Caribien
Atlanterhavskryssingen 22.12.05- 10.01.06 Les
Bequia 26.01.06 Les
Cariacou 28.2.06 Les
Martinique 1.4.06 Les
Sint Maarten, 29.04.06 Les
Chaguramas, 11.06.06 Les
Margarita 6.08.06 Les
Curacaou 4.10.06 Les
Cartagena 21.11.06 Les
Cartagena 6.1.07 Les
Colon, Panama, 19.februar 2007 Les
Panama 20.03.07 Les
Atlanterhavskryssingen 22.12.05- 10.01.06
22.12.05
Dro fra Mindelo, fint vær og god vind. Gust opp til 15sm, medstrøm og 6-7 knop mellom øyene. Fartsrekord med 10,5 knop. Natta, litt ruskesjø og lite vind bakfra til å begynne med, dreier til nord og tar seg opp til mellom 10 og 15 sm. Det roer seg ned til mellom 5 og 10 mot morningen.
23.12.05
Kjempe vær, med sol og nordlig 5-7 sm. Rolig og fin sjø. Gullmakrell på hjemmelaget blekksprut. Ingvil kvalm mye av dagen. Fin natt med lett bris. 122 Nm på døgnet
24.12.05
Kjempe vær med lett bris og fulle seil. Vinden kom fra NE og vi seiler med stor og genoa til samme side. Bruschetta til lunch og lasagne til julemiddag! Marsipangris fra Nidar Bergene til dessert! Lettere vind om natten, dreier også mer E, litt frustrerende å se farten falle og seil begynne å slå … vi skulle spridd før det ble mørkt… 108 Nm på døgnet.
25.12.05
Vinden er lett bris fra E og bølgene har lagt seg helt. Lettskyet og fantastisk dag. Begge genoaene er ute, spridd til sidene og vi bare flyter av gårde… Litt for sakte men veldig behaglig;-)) 102 Nm ble dags etappen, og farten ligger fortsatt i overkant av 4 knop, så kanskje vi klarer dette til i morgen også. Vindroret styrer fint og vi har bare små problemer med dette. En trinse har løsnet, denne er festet igjen og vi må tråkke ned armen til kvadranten en gang i mellom. Vi bevilget oss vår første ferskvanns dusj på turen siden det er Ingvils bursdag. Dorado i dag også.
26.12.05
Hele dagen er veldig varm, lite vind og ingen bølger. Vi kjører motor i 6 timer, både for fart og for strøm. Batteri laderen til pcèn har smeltet men vi får den i gang igjen… nesten som ny. Biminien blir klar i Gunnars øyne, Ingvil vil gjøre forandringer. To doradoer på snøret, begge får slippe fri. 102 Nm i døgnet.
27.12.05
Overskyet og lite vind hele dagen. Barometeret falt på kvelden, men vi fikk den peneste solnedgang i manns minne før vinden økte kraftig. På natten ble seil redusert, mens det begynte å lyne i atmosfæren. Senere på natten kom det kraftig regn og vinden snudde til vest. Alt seil inn og motorkjøring hele natten da v i ikke ville frem på dekk for å ta ned preventerne. 116 Nm i døgnet.
28.12.05
Værgudene tuller med oss. Nattas vestavind har blitt fulgt av veldig lett bris fra øst. Dønningene kommer nå fra alle kanter og er store som danske fjell…. Runde og fine, men fra alle kanter og med for lite vind til å fylle seilene blir det slitsomt. Ca kl. 14 snudde vinden til sør og gjorde at vi til nå har hatt nesten hele kompass runden med vinder. Det er ikke riktig at det skal være sørlige vinder her, så hva natte bringer blir spennende. Dagsetappen ble 112 Nm og vi ligger godt foran skjema til 100 om dagen.
29.12.05
Natta ble full av lyn og skiftende vindstyrke, men vinden er fortsatt sørlig og vi seiler stadig på samme takke. Selv om vi måtte justere seil noen ganger i natt, ble det en behagelig natt, siden sjøen er rolig og dønningene runde. Vi har vakter på natta på tre til fire timer hver, men den som har vakt legger seg gjerne på sofaen i salongen med vekkerklokka på, og stikker hodet ut og sjekker vær og vind og kompassretning ca hvert 20.min., forutsatt at det er rolige vindforhold selvfølgelig. Sola skinner og barometeret stiger… inne er det 31 grader og ute er det mer. Vi er rett nord for Aracati i Brasil, og det er omtrent like lang dit som til Barbados… (noe må man jo finne ut av på sjøen)… Nærmeste land ville nå vært Surinam eller nord i Brasil, men med sørlige vinder er det helt uaktuelt å forandre planen nå;-)). Dagsetappen ble 101 Nm.
30.12.05
De sørlige vindene døde i går ettermiddag, og ble etterfulgt av vindstille og dønninger. Dette gjorde at vi kjørte motor i ikke mindre enn 14 timer. Ikke bra når du er vant til å seile. Det bråker og rister hele tiden. På kvelden kom første tegn til at østavinden skulle komme tilbake, men den var så svak at vi fortsatte motorkjøring hele natta. Kl 0400 satte Ingvil seil og slo motoren av. Deilig og stille resten av natten, bortsett fra seilet som slo. Lettskyet pent og varmt vær, med østavind og dobble forseil. Nybakte scones til frokost (Ingvil), og nudler til lunch. Bøker leses i høyt tempo, for det er ikke så mye annet å gjøre. Solnedganger sees fra fordekket hvis bølgene er rolige… de er røde og lyser sterkt. Stjerne himmelen er krystallklar, men månen er snart helt borte. 100 Nm dette døgnet.
31.12.05
Etter en herlig natt med mye fremdrift og god vind, har bølgene vokst seg større igjen. Vi gjør god fart og har en enkel seilas med 2 spridde forseil, . Båtens bevegelser er litt i overkant av komfort, derfor blir alt litt vanskelig…. Bortsett fra å lese. På en måte håper vi det fortsetter, for vi gjør ca 6 knop, men vi skulle også gjerne hatt en litt rolig nyttårs feiring. Sjøen roet seg litt utover dagen og det ble varmere. Plagsomt varmt, og vi må kjøle oss ned med vannbøtter over oss. Det er svalere inne i båten, med luka foran åpen og full gjennomtrekk, der søker vi også tilflukt etter tur. Dagsetappen ble 122 Nm, tangering av turens beste døgn, snittfarten økte også igjen, til 4,6, etter å ha gått nedover og nedover etter siden dag 1. Vi passerte også 1000 Nm mil i distanse og litt senere i natt skal vi ha nådd ½ veis over… Mange milepæler her… Nyttårsaften blir feiret med pizza og brus, etter solnedgang fra dekk, og kanskje et håndbluss som er gått ut på dato. Sannsynligvis feirer vi med europeisk tid, for da slipper vi å holde oss våkne så lenge. Klokka 9 her er klokka 12 der hjemme i Norge.
1.1.06
Det ble ingen håndbluss og feiring i går. Når pizzaen var spist var vi fornøyd med det og gikk til sengs… en på sofaen på vakt og en i seng for å sove 3 timer, på vanlig måte. Natta og dagen i dag har vært flott med stabile fine vinder fra øst. Vi gjør mellom 5 og 6 knop uten at bølgene er ubehagelige. Hvordan nyttårshopprennet er godt vet vi ikke, men vi satte rekord på døgnet på denne overfarten med 128 Nm. En flygefisk hadde landet på dekk i natt, denne ble brukt som agn på stanga, og etter en 5-6 timer smalt noe på. Etter 3 minutter hadde fisken tatt mer enn 200 meter av snøret, med full brems på snella, før det røyk. Vi gjorde ca 6 knop forover og fisken ble ikke med en millimeter…. Det var den største fisken jeg noen gang har mistet;-)) Nybakte scones til frokost begynner å bli en vane, en veldig god vane mener jeg. Ravioli til lunch også skulle det vært fisk til middag, men den takket nei til tilbudet. På kvelden satt vi inne å så film… Shrek 2, med en stor pose smågodt som Ingvil hadde holdt gjemt siden St Cruz på Tenerife.
2.1.06
Nok en lat dag på sjøen. Etter frokost ble ingenting gjort før Ingvil, til tross for bølger, ville vaske dekk. Dette ble litt i vanskeligste laget, prosjektet ble stoppet halvveis, da ”bøtteheiseren” ,Gunnar, ikke ville lenger. Etterpå ble det avkjølig med vannbøtter og mer tid til boklesing. Vi satte ny rekord i dag også, med 132 Nm på døgnet. Seilene står som vi satte dem for flere dager siden, og vindroret gjør at vi ikke har holdt i rattet på snart 14 dager. Vinden er stabil, men litt for mye nord. Dette gjør at vi snart må ta ned preventerne, og sette seil på kun en side… ellers så kommer vi alt for langt syd og bommer på Barbados. Vi så delfiner igjen i dag. Det er 2. gang på overfarten og langt mindre enn vi er vant med. Hyggelig å få besøk.
3.1.06
Nok en lat dag, jeg tror vi er angrepet av brakkesjuke. Vi føler vi har vært lenge til sjøs og borte fra sivilisasjonen. Vi prøver å få inn BBC på (kortbølge) radioen en gang i mellom, men signalene er sjelden gode, og de nyhetene som kommer der er sjelden veldig interessante. Seilene står fortsatt på samme sted og vindroret gjør styringen… det bare går forover, sakte men sikkert mot andre siden. Vi har seilt ca 2/3 av veien nå og begynner å glede oss til å komme til land igjen… Vi har ikke gjort mye for å seile fort, men kan i dag også skrive ny toppnotering i loggboken. 134 Nm på døgnet, men snart må vi legge om kursen og bytte seilføring. Merkelig å snakke om dette i flere dager på rad uten at det har konsekvenser, men nå er vi snart rett øst for Barbados, og for å slippe å seile nordover igjen, må noe gjøres i morgen. Hvis ikke vinden skifter da! Kvelden har vært hyggelig med 8 strake seiere i backgammon. Måtte revansjere alle tapene fra i går…
4.1.06
Vi har skiftet seilføring.., kanskje ikke så mye å skrive hjem om, men her ute skjer det ikke stort. Ingvil har bakt kake, men ble ikke helt fornøyd med kringla eller kanel snurrene sine. Hun skylder på ovnen og på at hun ikke har oppskrift. Godt smakte det i hvert fall. En ny flygefisk landet på dekk i natt, den henger nå på en krok etter båten. Denne gang på håndsnøret festet i cleaten, i tilfelle noe like stort som forrige gang skulle dukke opp. Tiden for rekorder er over, men det ble likevel respektable 123Nm på døgnet. Og så døde vinden… Ny runde med motor, og da satte vi på datamaskinen og så en film igjen. Vi må utnytte strømmulighetene når vi har dem.
