Gjester
Disse sidene vil bli oppdatert etter hvert som vi får besøk.
....Håper å kunne fylle opp her med en lang liste navn og bilder...
2005
Mor Saxe og Gyula, Skjærbæk 16.4-05 Les
Merete med Familie på besøk, Sønderborg 29.4-05 Les
Jenteinvasjonen, Bilbao 16.7-05 Les
Mor og søster Sandnes, Bilbao 26.7-05 Les
Merete på overfart, Olhäo 4.9-05 Les
2006
Mor Saxe på Grenada 13.2-06 Les
Rie på Tobago 23/5-5/6 2006 Les
Maren og Ann Karin på Tobago 24/6- 10/7-06 Les
Gutta på Margarita 26/7 - 4/8 -06 Les
Hege på Aruba 16.10.2006 Les
Merete Aruba - Columbia Les
2007
Rie og Bjørn; Tahiti - Bora Bora(4.7.07- 23.7.07) Les
Liv, Gyula, Merete, Camilla og Simen, Sydney (25.11-16.12-07) Les
Våre førster gjester ble mor Saxe og Gyula. De kom innom i Skærbæk den 16 April 2005.
Liv var litt skeptisk til at skuta ble lagt litt på skrå når seilene kom opp, men Gyula tok det hele med ro, og en Dansk øl.
Middag fikk de også..
Den 29. April -05 kom Merete, Simen, Camilla og Kai på besøk til oss i Sønderborg. Litt for å si farvel og like mye for å se hvordan vi hadde det om bord. Det ble desverre en snarvisitt, da de skulle ha fergen fra Fredrikshavn allerede dagen etter. Det ble en hyggelig tur ut på fjorden, i god vind. Litt for mye bølger for de små, som søkte tilflugt inne i forpiggen, etter at Simen falt ned fra sofaen i salongen.
Camilla som smiler godt over å være styrman. Kai ser litt skeptisk ut når Simen styrer mot land. Merete Får den tyngste jobben når alle seil er heist. Kpt Saxe ser ut til å ta det hele med ro ... (kanskje ?)...
Åh vad vi njuter av seglar livet i Spanien. Louice, Rie, Annika och Kajsa kom med flyget till Bilbao i lördags.
Tårarna rann när vi såg Ingvil och efter kram kalaset begav vi oss ut på stan för att äta tapas och dricka rosèvin. Semestern har börjat!!!
Planen var å ligge ved havn hver natt, men vinden var ikke på vår side. Vi har ligget på svep (på svai som det vel kanskje heter???) hver natt, og Ingvil har fått virkelig blitt god på taxi-jolle. De egoistiske singel-jentene har virkelig fått prøvd seg – må ta hensyn til andre…
Planen var å nå Santander, men vi havnet i Castro Urdiales og Santona – to svært gode alternativ. Strendene har vært fine, og etter et par dager overskyet, dukket også solen frem slik at rødfargen kom på plass. Kveldene har blitt tilbrakt på dekk med rosèvin, før vi har gått ut og spist. Beruselse (festing) har begrenset seg til etter det første glasset på ettermiddagen. Seilerlivet er tøft og vi har falt i seng før midnatt hver kveld. Noen har hatt mer problemer med å sove i bølgene, eller den koselige gyngingen som Gunnar liker å kalle det, enn andre, men man venner seg…
Gutta var ikke så innpåslitne som antatt, men en del flotte spanjoler har vi jo sett. Bare synd de alle er mellom 80 og døden. Det har vært påfallende her nede, veldig mange (nesten bare) eldre mennesker som er ute og koser seg her. Vi er vel skjønt enige om at alderdommen absolutt kan nytes i Nord-Spania.
Vi har fått prøvd oss på seilerlivet, med variabel entusiasme. Kajsa har fått trukket i en del rep – og skal invitere med ”den stora kärleken” på jordomseiling neste år. Annika og Rie har vært litt mer reduserte under seilasene, men har gjort seg bra til oppvask. Louice har benyttet tiden til fiske, og trukket opp to makreller underveis. Bare synd de smakte litt mye fisk, slik at hun måtte kaste dem ut til måkene.
Ingvil har lært å puste under vann og stupe i løpet av oppholdet. Et lite mageplask har det blitt, men neste gang vi ser henne stuper hun fra båten.
Ellers er vi jentene veldig beroliget over hvor harmonisk og lykkelige Ingvil virker. Vi var vel litt bekymret og ikke helt lite skeptiske når hun bega seg ut på dette. Vi er beroliget av å se at dette ikke er en crazy ting hun gjør på tross av seg selv, men at hun virkelig har blitt en hardbarket seiler. Vi skulle jo gjerne hatt henne hjemme i Oslo, men vi får vel heller innstille oss på noen uker på seilbåt de neste 3 årene.
Til slutt vil vi bare takke for gjestfriheten og den fantastiske opplevelsen vi har hatt. Ikke minst vil vi takke Gunnar for at han har hatt tålmodighet og ikke minst vært slik en gentleman og fantastisk vert for oss 5 jentene. Han har fått høre en del om hårvekst på udde steder, solbrenthet og andre jenteting i løpet av turen.
Vi ønsker dere en god tur videre, og håper vi får komme igjen ved senere anledninger!
Klem fra Louice, Annika, Kajsa og Rie
.JPG)
Så er tida for avreise kommet. Vi har vært gjester på ”Helen Kate” i hele 2 uker, i Ingvil og Gunnars nye ”hjem”. Mamma skulle liksom komme på besøk for å bli overbevist om at seiling ikke er noe skummelt….Vel, selv om vi har hatt det kjempefint, er det fortsatt skremmende at de skal krysse verdenshav i denne vesle (!) farkosten.
Besøket vårt startet i Bilbao 26.juli, der Ingvil møtte oss i marinaen. Når man skal besøke datteren i seilbåt, kan det være mye rart man må dra på. Vi hadde med en dobbel madrass i bagasjen! Men den kom da fram til målet og ble vel mottatt sammen med oss.
Allerede neste morgen dro vi ut på Biscaya og fikk straks møte både vind og bølger. Det gikk heller ikke lenge før vi fikk vårt første møte med delfiner. Allerede på vår andre dag på sjøen ble vi møtt av en flokk delfiner som lekte lenge rundt baugen. Det var stort! Maren rakk til og med å filme det.
