp på andre siden av veien på ett sjarmløst motell til dobbel pris. Der hadde vi TV på rommet, og midt ute i Outbacken, på australsk TV så vi først semifinalen i Eurovisjon Song Contest Grand Prix, før de vartet opp med norsk film; Get ready to be Boysvoiced.
En av hovedattraksjonene i Hughenden er Porcupine Gorge, ”Little Grand Canyon” kaller de en liten ravine med sandsteinsformasjoner og ett vann oppkomme. Det var flott, men ikke akkurat Grand Canyon. Vi så en slange der… Den lå på bunnen av et dypt rundt hull i sandsteinen, og heldigvis ble den liggende der mens vi tok bilder på trygg avstand. Vi kjørte videre derfra og innover The Overlander's Highway, neste stopp var Richmond, 4- 5 timer med tørt og rødt landskap. Vi ble helt fasinert av hvor rette og flate veiene var og at det ganske ofte sto skilt om at dette var en vei som ”ofte” ble oversvømt. Det var vanskelig å forestille seg, når enhver liten elv og bekk vi krysset var knusktørr. Richmond er en av ca 100 byer som kaller seg outbackens oase. Det er viktig å markedsføre seg for turister i Australia og noen byer har nok brukt samme tekstforfatter. Viktigere i Richmond var dinosaurer og fossiler. En dinosaur i plast stod i veikanten, en annen i skrap metall hang på veggen til biblioteket.
Planen opprinnelig var å kjøre til Mt Isa, men etter 2 dager (vi var halvveis), fant vi ut at det ble langt, og da bare for å kjøre samme vei tilbake, det kunne bli kjedelig. På turistkontoret spurte vi derfor damen bak skranken om hvordan veien til Winton var. Hun kikket på bilen vår og sa at hun ikke ville kjørt der med den bilen. Heldigvis stilte vi kontrollspørsmål om veien til Porcupine Gorge, hvor vi allerede hadde vært. Nei, dit ville hun bare kjørt med en god 4WD. Det avgjorde saken vi tok sjansen på grusveien de kaller ”The Marine Fossil Byway”. Dette viste seg å være en helt kjørbar grusvei, for det meste rett og flat, tørr og rød, og uten trafikk. Bare noen kilometer var litt i røffeste laget for vår Corolla.
Vi stoppet ikke for å lete etter fossiler som de anbefalte i brosjyrene, men vi stoppet for å ta bilder av kenguru og emu på slettene. Noen vindmøllebilder ble det også. Her brukes vindmøllene til å pumpe vann opp fra grunnvannet. Vi fikk vite at ca 1000 meter under var det vann i overflod, over bakken var det ingenting. På sjarmerende Tatts Hotell, fortalte en av gjestene oss om hvorfor området var så opptatt av fossiler og dinosaurer. Alle slettene hadde en gang vært en stor grunn innsjø, og av en eller annen grunn var det dinosaurfotspor i massevis i område. Etter at en av farmerne i område hadde tillatt utgravning på sin farm, begynte alle andre farmere også og fortelle om funn de hadde gjort på sin. Nå graver de fram store og små dinosaurer i hele området. Når vi spiste lunch fortalte noen andre gjester oss om rodeoen som pågikk rett utenfor byen. Vi spiste opp maten vår og hoppet i bilen og fulgte direksjonene til ”the showground”. Her hadde alle cowboyhatt, de gamle var lett hjulbeinte, og de virkelig gamle minnet om Zeb McCahan. En lokal ”Zeb” fortalte oss reglene til det som foregikk. En rytter (i cowboyhatt) skulle hente ut en kalv fra inngjerdet bøling, for så å guide den rundt noen stolper. Noen imponerte, andre ikke. Byen er opphavssted til Waltzing Matilda og legger ikke skjul på det, med skilt og bilder, statuer og et eget museum, (verdens eneste dedikert til en sang). Vi betalte ikke 20 dollar per hode for å gå inn der.