5.1.06
Kl 0400 kom det litt vind og seil ble satt, men det varte bare 1,5 time før vindstilla tok over igjen. Litt bak oss var skyene mørke og tunge og barometeret falt mye. Når soloppgangen kom var det bak tunge, regnfulle skyer. Heldigvis gikk vi klar og en ny varm og vindstille dag venter. Motoren går og går og går… Kjedelig å høre på. Dagsetappen ble på 112 Nm, det meste for motor.
6.1.06
Motoren har gått siden kl 0530 i går.., og det er fortsatt vindstille. Frustrerende å ha havet så pent og flatt, også måtte høre larmet fra motoren samtidig. Det er 385 Nm mil igjen til Barbados. Håper ikke vi må kjøre motor inn. I tre tida kom endelig vinden igjen, smått om senn, og vi kunne heise seil og slå av motoren. Deilig og stille! Gunnar var uheldig da han var framme på dekk i dag. Han hektet opp ei tå i et feste på dekk, og fikk seg ei dyp flenge mellom to tær. Ikke godt! Så da fikk jeg være litt sykepleier igjen, og Gunnar pasient… I tillegg han fått dårlig mage, og holdt senga det meste av kvelden. Ingen bra dag for kaptein Saxe! Dagsetappen ble på 103 nm, holder oss fortsatt over 100…
7.1.06
Gunnar er syk. Han har ligget med masse feber i hele natt og i hele dag, også har han diarè, stusselige greier. Han har kun beveget seg mellom senga, doen og sofaen i hele dag. Jeg føler meg litt som en soloseiler for øyeblikket. Kunne tenkt meg og gjort noen justeringer med seilføringa, men det er ting som jeg trenger hjelp til, så jeg får vente til Gunnar klarer å stå på beina igjen. Blir litt halvhjertet seiling… Begynner å bli ganske lei nå, og veldig klare for landkjenning. Har tro på at vi er framme om to dager. Dagens distanse 127 nm.
8.1.06
Nok en natt med frostanfall og svettetokter for Gunnar. Han er ganske utslått, og har holdt senga i hele dag også, men nå ser det ut som feberen begynner å slippe taket omsider. Det har vært to ganske stusselige døgn for mannskapet på Helen Kate. Jeg er ganske sliten av døgnkontinuerlig vakt, og minimalt med søvn de siste to døgnene. Vindene har heller ikke vært på vår side, hvis de i det hele tatt har vært der… I tillegg nektet motoren å starte i natt, og da var vi begge så slitne, så vi bestemte oss for å legge bi, og bare ligge og drive, og få noen etterlengtede timer med søvn. I dag har det vært lite vind, masse regn, og stor frustrasjon. Motoren bestemte seg plutselig for å være samarbeidsvillig sånn i seks tiden i kveld, så nå tøffer vi av gårde igjen, og solen skinner og alt ser lysere ut. Dagsetappen ble på bare 84 nm, så det spørs om vi kommer fram i morgen…
10.1.06
Sykdommen hadde visst ikke tenkt å slippe taket riktig ennå likevel…, fortsatt sengeliggende hele den siste dagen til sjøs også. Da vi endelig hadde fått starta motoren turte vi ikke stoppe den igjen, så vi motorseilte hele den siste biten. Hadde litt gråvær, og noen kraftige regnskyll innimellom, fint med vindror… Dagsetappen i går ble på 116 nm, så vi skimtet land i horisonten på ettermiddagen i går. Vi hadde litt rotete og slitsom sjø den siste biten, og jeg måtte håndstyre de siste timene da vindroret sleit litt. Gleden og lettelsen over å være framme var stor da vi endelig kunne slippe anker utenfor Bridgetown, Barbados klokka to i natt. Vi har krysset Atlanteren! #opp
Det
er godt å være fremme i Caribien. Seilasen over ble avsluttet helt annerledes
enn den var tiltenkt. Etter 14 dager med ”drømmeseilas” uten snev av problemer
og utstyr som fungerte perfekt, ble jeg (Gunnar) syk. Jeg tror aldri jeg har
hatt så høy feber i så lang tid før. Helt utslått og sengeliggende og ute av
stand til å hjelpe Ingvil med seilingen i to hele døgn. Etter dette var jeg
bare till stede ved absolutte krisesituasjoner og knapt nok det. Ingvil tok
fullt ansvar og fikk oss til land. Jeg er stolt av henne. Sykdommen hang i ca
14 dager og jeg fikk ikke riktig antibiotika før her på Bequia. På vei hit
måtte vi låne mannskap fra, Andre, i båten Glip. Jan var fin å ha med på natten
mellom Barbados og Bequia. Takk for god hjelp.
Nå
har vi vært her i en uke, og er fullt restituert snart. Det er herlig å bare
slappe av og leve normalt igjen. Det var musikk festival på øya her i helgen,
med mange (visstnok) kjente Blues og jazz musikere, vi kjente ingen av dem men
storkoste oss likevel, sammen med mannskapet på ”Fru Larsen” og ”Apricus”.
Mannskapet på de Norske båtene ”Christiania, Veto, og Nordavind” var også der,
og gjorde at hele det ene hjørne av lokalet var helnorsk.
Vi
har mer eller mindre bestemt oss for å bli i området en stund. Det blir for travelt
å forte seg ut i Stillehavet i år. Da velger vi heller å ta med oss Cuba, før
vi søker ly for orkanene fra mai måned, og går til Tobago, Trinidad, Venezuela
og ABC-øyene før Panama. Vi tenker nå at vi går gjennom Panama i desember eller
januar.
Nå skal vi bare fortsette å slappe av, kose oss og tusle nedover Grenadinene, før vi skal plukke opp Mor Saxe på Grenada13 februar. Dit er det en lang dagsseilas, men det er mange øyer i mellom. Hvis vi skal bruke 2 dager på hver av dem, har vi dårlig tid, men det går nok bra. OPP
Tiden går fort her i Caribien. Nå har vi vært her i en og en
halv måned og vi har enda ikke sett mye. Etter at vi kom frem til Bequia, tok
vi først livet helt med ro, og det har vi fortsatt med siden. Planen om å gå
igjennom Panama i år er nå helt skrinlagt Planen om å gå til Cuba, begynner vi
også å revurdere. Det er langt tilbake derfra, i motvind og stampesjø. Vi skal
nå gå nordover, så får vi se hva som skjer og ta en avgjørelse senere.
Nå ligger vi i Tyrell Bay på Cariacou og har akkurat hatt
besøk av Mor Saxe (se gjestebrev), og vi forbereder oss på avreise. Det er ikke
alltid like enkelt. Motoren har begynt å krangle med oss, den starter alltid
lenger. Vi har fått en lekkasje i
kjølevannssystemet som må fikses. Vi vet hva det er, det er bare så vrient å
gjøre noe med det her, så midlertidige løsninger får holde til vi kommer oss
til St. Lucia eller Martinique. Motoren kan tjuvstartes og vi tetter lekkasjen,
så får det holde opp dit. Vi har våre problemer, men vi trøster oss med at
andre har både større og flere, og at våre er greie å løse.
Etter at vi forlot Bequia, dro vi til Mystique. Dette er en
privat øy, med mange kjendiser og rikinger som ”sommergjester”. Vi så ingen,
men mange skilt som tydet på at de helst ville være alene. ”Privat Property” og
”trespassing will be prosecuted” var vanlige gateskilt. I tillegg er hele øya
erklært naturreservat, med skyhøye ankringsavgifter som følge av dette.
Stranden så ut som et parkanlegg hvor kokosnøttene ble raket opp så fort de
falt ned og med palmer på geledd. Ikke helt naturlig, men pent å se på. Jeg
holdt på å få 500 $ i bot for å kaste sneipen over bord, men rundt på øya lå
likevel søppelet strødd i skråninger og i veikanten. Litt dobbeltmoral og
innkonsekvens…. Vi likte oss ikke så
veldig godt der.
Derfra dro vi til Tobago Cays, en liten øygruppe med småøyer
og rev. Her er ingen innbyggere og kun en håndfull båter og noen lokale som vil
selge litt og tilby guiding. Det blåste litt mye, men det var en opplevelse å
snorkle på revet, kjøre jolle blant skilpadder og for øvrig bare være til. Her
møtte vi igjen en fransk familie på tur. De husket oss fra nord Spania, hvor vi
lå ankret ved siden av dem. En av få veldig hyggelige franske båter vi har
kommet i kontakt med. Det er sikkert flere der ute men vi treffer dem sjelden.
På vår andre dag der dukket også ”Fru Larsen” opp. Lars og Grete hadde med
gjester om bord, men når vi kom bort til dem vanket det likevel nybakt brød til
lunch også på oss. Fru Larsen lager veldig godt brød, selv om hun jukser litt med
grovmel tatt med fra Norge;-))
Fra Tobago Cays dro vi til Mayreau. Dette er en øy med ca
300 innbyggere og 7-8 biler og en vei. De lurer på når de skal få bensinstasjon.