På vår seilas fra Bilbao til La Coruna har vi fått se og oppleve mye som vi aldri ville fått oppleve på charterturer; små, sjarmerende fiskerlandsbyer, vakre solnedganger og stjerneklare netter. Vi har også fått erfare storhavets mektige krefter og hvor fort det kan skifte fra ”silkeseilas” til opprørt hav. For landkrabber som oss har det vært fascinerende.
Jeg må nok innrømme at vertskapet har imponert med sine seilerferdigheter. Det er rart å se eldste datter til rors, navigere med alskens avansert utstyr, sette seil, reve seil og hva det nå heter alt sammen. For et år siden hadde hun knapt vært i en seilbåt. Og kaptein Gunnar er selvsagt sjefen, vi har hele tiden følt oss trygge om bord.
Nord- Spania er ikke noe typisk reisemål for nordmenn, vi har heller ikke truffet så veldig mange. Men det er spennende å reise her. En naken kyst med klipper som stuper i havet, frodig landskap, små landsbyer, og bakenfor de veldige Pyreneene som flater ut mot vest.
Vi har også fått med oss noen spennende storbyer som Gijon og selvsagt La Coruna, vårt siste stopp.
Høydepunktet for Maren var kanskje da hun i dag klatret til topps i masta (15m), ikke en gang, men hele to ganger! Den utsikten fikk ikke jeg nyte!
Vi har hatt to flotte uker om bord. Selvsagt er vi litt ”misunnelige på Ingvil og Gunnar som skal reise jorda rundt og komme til nye og spennende steder hele tiden. Men vi vil savne dem, tenke på dem og være engstelige, det er ikke til å unngå. Håper vi får flere sjanser til å besøke dem om bord!
Takk for to uforglemmelige uker!
Mamma
Endelig ble planene virkelighet. Jeg ville være med på overfarten til Madeira, og nå er drømmen blitt til realitet. Reisen til lillebror startet ikke akkurat som planlagt. Flyet var forsinket noen timer i Lisboa og Gunnar og Ingvil måtte sitte og vente på en bar i Olhão… Stakkars J … Når jeg endelig kom til flyplassen i Faro, så kom ikke sekken min. En hyggelig dame fortalte meg at den var igjen i Oslo. Samlebåndet hadde stoppet på Gardermoen. Sekken skulle komme med neste fly og det var bare 24 timer til. Så da var det bare å finne en taxi som kunne bringe meg til Olhão. Der møtte jeg et smilende par som tok meg i mot med åpne armer. Vi fant taxibåten og fikk skyss til øya Culatra hvor jolla lå. Derfra hadde vi en sikksakk tur i mørket mellom seilbåtene. Hvor var det de hadde plassert Helen Kate? Vel om bord fikk jeg litt ”krisemat” og holdt Ingvil og Gunnar våkne til kl. 05.30 . Til nå hadde jeg ikke sett noe annet av Portugal enn mørket.
Fra og med neste morgen fikk jeg oppleve et fantastisk Portugal. Culatra hadde den lengste og nydeligste stranden du kan tenke deg. Seilbåtene lå på rekke og rad på svai. På strendene rundt så man lokalbefolkningen gå krokbøyd og plukke skjell hver morgen. Om kvelden kom sekken som den skulle på samlebåndet og ferien kunne starte på ordentlig. Overfarten til Lagos gikk på motor i motvind, så fortsatt hadde jeg til gode å oppleve seilbåten på sitt beste.
Så startet vi langturen mot Porto Santo. Nå skulle vi treffe en liten øy ute i et stort hav. Vi traff innertier. Så navigasjonskunnskapene her om bord er glimrende. Underveis fikk jeg oppleve delfiner som lekte rundt baugen, store og små havskilpadder og en hval som hoppet et godt stykke unna. Vi fikk gullmakrell på kroken som ble til en herlig middag, den beste fisken jeg noen gang har smakt. Det var en opplevelse å stå til rors alene under stjernehimmelen når Gunnar og Ingvil sov. 5 dager og 4 netter senere så vi land. Porto Santo var et koselig lite sted, med en flott sandstrand.
Den morsomste seileetappen var likevel nattseilaset fra Porto Santo til Funchal. 10 - 15 sekundmeter vind, bølger fra alle kanter og Helen Kate som surfet over bølgene. Da fikk jeg lov til å leke med bølgene og vinden lenge.
Vi har vært litt turister på Madeira og reist med taubanen og kjørt slede nedover bakkene. Men mest har det vært avslapping og kos i og ved båten. Det har passet meg helt utmerket.
Gunnar og Ingvil disket opp med nydelig mat flere ganger om dagen, så reisen har blitt en glede for både kropp og sjel. Eneste som jeg kan klage på er at tiden har gått så alt for fort. Gleder meg til neste gang jeg blir med på tur, men da blir dere vel helt umulig å slå i Sudoku . Takk for en herlig ferie !!!!!!!
Klem Merete
Reiste med masse sommerfugler i magen. Både gledet og gruet meg, hadde ikke seilt på nesten 40 år og med dårlig balanse var det en ubestemt uro i meg.Det var en lang flytur. Landet 45 min. for tidlig, så det var ingen som ønsket meg velkommen til Grenada. Men så dukket de opp Ingvil og Gunnar, brune som nøtter og lyse i håret. Gunnar så godt ut, han hadde kommet seg etter sykdommen. Vi ble liggende i St.Georges i noen dager, men så skulle vi ut å seile! Ikke langt, men jeg fikk prøve meg. DET GIKK FINT!!!
Jeg har hatt en fantastisk ferie her nede, opplevd masse og storkost meg i hyggelig selskap. Ingvil og Gunnar har helt tydelig lært en masse og seilt meg trygt rundt til mange øyer.De er også flinke til å servere god mat om bord, er søte og blide mot hverandre og mot meg som gjest; selv om jeg sannsynligvis ikke alltid var like lett å ha om bord.