Prairie var neste stopp. Dette var et sted med 50 innbyggere og et eget lite hotell, drevet av en hyggelig familie med 2 småjenter, en alpakka, en bøffel og en enøyd gammel hund. Mens Gunnar parkerte bilen ble Ingvil overasket av alpakkaen. Denne likte å hoppe opp på folk, stå på bakbeina med forlabbene opp. Ingvil var ikke helt høy i hatten ved første møte. Etter å ha matet bøffelen med brød og tuslet rundt i ”byen” ble vi sittende å snakke med vertskapet og de lokale som kom innom baren. Deriblant en gammel kenguru jeger og en krokodille jeger. Kenguru jegeren var det nærmeste vi kom de lokale. For å bli lokal måtte du enten være født der, eller dø der. Pelsjegeren vi snakket med kom dit som 17 åring i 1947. Utpå kvelden kom det frem en globus for at vi skulle vise hvor vi hadde seilt, så måtte vi vise frem bilder fra turen.
Etter å ha brukt primusen vår for første gang til å varme lunch i White Mountains National Park, kjørte vi inn til Charters Towers. I tidligere tider kalte innbyggerne her byen sin The World. Her hadde de alt mens gullrushet sto på. Til og med egen børs. Nå er det fortsatt gruvedrift som gjelder, men byen har krympet og sikkert roet seg siden den gang. Vi sjekket inn på det lokale hotellet og delte der en singel seng, siden de var tomme for dobbeltrom.
Veien tilbake til Townsville gikk den nordlige turistruta, med fjell og utsiktspunkter. En kjempeforandring fra de flate rød slettene vi var vant til. Her hadde elvene til og med vann. Siste dag med bil ble brukt til storshopping. Bilen ble fylt med hermetikk, brus og øl og alt det tunge vi kunne tenke på. Det er greit å kunne slippe å bære på en stund.
Nå er vi igjen på sjøen og selv om seilene henger slappe og jernfokka durer, er vi tilbake på sjøen hvor vi hører hjemme. Vi har lagt Magnetic Island, hvor vi gikk lang tur i forgjeves håp om å se noen ville koalaer bak oss. Bak oss er også Palm Island hvor vi slapp anker en natt og besøkte en flott liten sandtunge fra øya. På vei inn til Hinchinbrook kanalen hadde vi gjort dårlig forarbeid med tidevannet, og klarte å gå på grunn. Vi måtte vente på tidevannet for å hjelpe oss av igjen. Når vi var frie var vi klare for å finne ei ankring for natta, denne gangen utenfor kanalen. Vi tilbrakte ei natt i Zoe Bay, og ei natt i Bowden Island, og nå er vi på farten igjen. Denne gangen har vi store planer om nattseilas, så kommer vi oss kanskje til Cairns en gang…
Da avslutter vi et nytt kapittel i reisehistorien vår. Siste havn er her i Darwin og avreise er 26. juli. Da drar vi sammen med 150 andre båter i Darwin til Kupang rally. Veien hit har vært lang og kjapp.
I Cairns ventet vi på at familien Antares skulle ta oss igjen og det gjorde de allerede dagen etter at vi kom dit. Og etter litt handling (flott frukt og grønt marked) og ordning dro vi sammen videre; første stopp Low Island, hvor vi ble for natten bare, før Hope Island. Her gikk vi i land sammen med Spinnalonga og Antares. En eventyr øy, akkurat som i Stillehavet.
Dagen etter dro vi videre til Cooktown og etter en litt treg start med et ca 200 kilo tungt korallhode på ankeret, som måtte hugges løs med øks, gikk det like fort som før. Rundt 6 knop i snitt og fremme lenge før planen. Vi gikk i alle fall klar av Endavour Reef, som Kaptein Cook en gang fant litt ubeleielig.
Cooktown var en hyggelig liten outback by, med god blanding av fastboende normale og orginale, en del tilreisende bushboere og fastboende turister, pluss alle som bare kommer innom som oss. Vi ble et par dager, litt pga været og litt for å se oss rundt og kikke på historiske steder som Endavour ble reparert osv..