Vi la oss til ved ”hovedstaden”, og gikk den ene veien de har nordover. På
toppen ligger en pen gammel katolsk kirke, med ”verdens beste” utsikt. Derfra
sees de fleste av øyene i Grenadinene og helt ned til Grenada, og med fugleperspektiv
over Tobago Cays. På nordvestsiden ligger en idyllisk liten ankring som heter
”Salt Whistle Bay”, synd denne stort sett er overfylt med utleiekatamaraner,
det gjør det litt mindre hyggelig å gå inn der. Vi gikk ned og følte på livet
og atmosfæren både her og på den øde stranden på nordspissen. Begge strendene
er kritthvite, og store konkylier ligger strødd rundt.
Herfra gikk vi til Grenada. Dette var vår lengste seilas siden vi kom til Bequia. Silkeseilas med vinden lett bakfra og bølger i fartsretningen. (Kanskje dere der hjemme sier ”silkeføre”).
Vi ankret opp i hovedstaden St Georges, i bukten Lagoon. Vår
best beskyttet ankring noensinne. Her skulle vi plukke opp Mor Saxe, men først
skulle vi få mer strøm. En vindgenerator skulle kjøpes og monteres. Sånt er
ikke enkelt, når butikkene har noe, og annet må lages på bestilling. Dessuten
bruker de ikke millimeter på skruene her, de bruker tommer. Noe nytt verktøy
måtte derfor også kjøpes. Dagen før vi skulle plukke opp Mor Saxe gikk vi også
tomme for vann. Ikke noe problem når vi ligger ved en marina, men når vi skulle
bort for å fylle tanken, startet ikke motoren. Hele dagen gikk derfor med til å
skru, måle strøm og sjekke ledningskoblinger i motoren, og når den først
startet var krana på marinaen stengt for kvelden. Da ble det med tomme tanker til
mor kom på båten første kvelden. Dagen etter fikk vi vann i tankene, men måtte
ankre 7-8 ganger før vi lå trygt uten å dregge, og uten at vi var til fare for
nabobåter. Svensken ved siden av mente vi likevel var en fare og kom med ”gode
råd” om hvor vi burde legge oss. Vi takket pent for de gode rådene og ble liggende
der vi lå. Da hang han opp fendere langs siden mot oss. Ikke alle naboforhold
har like god kjemi. Siden monterte vi, og fikk i gang vår nye vindmølle. Den
produserer strøm som bare rakker’n og vi kan begynne å bruke både cd spiller og
pc så mye vi vil, uten å måtte starte motoren. (Det har jo vært vanskelig nok i
det siste.) Mens Mor Saxe, har vært på
besøk har vi seil litt på Grenada, før vi dro opp til Carriacou. Der cruiset vi
litt rundt til øde og ubebodde øyer og håper mor fikk seg en uforglemmelig
opplevelse.
Nå er vi på vei nordover og vi har øya Canouan i sikte, der skal vi ankre for kvelden. Vi motorseiler i 10-15 sm’s motvind, motoren går nå som ei klokke, etter at lekkasjen ble tettet i går og Gunnar lærte seg å tjuvkoble starteren. Vi sikter på Martinique, men skal også stoppe og se litt på St Lucia før vi går helt opp dit. Vi har god tid nå.
Vi tar fortsatt livet med ro, her i Karibien, selv om vi nå har kommet oss nordover og har besøkt to nye land, går det ikke fort med oss. Cuba planen er skrinlagt (for ente gang), derfor tar vi enda kortere etapper og blir lenger på hvert sted. Livet er herlig!!
Vi er nå på Martinique, og reiser til Dominica i morgen. Vi kom hit via St Lucia, hvor vi besøkte Marigot Bay, en herlig skjermet lagune, men som dessverre blir bygget ut til charterbåter og ødelagt for alt det gamle. Bukta som er en kjempefin ankring blir trangere med utbyggingen og i tillegg er det mange moringer der som de lokale prøver å selge for overpris. Pent og hyggelig var det likevel. Derfra dro vi til Rodney Bay og også her er alt bygget rundt seilere. Det er godt det finnes sånne steder hvor alt kan bli gjort, men det er synd at stedets sjarm blir tapt samtidig. Vi fikk gjort mye på båten selv om vi ankret ute i bukta og ikke inne i lagunen. Vi hadde nemmelig lært noe fra Marigot Bay; der det er stille vann liker også myggen seg. Med en slik lærdom blir litt rullende ankringer helt perfekte, så lenge myggen ikke spiser deg opp om natta. På St Lucia merket vi at vi hadde kommet tilbake til ”sivilisasjonen” som vi er vant med fra Europa, med fulle supermarkeder og Burgerking og internett på baren. Når vi den 12.mars seilte over til Martinique, var vi i EU land igjen. Martinique er fortsatt fransk og alt er som det skal være i Frankrike; bagetter og vin …
Vi kom først til Marin, hvor supermarkedene står i kø sammen med de nautiske forhandlerne, og det er gratis internett på brygga. Her handlet vi inn alt som manglet og traff på en annen norsk båt, ”Aurora”, med Kjell, Ragnhild og lille Una om bord. Det ble en lang kveld… Etter at fyllesyken hadde gitt seg, 2 dager etterpå, seilte vi det lille stykke ut til St Anne. Etter å ha ligget innerst i en overfylt bukt skulle det bli godt å bade igjen. Vi pakket klart for stranda og tok jolla via den norske båten ”Sissa”, med Frank og Sissel om bord. Vi ble invitert på en ankerpils og takket ja til den. Klokka var jo snart ett. Derfra dro vi tilbake til båten igjen… stranda fikk vente til det ble lyst. Etter dette kom det flere andre norske båter til St Anne, og det er jo hyggelig å være sosial. En kveld var det grilling og gitarspill på stranda… helt ut i de små timer. Lille Una sovnet i hengekøye, mens Sonja og Øystein fra ”Apricus” hadde med gitar og forsøkte å underholde hele stranda og de nærmeste båtene. Det var mange uten sangstemme den kvelden… og alle sang (i hver sin toneart).
Den 22.mars forlot vi St Anne på ettermiddagen. Vi ønsket å ankre utenfor Diamant, som i følge Lonely Planet skulle være veldig pent. Etter en veldig urolig natt på anker bestemte vi oss for å dra før frokost å komme oss rundt hjørnet til en bukt hvor flasker og glass kan stå på bordet uten å falle ned. Før klokken 10 hadde ankeret festet seg og nybakt brød sto på frokostbordet. Vi var kommet til Arlets, en idyllisk liten småby med fantastisk snorkling rett utenfor stranda. Der svømte vi med skilpadde, så rokke og languster… og mange andre fisk i alle farger og fasonger. Vi ble to netter før vi seilte videre. Denne gang seilte vi i nesten en time før ankeret var på plass igjen i Grand Anse, en liten småby som var akkurat lik den forrige. Vi ble bare en natt før vi satte kurs for Anse Mitan og Pointe de Bout. Dette er en liten forstad til Fort de France, hovedstaden på Martinique. Det er også et yndet ferie sted og bærer preg av det, med barer og suvenirsjapper i overflod. Best egnet for charter seilere og andre charter turister.
Derfra var det bare en times seiling over til Fort de France, hovedstaden, som i følge Lonely Planet skulle være som en del av Paris. Vi ble litt skuffet, men det skyldes nok mest skyhøye forventninger til endelig å komme til en storby. Ingvil fikk likevel tilfredstilt shopping genet sitt, med nytt skjørt og topp og shorts, i tillegg til både shorts og t-skjorte til Gunnar,og noen sårt trengte nye underbukser. Vi ble bare to netter før vi dro videre.
St Pierre kom vi til den 30.mars og her er vi fortsatt. Dette var engang hovedstaden på Martinique, men i 1902 eksploderte fjellet Mt Pelèe og hele byen ble utslettet. En av 30.000 overlevde. Her har vi sett museet(!), og klatret opp de 1395 meterne til toppen av vulkanen. I dag er bena tunge…
I morgen drar vi på nye eventyr i nytt land. Dominica står for tur… Opp
Nå er vi kommet langt nord, GPS’en viser 18.02.44 nord og vi er på Sint Maarten. Dette er det lengste vi skal i nordlig retning på lenge, veldig lenge. Vi er kommet hit for å snu sørover igjen, etter å ha tatt avskjed med en del som skal nordover og hjem igjen.
Dominica var annerledes. Vi seilte inn i Roseau den 03.04.06 De fleste ligger på bøye der siden det er veldig dypt i bukten. Det måtte vi også gjøre selv om kapteinen ønsket å ankre og sendte ”velkomst komiteen” (boat helpers) bort i god tro på at eget anker skulle ut. Når vi etterpå fant ut at det var 25 meter dypt, nesten inn til brenningene på stranden ombestemte vi oss og tok en bøye vi også. Vi liker ikke å måtte betale for å ligge i bukten og 10US$ er mye for en bøye, ikke rart at mange seilere hopper over byen. Byen er som regel full av cruiseturister som skal til noen av de mange fossefall eller andre severdighetene på øya. Trafalgar Falls er en av dem. Dit dro vi med lokalbuss, en dag uten cruisebåter i havn, og fant ut hvorfor så mange skal opp dit. To flotte fosser midt i jungellandskapet, en med kaldt vann og en med varmt vann fra de varme kildene, og begge med små kulper du kan bade i. Det var lenge siden vi hadde så mye ferskvann å bade i, og vi ble der lenge. Dagen etter seilte vi videre til Portsmouth, rene og lykkelige for å dra derfra, fordi båten hadde begynt å rulle godt i bølgene. På kvelden kom også båten Apricus til Portsmouth og vi ble enige med dem og den lokale guiden ”Yellow” om å ta en tur i jungelen til et fossefall som ”ingen visste om” bortsett fra ham. Hvis vi traff cruiseturister der skulle vi få hele turen gratis. Yellow er ingen offisiell guide, og turen vi tok hadde ingen sti. Det ble etter hvert ren elveklatring i en jungelelv, så krevende at armer og ben verket i lang tid etterpå, men likevel en fantastisk opplevelse, og vi traff ingen andre på turen.