Tusen takk begge to for en fantastisk seilferie med ubeskrivelige minner. Snorkling, flyvefisk, fugler,kokosnøtter, skalldyr o.s.v. Ikke umulig dere ser meg igjen ved en annen anledning, men da må dere ha lært å spille 10.000!
Lykke til videre!!!!!
Kjempeklem til dere begge fra mamma!!!!!!!!!
.JPG)
Etter å ha besøkt Helen Kate i Nord-Spania juli 2005 sammen med 3 andre jenter (altså totalt 6 personer ombord), var jeg litt usikker på om seilerlivet var noe form meg… - men fortsatt 100% sikker på at jeg ville til Karibien. Et lite dilemma endte med at jeg gikk for 14 dager. Nå som disse 2 ukene er over, er jeg helt sikker. Jeg hadde klart noen uker til. Mange uker til…
Vertskapet plukket meg opp 24 timer etter avtalt tid, etter et ufrivillig døgn på et flyplasshotell utenfor Amsterdam. Da jeg etter en reise på 48 timer ankom Tobago som sistemann ut av flyplassen etter problemer med immigrasjon OG tollvesen (p.g.a. en norsk geitost i bagasjen), var det en utrolig lettelse å se de blide, brune ansiktene til Ingvil og Gunnar. Transferen til båten var upåklagelig, vi ruslet ned til båten i Store Bay.
Denne gangen gled jeg svært lett inn i ”seilerlivet”, som for meg fremstår som svært avslappende. Solet, badet, lest 7 bøker, spist, spilt kort – og seilet litt, da. Har fått forståelse for at det også er mye jobb på en båt, med ting som må repareres og ordnes stup i ett. Personlig har jeg vært veldig lite involvert i dette, og må takke Gunnar for at han har fikset det meste, så Ingvil har fått fri med meg. Reparasjoner, diesel, vann, strøm, nybakt brød (der har vel Ingvil vært involvert også). Trenger jeg si mer?
Tobago har vært en svært positiv overraskelse. Har seilt ruten Store Bay – Plymouth – Englishman Bay – Charlotteville – Store Bay, med Charlotteville som den store favoritten atmosfæremessig. Tobago er vakkert, relativt lite turistifisert, rørete, sjarmerende og ikke minst – har en utrolig vennlig befolkning! Alle hilser, slår av en prat, og er meget interesserte. Fått så mange frierier at jeg nesten er blitt innbilsk. Litt usikker hva de går etter da tilbudet gjerne kommer i setning nummer to, men velger å tro det er rumpa mi, da denne passer mye bedre inn her nede enn hjemme. :o) Har uansett ikke latt meg friste av verken grå dreads eller å bo i et skur på stranda, men hvem vet hvordan situasjonen vil være om 5 år? ;o)
Vann på alle kanter har vært en ypperlig ramme for ”Ries badeskole”. Vi fortsatte ”treningen” der vi slapp i Bilbao, og det er utrolig morsomt å se at Ingvil har litt mye friere i vannet – hun er rent for en badeengel å regne! Nå stupes det, gjøres vannruller, og dykkes med snorkel! Neste gang jeg ser henne, regner jeg med at hun stuper fra dekk uten å holde seg for nesen.
Dyrelivet er rikt her nede, og kan kort nevne at pelikaner og skillpadder er dagligdagse, og at vi også har fått med oss delfiner og en svær djevelrokke!
Jeg var vel ikke blant de som var mest happy for at Ingvil skulle dra ut på denne turen, men forståelsen for valget deres har økt enormt disse to ukene. Jeg savner jo fortsatt Ingvil veldig hjemme, men har innfunnet meg med at det er jeg som får besøke henne de nærmeste årene. Seilerlivet (med 3 om bord), frister absolutt til gjentagelse. Kanskje det blir en Stillehavsøy neste gang vi ses? Jeg tør absolutt gå på mer enn 2 uker neste gang!
Tusen takk, nok en gang, til Ingvil og Gunnar for all gjestfrihet, service og opplevelser!
Stor klem fra Rie
Da jeg var lita, brukte jeg å tegne palmetrær i solnedgang: drømmen om det uoppnåelige. Nå er drømmen blitt til virkelighet takket være Ingvil og Gunnar. Deres eventyrlyst har ført til at også jeg har fått oppleve ting jeg trodde var utenfor min rekkevidde
Maren og jeg har nå vært gjester på ”Helen Kate” og Tobago i tre uker, hvor vi har besøkt idylliske småbyer og vakre strender. Vi har opplevd mye som ikke hadde vært mulig på en vanlig chartertur.
Menneskene her er hyggelige og høflige, smiler og hilser når vi møter dem. Tenk så mye vi nordmenn hadde hatt å lære dersom vi hadde vært mer lærevillige!
Tobago er ei fantastisk øy med et fascinerende liv både på land og i sjøen..
Vi har tatt nattbad i morild, vi har sett havskilpadder, vi har sittet i jolla midt i en flokk delfiner, vi har sett spennende fisker og planter. Fra båten har vi sett flyvefisk, og vi har vandret langs stranda og plukket kokosnøtter. Nå vet vi at det er hardt arbeid å knekke ei kokosnøtt!
Ingvil og Gunnar har vært det ideelle vertskap, de har jo seilt fram og tilbake flere ganger på Tobago, men likevel tok de en ekstra runde for oss! Nå skal også de forlate øya og er klare for nye eventyr.
De har et flott liv, jeg skjønner dem godt og unner dem det gjerne! Ønsker dem lykke og hell på seilasen videre, håper de ikke glemmer oss der heime, som tross alle forsikringer om at de er forsiktige, har dem i tankene hele tiden. Kanskje bekymrer vi oss mer enn nødvendig.
Tusen takk for nå! Håper muligheten gir seg for et senere besøk i spennende omgivelser.