Den 14. juni ignorerte vi ”strong wind warning” igjen, noe du må gjøre for å komme videre virker det som, og seilte til Lizzard Island. Her lå det en masse båter som ventet på godt vær videre, bla Nabob, Street Legal, og Blue Marlin, med flere. Vi fikk snakket med alle sammen på stranden til potlock og sundowner. Lizzard Island er øya der Kaptein Cook fant veien ut av Great Barrier Reef. Han gikk til toppen av øya og så en åpning i revet. Vi gikk sammen med Astrid opp til samme sted og kikket utover. Utsikten var fantastisk, men litt dis gjorde at det var vrient å finne åpningen i revet. Senere på dagen snorklet Gunnar og Jasper på et kjempeskjell rev ved siden av ankringen, og kamskjell på størrelse med en skipskoffert er imponerende. Dagen etter fikk vi omvisning på forskningssenteret på øya før vi tok farvel med de som skulle bli lenger. Vi skulle videre dagen etter. Etter 12 timers seiling til Bathurst Bay kom vi inn i solnedgang og sterkt økende vinder. Vi lå ankret med 40 knop vind hele natten, før vi dro videre til Flinders dagen etter. Her spilte vi boccia på stranden med Antares, (Ingvil vant 2 ganger), før vi igjen gjorde båten klar til avreise. Denne gangen skulle vi til en liten sandøy på revet, men for første gang på lenge var vinden borte. Så etter å ha fått en fisk, 120 cm spanish macrel, bestemte vi og Antares oss for å ankre opp til lunch på revet og vente der på vinden. Vinden kom selvfølgelig midt under måltidet og når vi var ferdige var jolleturen tilbake en våt opplevelse. Derfra seilte vi videre gjennom natten. Nattseiling i revet er en spennende og slitsom affære, så etter ankomst i Shelburn Bay bestemte vi oss for å bli en dag bare for å slappe av.
Den 22. juni dro vi videre, denne gang i følge med Nabob, Antares og Lovina på vei mot Escape river, og siste stopp før Cape York, den nordligste spissen av fastlands Australia. Innseilinga til elven ble en sennende affære med 2 meter brytende bølger og 1,5 meter vann under kjølen. Det gikk heldigvis bra, både inn og ut igjen dagen etter, på vei mot kappet. Rundt toppen fikk vi nok en dag med 30 – 40 knop vind, og seilte raskt gjennom Albany Passage og så forbi Cape York på vei ned mot Seisia.
I Seisia hadde det samlet seg mange båter i påvente av godt vær for å seile gjennom Endavour Strait og Gulf of Carpentaria. Begge deler beryktet for strøm og krappsjø og grunt vann. Bare to dager senere åpnet det seg et værvindu som vi kastet oss ut i. Klokken 08 om morgenen hadde allerede mange båter dratt, og til sammen satte 12 båter seil fra samme ankring. De første milene mot stredet var rolige og fine, men etter å ha passert ut ble det verre. 2 døgn med rullesjø og sterke vinder, og det beste vi kan si om turen var at vi kom dit vi skulle, det var raskt og vi la anker før det ble helt mørkt.
Jasper på Antares hadde jobbet på krokodillefarm her i Gove en gang for 12 år siden. Derfor dro vi sammen med Antares for å se om det var mulig å hilse på. Det var det, og sannsynligvis er det det nærmeste vi noen gang kommer en krokodille på 4-5 meter. Det var bare 2 meter og et tynt netting gjerde mellom oss og krokofanten. Du føler at den følger deg med øynene når du kommer så nære.