Vi dro fra Dominica den 08.04.06 Med kurs for Les Saints, en liten øygruppe som hører til Guadeloupe. Der ankret vi opp ved en liten ubebodd øy med fantastisk snorkling og klart vann, og ikke mye annet. I hovedbyen, Bourg des Saintes, var det utpreget dagsturisme med mange små hyggelige barer og kafeer og små pene hus. Vi stakk videre etter noen dager og stoppet bare for natten i byen Deshaies før vi dro til English Harbour på Antigua. Dette var en havn med historisk sus. Den viktigste engelske havnen i Vestindia i gamle dager. Havnen er blitt tatt godt vare på og alle bygningene står som de sto den gang. Vi ble to netter før vi igjen sammen med Apricus seilte nordover på øya og helt inn i revet til Great Bird Island, for noen dager med snorkling. Det var jo påske og snorkling hører vel med til norske påsketradisjoner, gjør det ikke?
Den 17. april 06, seilte vi gjennom revet og opp til Barbuda og ”11 mile Beach”. Standen strekker seg langs hele østsiden av øya og er nesten uberørt. Vannet er melkehvitt av sanden og stranden er nesten lyserød av perlemor fra skjell. Fantastisk flott!!!
Vi seilte derfra videre mot St Barts, den 19. April. Det var vindstille og havet lå speilblankt når vi putra utover for motor. Når vi kikket ned i vannet kunne vi klart se sjøstjerner på havbunnen, og plutselig dukker også en hai opp, den ligger på bunnen og er ca 2,5 meter lang. Det er førstegang vi har sett en hai fra båten, litt senere ser vi en til, og mange rokker og flere store fisk, før Gunnar får en baracuda på kroken. Halvveis til Gustavia, hovedstaden på St. Barts, ser vi også hval på god avstand. Det er blitt vanlig nå og vi har sett hval på nesten hver overfart mellom øyene. I Gustavia er det dyrt, alt ser dyrt ut og båtene som ligger der er store og blanke med eget crew som polerer konstant. Det gjør vondt i visakortet bare å se inn i designerbutikkvinduene… ikke noe blivende sted for en langturseiler på budsjett. Øya som tidligere var svensk har fortsatt svenske gatenavn og informasjonskilter på svensk. Vi tok oss en matbit på ”Østra strandgatan” sammen med Apricus og over inngangsdøren henger det et skilt som sier; ”utleveringsstelle för systembolaget”. Et passende skilt for en bar.
Da vi dro fra Gustavia skulle vi fylle diesel, men fikk beskjed om at dette ikke lenger var mulig på St Bart, en liten strek i regningen for oss, som snart hadde tørre tanker. 3 ms er ikke mye å seile på, men vi kom frem til St Martin og fikk lagt anker. Her ligger vi godt skjermet for vær og vind inne i en lagune (Simpson Bay), men vannet er så møkkete at vi ikke kan bade her, man får ikke alltid i pose og sekk… Det kryr av norske båter her som gjør seg klare for hjemreise etter ett år på tur, vi misunner dem ikke… Endelig fikk vi treffe igjen Maggen og Helge ombord i ”Snorre IV”. Dem hadde vi ikke sett siden Portugal! Gjensynsgleden var også stor da vi traff igjen danskene om bord i ”Celestine”, de hadde vi ikke sett siden Frankrike. Det har blitt mange sene kvelder (og morgener…) og hyggelig samvær. I går hadde vi avskjedsmiddag med hele gjengen; Apricus, Snorre, Babette, Felicie, Blå, Sedna, Celestine og oss, og var 17 til bords. Litt vemodig at mange av våre nye seilevenner forlater oss nå. Ellers har vi brukt tiden her i Simpson Bay til innkjøp av diverse båtutstyr. Hele St. Maarten er duty free, men vi er ikke fryktelig imponert over prisnivået her. Det er på tide å komme seg sørover til billigland! Innen 22.mai må vi være på Tobago, for da får Ingvil besøk av Rie. I mellomtiden skal vi tusle sørover i rolig tempo, og stikke innom gamle kjente steder…
Chaguaramas, Trinidad 10.06.06.
Dette er ikke paradis på jord. I alle fall ikke for dem som ikke skal gjøre noe med båten sin, så for oss er det greit å være her nå. Vi hadde besøk på Tobago i 2 uker og så dro vi ned hit, for å komme oss tilbake igjen om 2 uker for å ta i mot nytt besøk. Det blir godt med litt ferie igjen, for her er det bare arbeid som gjelder. Nå er nye batterier på plass og diesel lekkasjen prøver vi igjen å utbedre. Håper vi har mer hell denne gang enn ved forrige forsøk.
Vi dro fra St Martin den 30.april, og hadde alle verdens værguder mot oss. Uansett hva vi forsøkte fikk vi motvind og motstrøm. Vi følte det i alle fall sånn. Etter ett kortere stopp på Antigua (og Martinique) for å fylle diesel kom vi inn til gamle trakter på Bequia. Der møtte vi igjen Andre i Glip som nå hadde bestemt seg for å snu og reise hjem igjen. Da ble det en ny avskjedsfest der også, men vi fikk gjort litt på båten samtidig.
Fra Bequia dro vi den 15.mai mot Tobago, det skulle bli et døgn med tropiske lavtrykk i kø for å gi oss regn og altfor mye vind. Den verste været kom selvfølgelig midt på natten, med mer enn 50 knop vind og tropisk regn i en halv time. Etter dette var det godt å komme inn mot en trygg havn igjen, og vi gikk rett til sengs etter at ankeret var lagt. Sjekke inn fikk vi ta i morgen tenkte vi. Da vi neste dag gikk til toll og immigrasjonsmyndighetene var det ingen forståelse å få for den avgjørelsen. ”You were illegally in this country…osv. ” med pekefinger og trussel om bøter var velkomsten vi fikk der. Minibanken var i tillegg ute av drift så alle avgiftene måtte betales i USD, til en kurs som hadde fått de verste låne haier til å smile. Overtidsbetaling måtte vi også betale, fordi vi faktisk kom inn i havnen om kvelden. Du skal ikke spøke med toll og immigrasjon på Trinidad og Tobago. Etter dette har vi bare hatt gode opplevelser med Tobago. En kjempeflott øy med vennlige mennesker. Byen Charlotteville har en helt egen og avslappet atmosfære, så selv om bukten er dyp for ankring er det et kjempeflott sted å stoppe for alle som er på disse kanter med seilbåt. I havnen fikk vi gratis tunfisk av en fisker som hadde fått for mange og mens vi lå på anker kom en kjempestor djevelrokke ”flyvende” forbi oss, bare for å nevne noe av hva vi opplevde der.
Fra Charlotteville seilte vi direkte til Store Bay, hvor vi fikk besøk av Rie i to uker. Mens hun var her seilte vi opp kysten igjen, med overnattinger i Plymouth og Englishman Bay, før vi seilte inn i Charlotteville igjen. Dette ble også favoritt plassen til Rie, som også fikk flere frierier på veien. Hun takket høflig nei, til alle sammen… litt leit for oss som gjerne ville kommet i et Karibisk bryllup, men men… Det kommer kanskje en annen anledning.
Rie dro den 5.juni, og kl 0600 om morgenen den 7. dro vi mot Trinidad. En kjempeflott tur på 10 timer, med strømmen og med vinden. Det eneste aberet er at vi snart må tilbake igjen, da moren og søsteren til Ingvil kommer på 3 ukers besøk. Vi regner med å bruke minst dobbelt så lang tid tilbake.
Videre fremmover blir det først 3 uker på Trinidad, så tilbake hit og gjøre resten av det vi ikke får tid til, og så kommer kanskje…, forhåpentligvis…, sannsynligvis tre gutter på besøk. Det blir første gang vi har mannlig besøk om bord etter at Mor Saxe og Gyoula var på besøk i Danmark. OPP
Vi må bare beklage, overfor alle trofaste lesere av sidene våre, at det er blitt lang tid siden siste oppdatering. Grunnen er enkel og hyggelig. Vi har hatt mye besøk og i tillegg mye å gjøre når vi har vært alene.
Vi kom oss med nød og neppe fra Chaguaramas 17.juni. Etter at vi oppdaget at utstøtningshalsen til eksosanlegget hadde fått en sprekk. Dette gjorde at hele motorrommet ble sprayet med en fin blanding av eksos og saltvann. Etter å ha gjort, forgjeves, forsøk på å sveise og å kjøpe noe nytt som passet var det frem med mengder av epoxy, og få det lappet sammen som en midlertidig løsning. Vi oppdaget lekkasjen en torsdag, dagen etter at Trinidad Tobago slo Sverige 0-0 i fotball VM. Ikke den letteste dagen å få noe gjort på. Vi måtte rekke fram til Tobago til den 19., da moren og søsteren til Ingvil skulle komme. Vi dro den 17., og fikk ganske enkelt det beste været vi kunne tenke oss. Nesten vindstille og stjerneklart. Dette er en strekning med mye strøm og stort sett motvind. Vi tuslet derfor nær land så langt det var mulig og dagslys, for å få best mulig vinkel å seile på når natten kom.
Vi kom frem til Store Bay igjen 18.juni. Maren og Ann Karin kom på kvelden dagen etter. De hadde to dager på hotell før de flyttet om bord til oss og med 3 uker til rådighet begynte vi sakte og sikkert å seile rundt øya. De fikk ikke like mange seiltimer som forrige gang de var på besøk, men det var Maren bare glad for. De fikk derimot oppleve en kultur og en helt annen stemning enn de er vant med. Snorkling på rev med fisk i alle regnbuens farger, sandstrender og kokospalmer, papaya trær langs gatene og steel band er nok ikke dagligdags i Kolvereid. En ettermiddag tok vi jolla ut i fjorden til noen delfiner som lekte rundt, de kom helt innpå jolla og virket nysgjerrige og veldig nære der vi satt en meter fra dem. De fikk også oppleve stemningen når ”the soca worriors” spilte i VM kamper. 0-2 mot Englang var en nestenseier, som ble feiret med stor glede. Vi seilte innom Mt Irwin Bay, Plymouth, Castara Bay, Englishman Bay, og Charlotteville, før vi satte kursen mot Store Bay igjen for å være der noen dager før avreisen deres. Etter å ha nytt god mat og mye sol håper jeg de dro glade og fornøyde hjem igjen, selv om det er vemodig å ta farvel når det kan være lenge til neste gang vi sees. Mer om deres opplevelser kan leses på gjestebrev sidene.