Klem fra mamma (og Maren)
Reisebrev fra Venezuela. 4/8-06
(Av hensyn til dette reisebrevets lengde har vi vært nødt til å utelate en del episoder/opplevelser som får komme frem ved passende anledning)
Det var tre spente ”seilere” som dro til Venezuela for å mønstre på S/Y Helen Kate. Båten med en kaptein hvis tidligere erfaring med sjølivet begrenset seg til bruk av surfbrett på lydhus en gang på 80-tallet og en rekke turer med danskebåten. Turen fra Oslo til Porlamar gikk tilnærmet smertefritt, vi måtte betale for alkoholen på flyet over Atlanteren, men bortsett fra det møtte vi ingen ubehagelige overraskelser. Vel fremme i Venezuela blir vi møtt av vertskapet på flyplassen og gjensynsgleden var stor. Både kapteinen (Gunnar) og navigatør (Ingvil) var nøttebrune og så uforskammet godt ut. Etter den første drosjeturen med en 73- modell Buick ankom vi marinaen hvor vi fikk den første positive overraskelsen. På kapteinens oppfordring tok vi en pils før vi dro ut til båten, da oppdaget vi til vår store glede at 5 flasker med Polar pils koster ca 10 NOK. Dette kan bli en interessant tenkte vi og etter dette ble det bare bedre og bedre…
Helen-Kate tok godt i mot oss når vi kom om bord og vi fant oss fort til rette. Etter et kvikt bad i herlig temperert saltvann var vi klare for å se hva Porlamar by kunne by på. Når vi hadde fortært noen biffer på størrelse med en middels stor folkevogn havnet vi på karaoke (vi var nye i byen…) En opplevelse som vil bli husket for de lokale (tidligere) skjønnhetene sloss om å synge kjærlighetssanger for deler av mannskapet.
Dagen etter fikk vi virkelig oppleve noe av den store gleden var å bo i en båt i Caribien. Våkne, ta på seg badeshortsen og velte ut i saltvannet som skyller av deg alt du fikk i deg kvelden før er ubeskrivelig herlig, dette ritualet ble derfor fort et morgenritual for oss. Dagen gikk med til å kjøpe inn ny bilstereo til båten (som kaptein ”Mac Gyver” skrudde fra hverandre og satte sammen igjen i butikken før han var sikker på at den virket) og Ingvil benyttet anledningen til å overbevise Gunnar om at han trengte nye sandaler (og det trengte han, de han hadde var ca 10 år gamle og Gunnar hadde sydd de sammen flere ganger) slik at kapteinen skulle være velskodd til seilingen startet med nytt mannskap.
Denne dagen hadde vi også en festlig handletur når vi skulle skaffe forsyninger til seilturen. Gunnar og Ingvil sendte ”mannskapet” i forveien for å begynne å handle og det første vi oppdaget var at det stod to jenter med minimal bekledning og delte ut smaksprøver med Rom. Dette gjorde det hele atskillig hyggeligere og vi hadde enda ikke begynt å handle når Gunnar og Ingvil kom etter 20 minutter. Til slutt fikk vi bunkret opp med nødvendig mat og drikke slik at vi var klare for å sette seil dagen etter, men først skulle vi ta et verdig farvel med fastlandet. Denne kvelden var det stor stemning i cockpiten, tror ikke det har vært så mye allsang i Porlamar havn noen gang. Vi sang alle ”vakkert” av full hals i flere timer så det var godt vi var i båt et stykke fra nærmeste nabo (på denne turen ble det generelt sunget mye takket være den nye bilstereoen). Tidligere på dagen hadde vi truffet Asgeir fra Bergen, han stakk innom, fikk smake litt på den lokale ginen vi hadde kjøpt (som luktet som hjemmebrent fra Sjåstad) og bidro deretter med allsang og uortodoks dans på dekk. Denne kvelden greide vi å ”fire” flagget på båten ved å brekke flaggstangen, kapteinen synes ikke vi skulle gjøre det noe mer så etter at han hadde fikset flagget igjen, ble hengende resten av turen.
Vi hadde fått anbefalt diskoteket ”Senor Frog’s” som skulle være et sted med mye ”chicas”, turen dit gikk på planet av en pickup, som kjørte om kapp med det som var av biler på veien så enkelte trodde at den sist time hadde kommet. Når vi entret diskoteket ble det et kultursjokk for tre karer som nylig var ankommet, og kun var vant med litt sving på lørdagskvelden. Vi måtte umiddelbart revurderte synet på latinomusikk når vi så hvordan det virket i praktisk bruk og i sitt rette element. Det var fantastisk, her fikk vi definitivt bekreftet at Venezuela produserer missekandidater på samlebånd. Nå skjønte vi også hva chicas virkelig betydde og de var overalt. Enkelte av mannskapet prøvde å svinge på hoftene sammen med de lokale, men kom litt til kort med sine stive nordiske hofter, men vi sang villig med på ”Oh gasolina” og gliste bredt. Andre igjen hadde fått smake litt for mye av den lokale ”flybensinen” og hadde generelt problemer med finkoordinasjonen. Gunnar viste at han fortsatt har de samme dansestegene han tilegnet seg på begynnelsen av 90 tallet og disse trinnene kommer trolig til å bli en del av salsaen i fremtiden, slik som han imponerte på gulvet. Etter denne kvelden ble det bestemt at slagordet for denne ferien var ”chicas - my hips don’t lie” og med ferske latinorytmer i kroppen var vi klare for å lette anker dagen etter.
Målet for den første seiler etappe var San Pedro på øya Coche. Det var sol og en nydelig dag for seiling så etter et morgenbad og en fantastisk frokost, som Ingvil hadde laget var vi klare. Hele mannskapet byttet på å føre skuta trygt fra havn til havn og alle tok sine mer eller mindre viktige oppgaver seriøst underveis. Kapteinen og navigatøren viste at de har snappet opp et og annet seiler triks underveis (og det virket faktisk som de visste hva de gjorde under hele ferien) slik at vi seilte korteste rute. Om det skulle være noe og utsett på Helen Kate må det være temperaturen på toalettet. Den var til tider uforsvarlig høy og medførte mye unødvendig svetting hos enkelte av mannskapet, til andres forlystelse. Vel fremme etter drøye fire timer i medvind oppdaget vi at denne stranden lå i tilknytning til flere hoteller. Dette betydde at det var mye folk, solsenger, vannscooter til leie osv og ikke så mange seilbåter. Dagen etter hadde vi satt av til vannaktiviteter som surfing og kiting, men denne dagen var det selvfølgelig vindstille… Gunnar var ikke helt fornøyd med denne kommersielle stranden, mens mannskapet synes var det var behagelig å slappe av og følge med på de som var rundt oss. Etter hvert utviklet vi en teori om at jentene ikke kom inn på stranden hvis du hadde for mye bikini, men det er uvisst om dette stemmer. Det var en kjempelang strand med nydelig sand og god temperatur i vannet. Det var et godt sted å være etter den første etappen på vannet. De fleste var enig i dette bortsett fra ”Dr. Slakt” som var den første til å bli et offer for Montezumas hevn og hadde nok med å spise tør kjeks og sove.