Ellers gikk dagene i Gove og Nulumbay med til lett vedlikehold og sosiale kvelder og planlegging av neste etappe. Da var det nemmelig ”hole in the wall” som sto for tur. Her kan tidevannsstrømmene komme opp i 11-15 knop og det er skremmende for en liten seilbåt. Som så ofte før ble ryktene om farer og umuligheter sterkt overdrevet av ryktebørsen og når alt kom til stykket, ble passasjen til de fleste båter en kjedelig affære med lett motstrøm. Vi timet det også altfor godt og måtte drive et par timer for ikke å komme for tidlig. (Ingvil er ikke så veldig glad i å drive. ) Når endelig gikk gjennom var det først litt motstrøm, så litt medstrøm og alt i alt en pen, men litt kjedelig passasje. Nabob som kom dagen etter traff bedre og klokket 11 knop over grunn. På ankringen noen mil borte ble vi i 3 netter og der så vi for første gang vill krokodille. Antares gjorde oss oppmerksomme på den og Gunnar så den fra masta senere på dagen. I et av forsøkene på å se krokodille fra masten så han en 3-4 meter lang hai i stede. Ingen svømte fra båtene på den ankringen.
Siste kvelden der ble det feiring på stranden. Marin var 2 år gammel og pappa Jasper ordnet skygge på stranden og mamma Astrid bakte epleterte og alle vi andre hadde med litt pølser og tilbehør for grilling. Og selvfølgelig noen smågaver til jubilanten. Leit var det at ingen av ballongene overlevde jolleturen til land. Ballonger er vriene å ha med å gjøre i 25 knop vind.
Dagen etter forlot Antares oss og dro med stormskritt mot Darwin. De hadde en avtale å rekke. Vi tuslet videre med Nabob, til neste øy, og neste ankring og neste øy igjen, før vi kom oss til Port Essington. Her var det igjen en hel del båter, blant annet Blue Marlin og Galiano som vi ble kjent med i Seisia.
Blue Marlin hadde sett krokodiller i elva der, og derfor måtte vi også prøve det. Ryktene om en 5 meter krokodille er skremmende når du putrer fremmover elva i en gummijolle. Jeg er sikker på at krokodillene så oss selv om vi aldri så dem. Senere på dagen fanget vi mudcrabs i håv sammen med Blue Marlin og Nabob, før vi putret opp elva en gang til i håp om å se en menneskeetende dinosaur fra gummijolla. På kvelden var Gunnar heldig. Marianne på Nabob tilbød seg å koke alle krabbene. I tillegg laget hun en kjempegod saus som Gunnar spiste opp helt alene.
12 juli kom vi frem til Darwin, etter en nattseilas nesten uten vind. Og ikke før båten var sikret og ordnet gikk rett på land for å møte gamle kjente og ta en øl med dem. Bukta er full av båter, ca 150 stykker, og mange av dem gamle kjente.
Vi trodde båten var sånn nogen lunde i form og klar for avreise. Så feil kan man ta. Etter en nærmere inspeksjon av riggen hadde en av backingplatene røket. Dette innbar klatring i maste med drill og tungt verktøy, og en masse mas etterpå med å få ting på plass igjen. Når dette vel var gjort skulle Gunnar bare være snill mot motoren og gi den en ny ladning olje samt en kjærlig overhaling. Men som så ofte før ble jobben mange ganger så stor. Vi hadde igjen brukket en ventilfjær. Heldigvis oppdaget han det her og ikke halvveis til Indonesia, og heldigvis var Gunnar nå trent i fjær skift og det hele var i orden på en og en halv dag.
Resten av tiden her i Darwin har forsvunnet til innkjøp og vedlikehold samt noen hyggelige samlinger. Vi fikk blant annet med oss ”Beer Can Regattaen”, og vi har vært på Mindil Beach Sunset Market. Noen kvelder på seilklubben har det også blitt. Alt i alt er det en hyggelig by, og et fint opphold, men en grusom ankring. Det ruller og vi ligger langt fra land på grunn av tidevannsforskjellene her.
Nå er Australia Kapittelet vårt over og vi gleder oss til nye utfordringer i Indonesia, der hvor Ingvil og jeg en gang møttes.