Vi dro tilbake til Chaguaramas den 11.juli, for å få fikset opp resten av båten. Det skulle jo også komme guttebesøk, men dette var enda ikke helt avklart. Nå begynte også gearet på båten å krangle mer enn før. Vi kunne derfor bare gå med halv maskin før det koblet ut. Dette måtte vi også få fikset. På veien sydover fikk vi dessverre vindstille og måtte motor seile halve strekningen. Det er ikke moro med en haltende motor og sterke strømmer. På vei gjennom sundet til Chaguaramas sto vi helt stille mens vannet fosset forbi oss. GPS sa 0,0 knop og vi måtte se på 3. desimalet på koordinatene for å se hvilken vei det gikk. Et lite vindpust bakfra gjorde at vi fikk satt seil og reddet oss gjennom sundet i 1.1 knop. Vi kom frem i mørket etter 15 timer på sjøen. Forrige gang vi seilte samme strekning tok det oss 10 timer. I Chaguaramas ventet en ny arbeidsleier, med båten på land og fulle dager fra soloppgang til solnedgang. Båten var lodden under når hun kom på land og glatt som ei barnerumpe når hun ble sjøsatt. Med et arbeidstempo som ble lagt merke til fra både lokale arbeidere og andre seilere gikk vi slitne og dehydrerte i seng til mosquitoene hver kveld og våknet med nye kløende stikk og papegøyenes skvaldre sang ved soloppgang klokken 0600. En fin tid vi kommer til å huske med glede. Vi fikk også noen hyggelige tider sammen med den danske båten Epoke, som vi møtte tidligere på Tobago. De dro tilbake til dit mens vi sto på land, og skulle siden tilbake til Danmark. Vi kom på vannet igjen mandag 24.juli, og hadde da bare tiden av veien for å møte gutta (Trond Erik, Jon Erik, og Christian) som kom til Margarita onsdag 26.juli.
Etter en flott seilas på 25 timer, med ca 6 knop i snitt, kom vi frem til Porlamar i god tid før besøket vårt. Margarita er Venezuelas største turistmaskin, med masse strender, restauranter, shoppingmuligheter og uteliv, et bra utgangspunkt for gutta på tur. Flyet deres var i rute, og de ankom blide og fornøyde med sekken full av melkesjokolade, vaffelmix, makrell i tomat, leverpostei, risengrynsgrøt, snus, gin og cognac og mye mer…, stor glede om bord! De to første dagene brukte vi til avklimatisering, shopping og bunkring. Enkelte syntes at selv det å handle mat blir interessant (og litt mer tidkrevende…) når det står lettkledde chicas og deler ut smaksprøver på rom i matbutikken! Regninga kom på 883 000, og det sier mer om valutaen her enn prisnivået… Etter en bedre middag endte hele gjengen på nattklubb, hvor ”hips don’t lie”. Men gutta kom ikke bare for å drikke rom, så etter et par dager var de klare for å sette seil. Tidlig avreise ble det ikke, men seiling i lett medvind var nok en grei start for lettere fyllesyke landkrabber. Heldigvis var det også en del dis så solfaktor 30 ble god nok for alle. Det har aldri blitt benyttet mer solfaktor om bord i Helen Kate enn på guttebesøk. Det har heller aldri blitt drukket så mye, sunget så mye eller seilt så aktivt av passasjerene, så gutta var flinke! Etter noen ”nesten” uberørte strender og øyer og med matopplevelser i begge ender av skalaen, aktivt strand tennis spill og konkyliekasting, hørte Trond Erik at asfalten i Porlamar ropte ham tilbake. Tilbake til byen hvor ”hip’s don’t lie”. (Denne sangen ble sjelden spilt, men assosiasjonene var der hele tiden). Mer om opplevelsene deres kan lese på gjestesiden vår.
Nå er vi alene igjen og det kan være greit det også. Det er litt trangt i båten når salongen må taes i bruk, men det er veldig hyggelig for en stund. Planene fremover er ikke helt klare, men vi blir nok her en liten stund og gjør innkjøp, slapper av og gjør litt forefallende arbeid på båten. Gearet er fortsatt ikke helt i form, og vi har en vannlekkasje i kjølevannet på motoren, vi får se om dette lar seg fikse før vi setter ny kurs. Vi må også finne ut av hvordan vi skal bevege oss lovlig i Venezuela før vi bestemmer oss for hvor vi drar. En ting er sikkert; herfra skal vi vestover mot Tortuga og Los Roches før Bonair. Deretter blir det Aruba og Curacao før Cartagena i Columbia. Nå har vi ingen besøk i vente så vi har det heller ikke travelt lenger… kanskje noen har lyst til å være med? OPP
Livet i storbyen Porlamar var en forandring i hverdagen vi satte stor pris på, men vi lengtet tilbake til de små øyer og samfunn vi har blitt vant med. Vi ble i Porlamar altfor lenge og gleden med å være på vei igjen var derfor stor når vi 5. september satte kursen vestover igjen. Vest er den riktige veien å seile her. Vind og strøm i ryggen. Vi hadde delt opp seilasen fra Margarita i 2 slik at vi kunne unngå nattseiling, på denne strekningen. Først til Cubagua, der vi hadde ankret opp sammen med gutta, når de var her, og så derfra tidlig om morgenen til Tortuga. Til Cubagua hadde vi lite og ingen vind, og det var helt i orden på denne korte strekningen. På kvelden snudde vinden mens vi lå på anker. Dette skjer en gang i mellom, men er helt galt. I løpet av natten la vinden seg og snudde tilbake til østavind. Så da vi tok ankeret opp kl 0500 hadde vi en flau bris i ryggen… i hele fem minutter. Snart hadde vinden snudd igjen og vi fikk den rett på baugen, mens den bygde seg sterkere og sterkere. Det var ingen vits i å fortsette. Når vi snudde hadde vi seilt i 3 timer og det tok oss en time å komme tilbake. Nå med kuling fra vest. På vei inn møtte vi flere båter på vei øst, det tok ikke lang tid før disse også kom tilbake. Det er bare tull å banke seg frem i motvind, når du kan vente en dag å få en hyggelig seilas med vinden i ryggen. I løpet av dagen kommer flere ferger inn i bukten vi ligger de søker nødhavn der til vinden igjen oppfører seg normalt. Klokka 0500 neste morgen er det igjen opp med ankeret og veien mot vest ser hyggeligere ut. Det blåser veldig lite, og vi motorseiler hele dagen, men sjøen er flat og vi får en hyggelig seilas mot Tortuga. Seilasen avsluttes rett før solnedgang med gullmakrell på kroken rett før vi kommer frem. Når ankeret slippes er solnedgangen over, og fisken har sluttet å sprelle. Ferskere fisk har vi sjelden hatt.
Tortuga er en helt flat øy, med sandstrender rundt, rev utenfor og med krystallklart vann som omringer det hele. Øyloffingen vår i paradis har startet. Vi møter igjen kanadieren Greg, på Windstar, han som ga oss en ny dynamo. Han har seilt fra Porlamar og glemt å kjøpe sigaretter, og endelig får vi betalt han litt for dynamoen. I sigaretter selvfølgelig. Etter en dag på stranden og en liten fisketur med Greg i dingy, uten særlig hell, finner vi ut at vi skal prøve oss på en tilhørende øy neste dag. Caya Herradura(hestesko øya) er en liten bukt med sand og rev rundt. Vannet er krystallklart og stille i bukten på vestsiden, mens det på østsiden ramler inn dønninger som bryter på revet. Når vi står på midten av sandbanken er vannet ikke lenger enn 10 meter fra oss på begge sider. Vi var så uheldige å ankomme Herradura på en lørdag, så hele bukta var fylt med rike weekend turister fra Caracas (vi telte 25 motoryachter), men disse dro heldigvis tilbake, og freden senket seg atter i paradis. Vi tilbrakte tre dager her, med snorkling og body boarding, før vi igjen var klare for nye eventyr; denne gang Los Roches.
Avstanden mellom Tortuga og Roches er såpass lang at vi valgte å nattseile. Vi startet på ettermiddagen for å komme inn tidlig på dagen når sola står høyt og det er lett å navigere mellom revene. Vi gjorde imidlertid så god fart at vi ble nødt til å ta inn seil i løpet av natten for ikke å komme for tidlig fram. Både Tortuga og Los Roches er feilplassert på kartene, så man er avhengig av å ha sola over seg, eller i ryggen for å kunne navigere mellom alle revene, såkalt ”eyeball navigation”, litt skummelt til å begynne med, men vannet er krystallklart og revene er som regel veldig lette å se. I følge kartene våre har vi seilt over land, gjennom et fyr og et langt strekke på revet i en halvmeter vann.
Los Roches er en øygruppe som består av hundrevis av øyer og skjær, noen sandøyer, andre mangrove eller korall, alt fantastisk vakkert (hele området er nasjonalpark) og hele øygruppen er beskyttet av et stort rev i øst. Det er derfor nesten flatt vann i hele området og med god vind gir dette drømmeseiling. Vi seilte nå i følge med noen amerikanske båter som vi møtte på Tortuga, og i et forsøk på kulturutveksling hadde vi med en flaske akevitt over til en av båtene en kveld. De satte på Willy Nelson på stereoen…
Vi besøkte 8 øyer på Los Roches, den ene flottere enn den andre. På siste stoppested før vi seilte videre møter vi den amerikansk/engelske båten Blue Moon, med Jim og Caroline om bord, de skal samme vei som oss og det blir til at vi seiler sammen med dem videre til Aves øyene.