Påfølgende dag seilte vi til en annen ankring på samme øya, den lå ved ”byen” som hadde en asfaltert gate og et serveringssted som åpnet når eieren våknet. Her fikk vi oppleve lokale helter som spilte biljard som guder (de lekte med oss) og som ikke helt forstod konseptet med snus. Det var vanskelig å forklare at du ikke skulle tygge snusen når vi ikke kan nevneverdig spansk, men de var like blide og det hjalp at vi spanderte litt lokalt øl på dem. Vi spiste lunsj på det lokale gatekjøkkenet og vi er ikke helt sikre på hva vi fikk servert, men det smakte bra og ingen av oss ble nevneverdig sykere av det.
Dagen etter var det atter igjen tid for å sette seil, denne gangen til Cubagua en øy med 5 hus og masse bikkjer. En seiltur av den rolige sorten og mannskapet benyttet mye av tiden på dekk for å sole seg og bruke opp solkremen med faktor 30. Her ankret vi opp i klart vann og dagene ble benyttet til snorkling og avslapning, det var ikke så mye annet som skjedde bortsett fra en fisker som holdt på å kjøre oss ned når vi snorklet. Gunnar greide å hente opp en konkylie, men bortsett fra det var fangsten dårlig så Ingvil tro til igjen og lagde herlig måltid mat til alle mann. Etter en kjapp rådslagning fant vi ut at det var best å dele opp returen til Porlamar i to etapper, så dagen etter seilet vi tilbake til San Pedro, motstrøms og i motvind. Her fikk mannskapet virkelig trimmet seiler egenskapene og under kyndig ledelse av kapteinen ble vi noen jævler til å krysse i løpet av den dagen. Vel fremme avrundet vi dagen med å kåre en mester i strandtennis slik at vi fikk testet konkurranse instinktet til Gunnar litt (og det er fortsatt intakt selv om han ikke nådde helt opp denne gangen).
Nå hadde vi hatt noen deilige og avslappende dager med seiling, soling, strandliv og bading (og selvfølgelig en liten ankerdram eller to). Så vi følte oss klare for å ta turen tilbake til Porlamar og det byen kunne tilby. Turen tilbake tok snaut 9 timer, men med et mannskap som var tilnærmet topptrimmet gikk det uten nevneverdige problemer og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur (med mye sol på kropper som ikke trengte faktor). Vel fremme etter den siste etappen fant vi frem flasken med gul enke som vi hadde fått med oss fra butikken. Nå var kaptein Gunnar så raus at han spanderte glass slik at vi slapp å drikke av plastikk koppene vi hadde brukt hele turen, det var stas.
Denne kvelden valgte Ingvil å innvilge landlov for den mannlige delen av besetningen noe vi alle trodde kom til å gå rolig for seg. På restauranten vi spiste spurte vi sjefen om han kunne anbefale et sted vi burde gå og da var han ikke dårligere enn at han satte seg i taxien og ble med oss til et sted med lokal kulturell underholdning. Dette var interessant, men vi følte også for å hilse på Senor Frog’s igjen og det ble et hyggelig gjensyn. Enkelte av mannskapet forsøkte på noen nye salsa trinn uten nevneverdig hell, men til Venezuelanernes glede. Når vi skulle tilbake til jolla var marinaen stengt og det stod kun to bikkjer å gneldret bak den låste porten, vakten var ikke å se. Når han endelig kom tok han ”vennlig” i mot oss med hagla hevet til skulderen, men etter at han fikk sin del av pengene vi hadde igjen ble han straks blidere.
Dagen etter hadde vi satt av til shopping, men på grunn av litt sen start på dagen ble det begrenset hvor mye vi rakk (til Gunnar sin glede og Ingvil sin skuffelse) og mannskapet slapp å betale overvekt på flyet. Siste natten med gjengen var mannskapet innstilt på å sørge for at de satte spor etter seg i Venezuela så stemningen var god siste kvelden på Helen Kate og allsangen hadde nå også innslag av bruddstykker av latinomusikk ingen kunne mye av teksten på. Etter at vi hadde vært på en restaurant og fått i oss et godt måltid sjømat, var vi klare for salsa så turen gikk til Kamy Beach. Et utested som lå helt nede på stranden med barer både ute og inne, hvor bartenderne ikke var rause med blandevannet. Her var det chicas som stilte opp og deler av mannskapet grundig innføring i salsaens rytmer. Det ble danset vel og lenge og til tider rytmisk. Deler av mannskap måtte snike til seg pauser når det var mulig, men ble det lagt ned en skikkelig innsats denne natten. ”my hips don’t lie” fikk en ny betydning etter dette…
Med mannskapet samlet siste dagen var det kun tid til en siste tur på stranden og en evaluering før vi måtte pakke og forberede avreisen. Det var ingen av oss som var spesielt klare for å forlate Venezuela, Gunnar, Ingvil og Helen Kate, men vi hadde et fly å rekke og enhver reise har en slutt.
Vi forlot Porlamar nøttebrune, med nye kallenavn (nervetrynet, Missing link / Dr. Slakt og Clutsjen) og med bagasjen full av gode minner fra en fantastisk ferie som ikke vil bli glemt så fort. Til slutt en takk til Gunnar, Ingvil og Helen Kate som tok veldig godt vare på oss, det var hyggelig å se dere og dere må ikke bli forundret om dere ser oss igjen.