Aves er eventyrøyer på samme måte som Roches, bare litt lenger unna og mindre. Når vi kommer frem møter vi igjen de andre amerikanske båtene, ankringen er nesten full på denne avsidesliggende øygruppa. Vannet her er krystallklart, noe som er helt nødvendig for navigering. Det ligger 5-6 rev på veien inn til ankringen, og i det klare vannet er de lette å se, men kun på dagtid i godt lys. Snorkling her inne er en drøm, klart vann og så mange rev du bare ønsker å se, det er bare å velge. Vi ble her i 3 netter, og etter en liten samling om bord i Cheers, sammen med Blue Moon er nå akevitt fryktet og elsket av en del amerikanere. (The Norwegians came over last night and killed us). 25 september seilte vi videre til neste øygruppe sammen med Cheers og Blue Moon. På vei over rykket det plutselig voldsomt i fiskesnøret, og 50 meter line forsvant på et blunk. Ca 70 meter bak båten ser vi et monster av en gullmakrell, som ser ut som den på ingen måte har tenkt å ende opp på våre middagstallerkener! Den er sikkert to meter lang, og utrettelig! Vi gjør ca seks knop på bare genua, men den firer ikke en tomme. Gunnar kjemper mot overmakten i over en time, men hver gang han klarer å få kjempen litt nærmere båten slår den tilbake og drar ut mer snøre, til slutt klarer den å bøye ut kroken og kommer seg av. Jeg skal ikke sitere de gloser kaptein Saxe liret av seg den neste halve timen…
Dette er dessverre slutten på eventyrøyer for denne gang. Vi blir bare en natt før vi setter kurs for Bonaire, mest fordi det er over 3 uker siden vi har sjekket ut av Venezuela, og vi er litt redde for at ”Costa Guardia” skal komme på besøk. Klokka 0700 våkner vi og kikker ut, både Cheers og Blue Moon har dratt og ikke et seil i sikte. Litt redd for at vi har sett feil på avstand til Bonaire spiser vi frokost før ankeret løftes og vi setter av gårde. God vind og flott seiling og ingen problemer med å nå frem til Bonaire før det blir mørkt.
Bonaire er dyrt og vakkert. Pastellfarger på veggene, rene gater og med krystallklart blått hav rundt hele øya. Problemet for seilere er at det ikke er lov å legge anker. Du må enten inn i en marina eller ligge på bøye for 10 US Dollar natta. Dette er for dyrt for oss så vi blir ikke lenge her. Neste stopp er Curacao, og Spanish Waters. Det er virkelig fantastisk å seile med vind og strøm i riktig retning, på vei til Curacao så vi ti tallet på knoptelleren, det er ikke hver dag…
Curacao er den største av ABC øyene, og har den største
konsentrasjonen av seilere også. Vi ligger inne i en stor lagune med nesten
hundre andre båter. Hovedstaden Willemstadt er en liten busstur unna, og er en
flott by, med masse historie. I går ankom også den norske båten Longgone, som
vi ble kjent med på Margarita. Hyggelig å treffe nordmenn igjen. Vi går
egentlig bare og venter på det nye kjøleskapet vårt som skal sendes hit, og det
kan jo ta sin tid… Neste stopp er Aruba der vi igjen venter besøk, Hege, ei
venninne av Ingvil, kommer dit 16. oktober. Kanskje kommer også Merete,
søsteren til Gunnar, men det vet vi ennå ikke sikkert. La oss håpe kjøleskapet
kommer i god tid før det…
Curacao var et hyggelig bekjentskap, med masse seilere samlet i en kjempestor lagune. Innseilingen er en ”sprekk” i fjellet og vanskelig å finne, men innenfor er det god plass for alle. Willemstad, hovedstaden, er billedskjønn med nederlandske hus malt i karibiske farger. Sånn er det på alle ABC øyene. Vi seilte fra Curacao 11.oktober, med kurs for Aruba. Aruba er selvstendig og har egen valuta, i motsetning til Bonair og Curacao. Kursen og navnet er den samme, men de kan likevel ikke benyttes om hverandre. Sånt er dumt for seilere, men det løses enkelt med dollar som brukes alle steder. På ABC øyene får du til og med dollar i minibanken. Vi ventet besøk igjen på Aruba, Hege skulle komme fra New York og Merete fra Oslo med 5 dagers mellomrom. Hege ble med oss i 9 dager bare, mens Merete igjen skulle være med på krysning. Forrige gang var det fra Portugal til Madeira, nå fra Aruba til Cartagena. 3 dager før Hege skulle komme ankret vi opp utenfor Oranjestad, rett ved flyplassen. Vi visste at det skulle være en annen norsk båt i området; ”Longgone” hadde dratt hit bare noen dager før oss. De dukket opp på ankringen dagen etter, klare for fest og nye gaster som alltid. De tar betalte gaster til stadighet og går oftere på byen enn vi skifter shorts.
Ingvil og jeg var klare for byen vi også, så dagen etter ble strøket fra kalenderen.
Hege dukket opp på flyplassen til avtalt tid uten forsinkelser, til et hjertelig møte. Det var ca 2 år siden Ingvil og Hege hadde sett hverandre, og de hadde mye å ta igjen. Hege ville ha ferie og slappe av, så det ble noen late dager med sol og prat, og en liten seiltur før Merete kom. En av kveldene gikk vi til og med på kino. Det har ikke vi gjort på 2 år, men det var hyggelig.
Merete kom 20. oktober, og hadde med seg en kjempekoffert. (Til alle som kommer på besøk; dette er helt forbudt). Hennes unnskyldning var at vi hadde bestilt så mye hjemmefra, at dette var det eneste hun fikk plass i. Hun hadde virkelig fått plass til mye. Nye brennere til komfyren, brunost, risengrynsgrøt, lakris, akevit, marsipan og ikke minst pinnekjøtt. Jula er reddet! Med begge gjestene om bord, ble det litt trangt igjen, men det er vi blitt vant til nå. Vi har hatt mye besøk i det siste, og det er veldig hyggelig. Siden vi hadde to ”turister” om bord ble det til at vi leide bil en dag, og så oss rundt på øya. Den er ikke så veldig stor, så jeg tror vi fikk med oss det meste (les mer på gjestebrevet til Hege).
Over og ut fra Ingvil og Gunnar i Cartagena. OPP
Deilig å være hjemme igjen, her i varmen. For alle dere som ikke møtte oss hjemme i Norge så kan jeg fortelle dere at vi frøs. Etter over ett år med tropevarme er ikke vi lenger bygget for null og minusgrader.
Etter at motoren knakk sammen på tur hit til Cartagena har alt dreiet seg om å jobbe på båten. I tillegg til å se litt av festivalene her da. Men for 4 uker siden ble vi rastløse og litt lei av venting og usikkerhet med sending av deler fra Europa til Colombia. Vi ble derfor enige om å sjekke ut flypriser hjem. Når Air Madrid kunne fly oss tur retur Madrid for 1000 Euro ble fristelsen for stor og vi bestilte med det samme. En uke senere dro vi fornøyde med forventninger om snø og skiturer.
Når vi kom hjem etter 14 lange flytimer og noen timer på forskjellige flyplasser begynte vi selvfølgelig å fryse, men det var veldig hyggelig å treffe igjen familie. Første natta var vi hos Lisa(søsteren til Ingvil) og Tommy, før Ingvil fløy videre til Trønderlag og jeg tok toget til Lier og ”Guttas Julebord”. Vi hadde holdt det hemmelig for nesten alle at vi skulle hjem, og det ble nesten tårevått når jeg møtte opp der som en overraskelse. Julaften ble feiret i Lier, hvor Mor Sandnes og Mor Saxe møtte hverandre for første gang. Veldig hyggelig. Niesen min, Camilla, hadde tidenes beste juleønske. Hun ønsket onkel Gunnar hjem til jul. Da fikk jeg klump i halsen… Hun fikk ønsket sitt oppfylt, sammen med nye øredobber og en hel masse andre gaver.
Etter 3 dager hjemme, fikk vi den første dårlige nyheten. Air Madrid var tatt ut av drift etter at de mistet konsesjonen. Informasjonen derfra var også vanskelig å forstå, i vært fall for oss som ikke snakker flytende spansk. Dette ble en fast oppgave gjennom hele julens arbeidsdager, sjekke om det var noe nytt, og forsøke å ringe noen som snakket engelsk. Et par dager etterpå kom den første forsinkelsen på delene vår også. De kom ikke fra Tyskland som planlagt, men noen dager senere. To dager senere sto de fast i tollen i Hamburg. I siste liten ble papirene i orden fra leverandøren i Tyskland og pakken skulle komme til Oslo 28. desember.
Vi regnet med at returbillettene våre var tapt og begynte å søke etter nye, da oppdaget vi at hjemmesiden og e-mailen vår var nede, litt leit når vi skulle få tilbakemelding om alt og alle. Samtidig oppdaget vi også at kredittkortet mitt var sperret. Det hadde vært sånn et år, men likevel var det først nå vi skulle bruke det.
Den 28. desember skulle vi hente ut pakken fra transport selskapet, men da var nettsidene til tollvesenet nede, og det tok derfor 1 time med krangling, veldig høflig selvfølgelig, før et lyst hode kom på at det fantes manuelle muligheter.
Mye familie, mye venner og hyggelige gjensyn og veldig kaldt, med en del problemer, oppsummerer oppholdet vårt i Norge kort.
Turen tilbake startet 1. Nyttårsdag og etter at Ingvil fikk med seg veska si, ble vi kjørt til Gardermoen av Tommy og Lisa og lille Minna. Vi brukte våre opprinnelige billetter til Madrid og tok ting på sparket derfra. Det ble en lang natt på benker på flyplassen, men vi fikk klaget skriftlig på Air Madrid, så kanskje (sannsynligvis ikke) får penger tilbake derfra. Vi fikk kjøpt oss nye billetter til Bogota, med avgang to timer senere.
I Bogota snakket vi med informasjonsskranken, og siden 20 timer på buss ikke var fristende kjøpte vi flybilletter til Cartagena, og kom hit klokken ti på kvelden dagen etter avreise… pluss 6 timer i tidsforskjell da, slitne og møkkete og glade for ikke å fryse lenger, og noen tusen kr fattigere enn vi regnet med…
Vi regnet med at de fleste vi kjente her i Cartagena var dratt når vi kom tilbake igjen, men siden det har vært veldig mye vind og store bølger ute i fjorden her, så ligger flesteparten og venter på været. Noen har fått problemer med motoren, immigrasjonsmyndighetene eller andre småting. De fleste er her fortsatt. I går dro noen av oss på tyrefekting, men det skulle vi helst ikke gjort. Det er ikke etisk riktig, og det var heller ikke god underholdning. 6 okser måtte bøte med livet bare fordi vi kjøpte billett der. Men nå er det gjort og vi lover å ikke gjøre det igjen.
Nå er det bare å få i gang motoren som teller, samtidig skal vi bunkre opp og gjøre oss klare for nye eventyrøyer. San Blas med verdens best bevarte indianer samfunn venter oss på andre siden av fjorden. Dit er det bare 2-3 dagers seiling, og da er vi i Panama. Etter det er det bare å kjøre gjennom kanalen…… OPP
Colon, Panama, 19.februar 2007
Etter at vi hadde hentet delene til motoren i Norge, gikk det egentlig ganske kjapt å få satt den i sammen igjen, og så tilbake i båten. Litt for kjapt har vi skjønt i etterkant...
Det var en fantastisk følelse å endelig forlate marinaen og komme seg ut på ankringa igjen. Motoren gikk som ei klokke og alt var i skjønneste orden. Vi brukte noen dager på å gjøre oss klare for San Blas øyene og det etterlengtede øylivet. Vi feiret bursdagen til Gunnar sammen med den norske kolonien dagen før vi dro, og neste ettermiddag kunne vi endelig vinke farvel til Cartagena sammen med den canadiske båten ”Afriki” med Ian om bord.
Det er ingen som har silkeseilas når de forlater Cartagena i januar, og vi var intet unntak i så måte. Det rullet godt den første ettermiddagen og natta med kuling fra nord og med 3 meter bølger fra siden, men etter hvert ble det mer levelig om bord. Med forrige krysnings motorhistorie friskt i minne, gjorde Gunnar seg stadig ærender nede i motorrommet for å sjekke at alt var som det skulle. Men det var det ikke… Vår gode venn ”el mecanico” fra Cartagena hadde glemt å skrue til x antall muttere og skruer, og dette forårsaket lekkasje av både olje og diesel; alltid like hyggelig! Dessuten oppdaget Gunnar saltvann i oljen igjen, så nå fikk vi ordentlig noja! Vi bestemte oss for å dra direkte til Colon, for å ordne opp i motorproblemene, men da vi så palmeøyne på rekke og rad i horisonten, ble fristelsen for stor. Vi måtte stikke innom en tur! I mellomtiden trodde Gunnar han muligens, kanskje hadde funnet årsaken til saltvannslekkasjen; utstøtningsrøret til eksosen som vi fikk sveiset nytt på Trinidad i sommer. Vi byttet til det gamle igjen.
Vår første ankring på San Blas øyene ble Waisaladup på Western Hollandes. San Blas er en provins i Panama befolket av Kuna indianerne. Provinsen består av mer enn 400 øyer og en del fastland. Selv om provinsen er en del av Panama, har Kuna indianerne selvstyre, og regnes som en av verdens best bevarte indianersamfunn. De lever i hovedsak av å selge kokosnøtter, og indianerkvinnene syr sine tradisjonelle ”molaer” som de selger til turistene.
Allerede før vi hadde fått ankeret til bunns var indianerne kommet roende ut til båten vår i sine uthulede trestamme kanoer, for å selge mola selvfølgelig. Vi fortalte dem at vi hadde med en gave til dem fra en annen norsk båt (”Zedna” som bestemte seg for å dra tilbake til Norge fra St Maarten), og lurte på om vi kunne komme inn til landsbyen dagen etter. Vi hadde ankret ved to middels store palmeøyer, den ene bebodd, den andre ikke. I landsbyen bodde det tre familier (ca 25 personer), og da vi troppet opp med tre bæreposer med barneklær, en med leker, og en masse lesebriller, ble vi tatt vel imot av høvdingen Julio og resten av indianerne. Det ble selvfølgelig stor ståhei over gavene, og nå ville de gi oss også noe i gjengjeld. Jeg fikk en liten mola, og Gunnar fikk den største konkylien til høvdingen. Etterpå fikk vi gå og se oss rundt i landsbyen, og inn i husene deres. Husene var bygd av drivved og bambus, takene var palmeblader, og gulvene var sand. Høvdingen viste oss stolt sovealkoven sin som var atskilt fra resten av huset, og hevet over bakkenivå. De fleste sov i hengekøyer. Før vi drar sier høvdingen at vi er hans venner, og vi er alltid velkommen tilbake.
En annen dag tok vi med oss ei bok med bilder fra Norge for å vise indianerne. Gunnar ble sittende og prate med Julio, han syntes det var ”mucho hielo” (mye is) i Norge, og da de så bilder av jenter i norske bunader var det ”ahh... mola de Norvega”. Da får to av indianerjentene en ide og tar meg med seg inn til høvdinghytta. Der presser de på meg, etter mye om og men, den tradisjonelle kvinne Kuna bekledningen (dette går selvfølgelig ikke helt knirkefritt da jeg er ca dobbelt så lang som den gjennomsnittlige Kuna kvinne), og etterpå må jeg vise meg fram for resten av gjengen. Før vi drar får vi vite at en av jentene har tannverk, og de lurer på om vi har noe medisin som kan hjelpe. Dagen etter er vi inne med hvite manns medisin og alt er i orden.
Det ligger også et par andre båter på ankringa, og en dag får vi høre at noen av de andre seilerne har snorklet og sett hai (nurse shark) i en lagune der. Gunnar er i fyr og flamme, jeg er litt mer skeptisk, men vi tropper opp mannsterke; to nordmenn, to skotter og tre spanjoler, på hai jakt! Det er best å stå sammen! Motet svikter meg, så jeg svømmer tilbake til land, men de andre finner etter hvert en liten nurse shark på ca 1,5 meter som ligger og hviler seg på bunn. Det er når de kommer tilbake at jeg skjønner at jeg svømte forbi den uten å se den da jeg var alene. Ja, ja, den var uansett for liten til å være farlig for meg…
Vi blir ei ukes tid på disse idylliske småøyene, før vi bestemmer oss for å gå videre. Neste stopp er Lemon Cays og Banedup, en samling masse bittesmå øyer, ubebodde eller med kun et hus. Dette er tydeligvis en populær ankring for det vrimler av seilere her, og det er idyllisk. Når jeg ser meg rundt kan jeg telle hele 24 små palmeøyer innen synsvidde. Vi blir her et par dager før vi drar videre til Porvenir som er den mest ”siviliserte” øya.
Her har de flyplass som uten å overdrive kan kalles små flyplass, de har et lite hotell, en mola butikk, en liten restaurant, to telefonkiosker (ikke minst), og det er her vi sjekker inn (litt etter skjema). Etter at alle papirer er i orden tusler vi videre på vår lille øyloffing, først til Chichime, hvor vi kjøper levende hummer av indianerne, og deretter til Achedup hvor vi ligger helt for oss selv, snorkler på dagen, og tenner bål på stranda om kvelden.
På vei til Achedup får vi høre på VHF at ”Blue Moon”, som vi ble godt kjent med i Venezuela og Cartagena, har gått gjennom Panama kanalen. Det er gode nyheter for oss! De lå ved siden av oss i marinaen i Cartagena og vi prøvde stadig å overtale dem til å ta turen over Stillehavet sammen med oss, men de var litt usikre før de bestemte seg for å bli i Karibien. Nå har de tydeligvis ombestemt seg, som seilere ofte gjør. På vei tilbake til Porvenir for å sjekke ut, blir vi kalt opp på radioen av ”Sloth”, glade norske gutter på tur. De er egentlig på vei til Colon, men vi frister med kald pils(de har ikke kjøleskap) og lokker de med oss til Porvenir. Vi blir her noen dager før vi sjekker ut og sammen med Pål og Kristian prøver vi ut den lokale restauranten, og baren og beachvolleyball nettet.
Vi drar mot Colon 9.februar, men side vi har hørt mye stygt om byen har vi ikke lyst til å være der lenge. Problemet er bare at vi må ha båten opp av vannet for å fikse vårt andre store problem, giret. I en av seil guide bøkene våre står det at de jobber med å få en lift i Miramar.
Dette er den østligste byen i Panama, med veiforbindelse til Panama City. Lenger øst er det bare regnskog som benyttes som barriere mot Colombia. Panama og Colombia har lenge hatt ett litt anstrengt forhold.
Vi kommer til Miramar og seiler inn etter guideboken vår, for kartene på PC-en er for dårlige. Det står at det skal være 3 meter vann hele veien inn. Vi finner ikke så mye som 2 meter noe sted og etter 3 forsøk og 3 grunnstøtninger, er til og med kaptein Saxe enig i at dette ikke var smart. Vårt forsøk på å snu båten endte også i grunnstøtning, og denne gang måtte kapteinen i vannet for å trekke oss av med en lang line til nærmeste fiskebåt på kaia. Siden vi nå hadde holdt på der inne i nesten 1 time var det samlet seg en hel liten forsamling som sto og moret seg i ettermiddagssola inne på land. Vi kom endelig løs og fortsatte videre. Problemet nå var bare at vi ikke hadde noe sted å dra for natta og selv Colon var for nærme for nattseiling. Vi har ikke lyst til å komme inn dit i mørket. Det ble til at vi seilte inn til neste ankring bak Isla Grande i ly av natten. Dette er noe vi ikke liker og nesten aldri gjør, så det var med ”størsta møjliga” forsiktighet og med store marginer vi la ankeret den kvelden. Morgenen etter fant vi ut at vi lå midt mellom land på alle kanter, eller midt i trafikk leden som noen ville kalt det.