Takk for oss
Christian, Jon Erik og Trond Erik
Helt siden sommeren
04 da Ingvil først fortalte meg om jordomsilingsplanen, har vi snakka om at jeg
måtte komme på besøk. Det ville jo bli lettest for meg å dra ned til Karibien
ettersom jeg bor i New York, og etter flere mail og et par telefoner fra Margarita
og spørsmål om ”kommer du snart”, så begynte jeg å sjekke priser på fly. Ettersom
neste stoppested var ABC øyene, valgte jeg å reise ned til Aruba og møte Ingvil
og Gunnar der. Mandag den 16 oktober fløy jeg ned. Flyturen varte bare i 3
timer og 3 kvarter, så både jeg og bagasjen kom fram uten problemer og
forsinkelser.
I ankomsthallen sto
Ingvil og Gunnar og ventet på meg; brune, fine, svette og varme. De hadde gått til
flyplassen fra bukta der de lå for anker. Det tok litt lengre tid enn det de
hadde trodd, så vi ble sittende en stund på flyplassen slik at de fikk kjølt
seg ned og fått i seg noe å drikke. Det var utrolig godt å se Ingvil igjen. Det
er nesten to år siden sist vi så hverandre, og det var beroligende å se at de
begge trivdes og koste seg som seilere. Jeg syntes jo Ingvil først var helt gal
som la seg ut på et slikt villt eventyr. Jeg har jo tenkt masse på dem det
siste halvannet året, og jeg har fulgt ivrig med på nett- siden deres for å se
hvordan det går. Men jeg har visst ikke tenkt å være så veldig urolig. Jeg har
innsett at begge er blitt erfarne silere på denne tiden, og at livet som en
seiler er slettes ikke å forakte.
Det første møtet med
båten var et lite kultursjokk. Jeg har jo aldri vært på en seilbåt før, så jeg
syntes først at alt var veldig lite og trangt. Jeg hadde veldig stor respekt
for den toalettpumpa de første dagene. Gjorde jeg alt rett, og i rett orden?! Man
kunne ikke ta for hardt i for da kunne man risikere å brekke pumpa (men jeg
ville jo ikke ha blitt den første i sånne fall). Morgendusjen ble tatt i sjøen,
og det syntes jeg var helt greit siden saltvann gir mere hold i håret enn hva
ferskvann gir. Man kan spare mye tid og penger ved å vaske håret i saltvann!
Gunnar og Ingvil
hadde ankret opp i en liten bukt en ca 10 minutters gange ifra selve
hovedstaden Oranjestad. Vi var nesten daglig inne i byen, enten for å shoppe,
se oss rundt, spise og/eller drikke. Byen er ikke så veldig stor, men den er nå
vakker å se på. Flere bygg i hovedgatene var etterligninger av koloniarkitektur,
malt i fine pastellfarger og veldig rikt detaljert. De minnet mest om
pepperkakehus!
På veien inn til byen
kunne vi se flere av Aruba’s ”villdyr”. Der fantes både firfisler og iguanauer.
Det raslet alltid godt i busker og trær hvor enn vi gikk.
Svære cruiseship til
kai i Oranjestad var nesten et daglidags syn. På grunn av alle de amerikanske
cruiseturistene er byen dessverre blitt veldig amerikanisert. Der er både
butikker og spisesteder som man finner ellers i USA, og man kan til og med betale
med amerikansk valuta. Akkurat det syntes nå jeg var bra da, men jeg følte til
tider at jeg fortsatt var hjemme i New York og ikke på ferie i Karibien! En dag
satt jeg på en liten internett kafe, og i bakgrunnen var det lokale nyheter fra
New York på tv’n!!!Yeah, yeah!
Været på Aruba skal
jo være ganske stabilt, men ikke de dagene jeg var der. Oktober og november er
jo regntiden på Aruba, og jeg fikk da endelig sett nok av både regn og grått
skydekke. Vind fra havet førte til at båten ble liggende “helt feil”, ifølge
Gunnar og Ingvil, og dermed “rullet” båten passe godt de første dagene. Ingvil
var veldig fortvilet over denne rullingen, men jeg visste jo ikke noe bedre jeg.
Jeg syntes nesten det var verre å være på land de første dagene for da gynga jo
jeg som besatt. Jeg måtte sette skikkelig båtfot (les sjøbein) på land jeg!. Rullinga
gav litt problemer på natta fordi da måtte jeg ligge i stabilt sideleie slik at
jeg ikke rullet inn i veggen! Men fredagskvelden etter at Merete kom da ble alt
så mye bedre. Vinden snudde, og vi lå helt i riktig retning. Nå ble det perfekte forhold på båten. Om kvledene rakk man knapt å legge hodet på puta
før man ble vugget i søvn. Den perfekte sovemedisin spør du meg! Det ble jo
selvsagt dager med bare sol og blå himmel og da. Da la jeg meg til rette på
dekk og fikk slikket opp litt sol. En dag dro Invil og jeg inn til land og lå
ved den lokale stranden. Vel vi oppholdt oss for de meste i vannet da, for sola
stekte så innmari at vi klarte ikke være på land så lang tid om gangen. Da kan
du tro det var godt og avkjøle seg med en frozen mango margarita og isklad øl!
Det ble ikke mye
seiling på meg denne gangen. Vi dro ut en tur på tirsdagen for å se om det gikk
an å ankre litt lengre nord på øya.
Været var nydelig, og med en frisk bris kom seila opp og i bruk. Vi
seilte nordover langs den norvestlige siden av øya, og satte kurs mot Palm
Beach, for eventuelt å ta en tur inn til land. De var veldig grunt der, og
veldig mye vannaktiviteter (les turister på vannscootere, og paraglidere), så Gunnar
følte ikke at plassen var trygg nok til å legge anker. Dermed vendte vi nesa
tilbake til den originale ankringsplassen vår. På hjemveien fikk til og med jeg
lov til å styre seilbåten. Det var moro det! Neste gang blir jeg kanskje med på
en kryssing da!!!
Livet på en seilbåt
er jo veldig sosialt, og jeg som er stor TV-slave savna den ikke i det hele
tatt. Istedet brukte vi tiden til å lese bøker, prate, og høre på musikk. Jeg
fikk stiftet ett nytt bekjentskap med Kim Larsen. Da Meret kom på fredagen,
begynte og den store kortspillturneringa.. Jeg har ikke spilt kort på år og
dag, så de fikk lære meg det meste helt på nytt. Jeg var nok ikke like flink
som Gunnar og Merete i å følge med hvilke kort ble trukket inn osv, men jeg
vant da litt jeg og, mest takket være en hel masse trumf.