Vi fortsatte rett etter frokost, og seilte denne gang rett til Colon. Ikke noe mer tull, vi må få giret i gang. Nå har vi bestilt nye deler til giret fra Danmark, de er allerede på vei, og vi står på venteliste for å få båten tatt på land. Colon er ikke verdens mest spennende sted å vente, og det er ikke mange meterne man kan bevege seg her uten å måtte ta taxi, pga. sikkerheten. Men de har verdens nest største tax free sone her, en egen liten bydel, som vi har til gode å utforske. Mens vi venter har vi dessuten benyttet anledningen til å være mannskap på en annen seilbåt som gikk igjennom kanalen. Mange synes det er greit med denne erfaringen før de går gjennom selv. På den andre siden fikk vi anledning til å hilse på Caroline og Jim i ”Blue Moon”, og Ian fra ”Afriki”. Vi er litt misunnelige på gjengen der på den andre siden… #opp
”Welcome to the Pacific”, var det første jeg sa når siste sluse lukket seg bak oss. Turen gjennom kanalen er fullført og vi har lagt et hav bak oss.
Delene vi bestilte fra Danmark kom på bare 5 dager og vi fikk tid for å løfte båten ut av vannet bare 2 dager etter det igjen. Ting skjedde fort. Kanskje litt for fort, for vi hadde enda ikke kjøpt bunn maling og vi visste ikke om vi kunne være på båten mens vi var ute av vannet. Gail og Stig, på båten Honah Lee, løste det siste problemet for oss med å si at vi var velkommen til å sove hos dem om nødvendig. For å sukre tilbudet litt sa de også at det ikke var nødvendig for oss å lage mat om bord på båten mens den sto på land, så frokost fikk vi komme og spise der. Vi sov hjemme, men spiste hos dem begge dagene vi var på land, og etter andre natta var vi litt lei oss for at vi ikke sov der også, for på land regjerte myggen om natta.
Etter to dager med hardt arbeid, ble vi satt på vannet igjen 1. mars, med nytt gir og ny bunnmaling. Vi tok en kjapp test tur rundt i bukten før vi bestemte oss for å ta en lengre tur neste dag, etter å ha betalt avgiftene til Panamakanalen og fått tiden når vi skulle gjennom.
Test turen vår gikk opp Rio Chagres og ble et etterlengtet avbrekk fra Colon. Utløpet av elven ligger bare 7 nm fra hovedporten inn til Colon og var en fin test for motor og gir. For å komme inn i elven må man ”bomme” på et rev som ligger rett utenfor og samtidig passe seg for revet som ligger langs land, nervepirrende navigering i litt bølger og ikke å anbefale når bølgehøyden øker. Velberget bak revet åpnet elven seg opp og vi seilte rett inn i regnskogen. Fem minutter etter inngangen og mange ”å så flott det er” senere, så kaptein Vakøye noe på bredden av elven. ”Krokodille” sa jeg og pekte for Ingvil. Hun satte kikkerten mot den og visst, der lå det en minst 2,5 meter lang krokodille. Vi snudde båten rundt og nærmet oss forsiktig for å få tatt noen gode bilder, og når vi var under 10 meter fra den gapte den høyt og viste hvor store tenner den hadde, før den hveste til oss og hoppet i vannet og svømte vekk. Et skikkelig adrenalin kick å ha en krokodille så nær.
Vel oppe i elven la vi anker og ble liggende i to dager, mens vi utforsket breddene og sideelvene i jolle. Vannet var helt flatt, brølapene ”sang” for oss, og vi bare nøt stillheten og alle dyrelydene. Dette var en opplevelse og et kjærkomment avbrekk fra Colon.
Tilbake i Colon igjen begynte stresset med kanal transitten igjen. Først måtte vi ha folk til line handling, så måtte vi kjøpe mat og drikke til gjennomgangen, og deretter bekrefte tiden vi hadde fått. Når vi trodde alt var i orden fikk vi oss en nesestyver. De hadde flyttet oss en dag frem. Etter mye frem og tilbake og helt unødvendig stress, fikk vi flyttet oss tilbake igjen.
Torsdag 8.mars var vi endelig klare for transitt. Vi hadde med oss Josh, ung amerikansk seiler, og det svensk/brasilianske paret Kai og Joe som line handlers. Båtsida var pyntet med bildekk, og linene lå på rekke og rad på dekk. Alle båtene som går gjennom må ha med seg en offisiell ”adviser”, så totalt var vi nå seks personer om bord. Vi gikk sammen med to andre seilbåter gjennom det første slusesettet. Før vi gikk inn i den første slusa ble alle båtene fortøyd sammen så vi gikk som en flåte inn i slusene. Den største båten (ikke oss…) lå i midten, og var i hovedsak den som brukte all motorkraft og styrte alle båtene, mens de to ytterste båtene hadde to lange liner inn til toppen av sluseveggene, som vi strammet etter hvert som vannet fosset inn i slusa. Slusene er enormt store, og mer beregnet på containerskip enn seilbåter, så trykket og turbulensen er ganske kraftig når de slipper inn alt vannet. Det er viktig at alle passer sin line og gjør jobben sin, ellers er det fare for at en eller annen smeller inn i sluseveggen. Ganske nervepirrende når man går der med egen båt og har alt ansvaret! Vi hadde allerede vært gjennom med en annen båt, så vi visste hva det hele gikk ut på, og mannskapet vårt var flinke og gjorde jobben sin. I den franske båten på den andre ytterkanten var det imidlertid en som fikk for mye slakk på lina si, og vi så sluseveggen komme i litt for stor fart mot oss. Det ble mye roping og skriking ett par øyeblikk, kaptein Saxe viser ingen nåde, men lina ble strammet igjen og alt gikk fint.
Etter tre sluser var vi oppe i Gatun Lake, og her skulle vi ligge på moringsbøye over natta. Vi var ganske forsinket allerede, så klokka var godt over midnatt før vi kunne fortøye, og servere gjestene våre middag. Piloten (adviseren) ble plukket opp, og vi kunne slappe av og sove noen timer før det skulle komme en ny pilot tidlig neste morgen. Vi var nå totalt seks seilbåter som skulle dra i samlet flokk neste morgen. Trodde vi… Da pilotene kom klokka halv sju på morgenen, mens vi ennå sto og gned søvnen ut av øynene og brølapene kjørte sitt eget lille show, var de en pilot i manko, og en båt ble liggende igjen for et ekstra døgn på bøye. Piloten vår fortalte oss at det sto mellom oss og en amerikansk båt, men vi trakk det lengste strået denne gangen.
Turen gjennom Gatun Lake er helt fantastisk, spesielt når man starter i soloppgang, et tidspunkt vi vanligvis foretrekker å tilbringe i senga. Hele innsjøen var opprinnelig regnskog med kupert terreng, så alle de små øyene vi kjørte mellom var opprinnelig store bakketopper. Mange steder så man fortsatt tretoppene stikke opp i vannflata, og der har de stått i nesten hundre år. Hele historien med Panamakanalen er veldig fascinerende, og er faktisk det prosjekt i fredstid som har krevd mest menneskeliv. Naturen er helt fantastisk der oppe, med et mangfoldig dyreliv. Det sies at alligatorene er de eneste som går gratis gjennom slusene. Da vi så en brølape henge i et av trærne langs bredden, sa piloten at vi gjerne måtte snu for å ta en nærmere kikk, men vi var mest bekymret for å holde farten og rekke fram til de siste slusene i tide, så vi valgte å kjøre på.
Den store bekymringen for seilere før de går gjennom kanalen, er om motoren er i form og om de klarer å holde nok fart. For å slippe en ganske stor tilleggsavgift, må man opplyse at man kan gjøre åtte knop for motor, noe vi selvfølgelig aldri har gjort… Vi hadde imidlertid en helt fantastisk pilot, og han stresset ikke ett sekund. Da en av båtene fikk motorproblemer, spurte han om vi ville taue dem så de fikk mer tid til å finne ut av problemet sitt, og likevel rekke slusetida si. Vi sa oss villige til det, men heldigvis fikk de løst problemet kjapt, og vi kom oss videre uten store forsinkelser.
I de tre siste slusesene før Stillehavssiden blir vi sluset ned igjen til havnivå. Dette er mye mindre risikofylt enn oppturen, og nå ga vi bare linene mer og mer slakk etter hvert som vannet ble tappet ut av slusene. Siden vi nå var fem seilbåter i slusa, var vi kun fortøyd sammen med en annen båt, og alt gikk knirkefritt. Vel ute av slusene, med et nytt verdenshav foran oss, ble champagnen sprettet, og det ble skålt for kanalen, mannskapet, piloten, Stillehavet, og ellers alt som er bra i livet!
Nå har vi ligget utenfor Panama City i en og en halv uke, og seilmiljøet her er ganske så annerledes enn i Karibien. Nå er det slutt på alle charterbåter, båtstørrelsen har gått ned, jollestørrelsen har gått ned, jålefaktoren er borte, og ikke minst; gjennomsnittsalderen på seilerne er betraktelig lavere. Alle stresser og styrer for å handle inn og forberede seg for det store krysset, og vi girer nok hverandre litt opp. Alle vil ha båtene sine i orden, og alle vil ha mer rom enn naboen. Stillehavet er en kjempestor øyloffing, og alle fyller båtene sine med det de tør uten at den synker. Vi nærmer oss også faretruende synkegrensa, så nå er det på tide å komme seg av gårde! Forhåpentligvis i løpet av et par dager….. Neste reisebrev blir å finne på Stillehavs sidene!