Vi var og på kino en
kveld. Ingvil og Gunnar er jo vant til å se film på dataskjerm, så det ble en fin
opplevelse å se film på storskjerm igjen. Sist de var på kino var i januar 04,
da og sammen med meg, i Oslo. Vi så “The Departed”, en veldig bra film, men vi
holt på å fryse ihjel der inne. Klimannlegget sto på for fullt, og vi var jo lett
sommerkledde. Det ble en kald fornøyelse, men vi fikk da varmen i oss igjen da
vi satt på retauranten ”Iguana Joe’s” hvor vi inntok en veldig god middag og
enda bedre Mojitos!
Mandagen leide vi bil
for å reise rundt på øya. Det skulle jo ikke ta mer enn en dag å få med seg
hele øya ettersom den er bare ca 32 km lang og 10 km på sitt bredeste. Vi leide
bil ved flyplassen og kjørte først mot den sørøstlige delen av øya. Første
stoppested var “Baby Beach” som er en utrolig fin lagune. Det var veldig
idyllisk der, foruten fabrikk pipene og røyken som kunne ses i bakrunnen!
Derfra dro vi nordover. Vi stoppa ved noen grotter, deriblant ”Tunnel of Love”,
som er formet som et hjerte. Vi leide lykter og la av gårde selv, uten guide.
Det hele gikk greit, foruten et møte med en landkrabbe, et veldig langt og utrolig
stort tusenbein, en stor kakkerlakk, og flere “fruitbats” (flaggermus) som fløy
omkring der nede. Vi kjørte videre gjennom nasjonalparken Arikok og vi skjønte
veldig snart hvorfor jeeper og firhjulstrekk var så hyppig averetert som
leiebil. Veiene var nesten ikke framkommelige! Humpete og falleferdige, med små
og store bekker som krysset veiene her og der. Vi kjørte hinderløype vi! Neste
stopp var ved ”Casibari Rock”, en svær,
rundet granittstein brukt som utkikksplass. Etter noen timer med sightseeing
var vi passe varme og svette. Da kjørte vi til “Eagle Beach” som skal være en
av verdens vakreste strender. Der ble det både bading og mat på oss før vi
kjørte videre nordover til California Lighthouse, kalt opp etter et skip som
sank like ved. Deretter forsøkte vi å finne frem til ”The Natural Bridge” og
”The Natural Pool”, men veiene var så dårlig skilta at vi ga opp etter en
stund. Det var blitt sent på dagen og vi var trette og slitne etter en full dag
med mange nye inntrykk.
Som vanlig når man er
på ferie, så går tiden så alt for fort. Onsdag den 25 oktober var der før man
fikk sukk for seg, og man måtte reise tilbake til hverdagens mas og kjas. Jeg vil rette en stor takk til Gunnar og
Ingvil for all gjestfrihet, oppbevartning og opplevleser, og jeg håper at jeg
snart kan komme på besøk igjen. God tur videre!
Stor klem fra Hege
MERETE HAR FORTSATT IKKE SKREVET REISEBREV!!!!!
(Aruba - Columbia )
RIE OG BJØRN; TAHITI - BORA BORA (4.7.07- 23.7.07)
Etter 2 dager i Los Angeles, hvor vi byttet ut jet lag med inntrykk fra Santa Monica, Venice Beach, Hollywood m.m, ankom vi Papeete på Tahiti tidlig om morgenen 4. juli. Etter litt sms og ringing med Norge fikk vi lokalisert Ingvil og Gunnar, og vi fikk tatt en taxi til Marina Taina. Drosjesjåføren hadde på seg boblejakke (!) som han hadde kjøpt i Alaska, men han forsikret seg om at vi ikke kom til å trenge en selv. Etter en liten tur i en overfylt jolle mønstret vi på S/Y Helen Kate, fikk installert oss i akterkabinen og drukket morgenkaffe. Fordi amerikanerne er redd for å bli terrorisert fikk vi dessverre ikke tatt med oss anker-akkevitt til båten, men vi håper vi er tilgitt for det.
På grunn av skavanker som båten hadde blitt påført under turen til Tahiti ble vi liggende på øya en uke. I løpet av den tiden ble bom & rigg fikset, og vi fikk også innblikk i et noe firkantet byråkrati for å få sjekket båt & mannskap (inn og) ut av Fransk Polynesia. Vi hadde flere turer inn til Papeete by med le truck, både på dag- og kveldstid. En av kveldene var vi på show/konkurranse med lokal dans og sang. Dansedelen var artig, syngingen hadde de ikke behøvd å ta så hardt i med :-) Ellers hadde vi mange kvelder med mat, vin og kortspill om bord, inklusive en grillkveld hos Jim & Caroline på Blue Moon
Onsdag satte vi kurs for Moorea, naboøya til Tahiti. Turen tok 4-5 timer, og det var en del vind og sjø – særlig for de gjestende landkrabbene – og vi fikk erfare at kastevinder kan være både overraskende og ubehagelige. Heldigvis tok Ingvil og Gunnar oss trygt over til Moorea og en fin ankring i bukta nedenfor Cook’s Bay. Her ble vi 2 netter, og vi fikk tid til både snorkling ( Gunnar liker dette bedre enn gjestene :-) ) og en tur på land for å kikke på en skikkelig Sheraton-resort med pålehytter og det hele. På veien over til Moorea fikk Jim halt inn en tunfisk som vi fortærte om bord på Blue Moon kvelden vi kom. Aldeles nydelig fisk både som sashimi og på grillen. Maten hadde selvsagt følge av rikelig med god drikke.
Etter Moorea var det klart for vår første nattseiling. Etter et drøyt døgn til sjøs ankom vi Huahine, et ekte Stillehavsparadis. Den første kvelden grillet vi på stranda sammen med Jørn & Eli og Finn & Tove fra henholdsvis Silene og Xanadu. Blandevann til et par av rom-drinkene fikset Gunnar fra kokosnøtter. Litt overraskende var Tove, i likhet med Bjørn vokst opp i Vestskogen på Nøtterøy (!). Også midt i Stillehavet da gitt? Hvite strender og turkist hav duket for vår første beach-/turistdag. Mye sjøpølser i vannet, men vi fant til slutt en bra stripe for bading. På kvelden tok vi jolla inn til en lokal restaurant for å smake på lokal mat. De var ’fri før’ både mahi-mahi og hai, men vi var fornøyde med maten likevel. Drinker i cockpit etter middag er et must, og det ble en ganske så sen kveld er vi blitt fortalt :-)
Dagen etter var det regn i luften, så vi flyttet oss opp til ankringen utenfor hovedbyen Fare. Vind & regn fortsatte litt av og på til neste morgen, men det begynte å klarne opp da vi startet på turen til Tahaa (nord for Raiatea).
På Tahaa la vi oss rett innenfor passet, og her blåste det ganske mye. Neste dag flyttet vi oss sydover (Rettelse fra kapteinen; Nordvest) og ankret på et litt mer skjermet sted. Turen ned dit innenfor revet var veldig bra, med brukbar vind og fin, stille sjø som kledde Rie veldig godt.
Vi fikk vært en tur i land og vandret litt, og Ingvil og Gunnar snorklet litt på grunna. Sistnevnte fikk smuglet ut et par kokosnøtter i sekken (best å være på den sikre siden). Silene ankret opp ved siden av oss på ettermiddagen, og vi inviterte de over på en deilig gryte med pip-pip på kvelden.
Fordi turistgjestene ønsket å ha noen dager på Bora Bora, ble vi bare en natt på Taotao, og satte kursen for Bora Bora neste morgen. Vi ankom målet torsdag ettermiddag, og vi fikk omsider funnet oss en plass på den dype ankringen som Rie hadde valgt :-) Også på Bora Bora fikk vi et par strand-/turistdager med bok på stranda og lunsj på en lokal snackbar på Matira Beach. De hadde svinaktige gode cheeseburgere og mahi-mahi-burgere, og innehaveren ble vennligere og vennligere for hver gang vi stakk innom.
Andre kvelden på Bora Bora gikk vi for å ta en ’sundowner’ på Bloody Mary’s Yacht Club (Ingvil og Gunnar flyttet båten til en bøye rett utenfor i løpet av den første dagen). Det var en kul bar & restaurant med sand på gulvet, og de hadde gode Bloody Mary’er og andre typer drinker (det ble ingen middag den kvelden …).
En skrytetavle på utsiden listet opp alle kjendisgjestene som har vært innom stedet, og på en eller annen måte har godeste Alex Rosén (!) klart å komme seg på listen sammen med Pamela Anderson, Diana Ross med to n’er og andre kjente navn.
Ellers har vi nok vært litt late turister. Ikke en eneste dag er benyttet til sightseeing eller andre obligatoriske feriesysler. Stort sett har vi bare glidd rundt, lest bøker, skravlet, drukket vin/rom/øl og spilt kort. En ferieform som passer Rie midt i blinken. Hun har jo besøk nummer tre på Helen Kate, og for hvert år utvides turen med en uke. At Bjørn skulle trives med en slik type ferie var jo svært passende, men ikke spesielt overraskende.
Når det gjelder Selskapsøyene så anbefales de på det varmeste. I seilbåt. Skal man bo på hotell og spise alle måltider på restaurant må man ha et litt annet budsjett enn vi har. Her nede er det dyrere enn i Norge, og vi takker Ingvil og Gunnar så mye for å ha gitt oss muligheten til å oppleve denne delen av verden. Det var nesten komisk da vi gikk på flyet i LA. Vi var nok nærmest de eneste på hele flyet som ikke hadde beauty-bag og glinsende ring på fingeren. Selskapsøyene er sikkert et vakkert sted å tilbringe bryllupsreisen, men ikke spesielt orginalt. Vi føler vi har fått sett ting fra en litt annen vinkel. Litt mindre luksus, men mye mer etter vår smak!
Ingvil og Gunnar har som vanlig vært et ypperlig vertskap, som har seilt rundt på disse turistene med stor tålmodighet. Vi kommer gjerne igjen! J
/Rie & Bjørn
(alias Kokken og Vaske-Bjørn)
Liv, Gyula, Merete, Camilla og Simen, Sydney (25.11-16.12-07)
|
|
|
 |
Tenk at vi virkelig kom til Australia! Litt trette og døgnville,alle fem,etter et gledelig møte med Ingvil og Gunnar,begynte en fantastisk tid i Sydney. Tenk at vi virkelig kom til Australia! Litt trette og døgnville,alle fem,etter et gledelig møte med Ingvil og Gunnar,begynte en fantastisk tid i Sydney. Vi trasket og gikk rundt i byen.Var i Aquariet og Wild Life Park og så på dyrelivet i landet.Senere matet vi kenguruene selv og barna koste med koalaer.En stooor opplevelse!!! Badeliv fra Helen Kate og på Bondi Beach. Seiltur i Sydney harbour med operaen,broen og Sydney Tower rundt oss.Matet kakaduer og papegøyer i parken Fantastisk!!!! Camilla og Simen storkoste seg på overnatningstur i båten,mens Merete ,Gyula og Liv var en tur til Blue Mountains.Dessverre uten å se så mye.Det var tett tåke der den dagen.Men vi fikk et glimt av noen fosser og De tre søstre fra feil side før det ble helt tett.
|
 |
Gyula og Liv var en tur til Wodonga ca.60 mil sydvest for Sydney.Da fikk vi se hvor stort dette kontinentet er og de enorme avstandene. En tur på 30 - 40 km.for å ta en kopp kaffe - ikke uvanlig. Det var ikke strålende sol hver dag,men det er ikke så farlig når man er i en storby.Vi fikk også opplevd noen av de plutselige og kraftige regnskyllene. Det å være sammen med Ingvil og Gunnar var herlig. De disket opp med mat og hyggestunder på båten. Vi stortrivdes og takk skal dere ha for en FANTASTISK tid DownUnder.!!!!!!!!!!!!! Tusen takk fra oss alle Camilla,Simen Merete,Gyula og Liv. Mamma Liv. |
